onsdag 4. april 2018

Steinerhøyskolen - en alternativ vei til læreryrket. Av Anne-Mette Stabel


Steinerhøyskolen - en alternativ vei til læreryrket
Av Anne-Mette Stabel, førsteamanuensis ved Steinerhøyskolen i Oslo

En alternativ lærerutdanning
Det finnes bare en alternativ pedagogisk retning i Norge som har sin egen utdanningsinstitusjon på høyskolenivå med mulighet for å ta både bachelorgrad og mastergradsutdanning. Ved Steinerhøyskolen i Oslo utdannes lærere, barnehagelærere og sosialpedagoger til de mer enn 50 steinerbarnehagene, 30 steinerskolene og de 14 sosialterapeutiske virksomhetene som er inspirert av Steiners ideer og en snart 100-årig praksistradisjon. I tillegg til grunnutdanningene og en erfaringsbasert mastergrad, tilbyr Steinerhøyskolen også en lang rekke videre- og etterutdanningskurs. Steinerhøyskolen holder til i gamle Berle skole i Professor Dahls gate midt i Oslo. Selv om høyskolen ligger nesten midt i sentrum av landets hovedstad, har den en egen skolehage i den kommunale parken Langaardsløkken som ligger rett over gaten for skolen. Å arbeide praktisk i skolehagen, gir studentene viktige erfaringer, glede og kunnskap slik at de som ferdigutdannede lærere kan ta ansvar for å lage kompost, dyrke urter og blomster og grønnsaker sammen med sine elever i skolene, og slik realisere steinerpedagogikken som en bærekraftig, alternativ pedagogisk retning.


Steinerpedagogikken
Steinerpedagogikken ble etablert i 1919 i Tyskland da store deler av Europa lå i ruiner etter første verdenskrig. Steinerpedagogikken ble fremmet som et alternativ til eksisterende utdanningstenkning, og både utformingen av undervisningens innhold og metoder og kvalifiseringen av lærerne, var inspirert av Rudolf Steiners filosofi og hans forståelse av mennesket.Siden starten har steinerskolene fremmet et alternativt syn på progresjonen i utdanningsløpet og samspill mellom kunstneriske, teoretiske og håndverksmessige fag fra 1.klasse og gjennom hele skoleløpet. Steinerskolen har også vært imot bruk av standardiserte tester og prøver og har hatt sin egen evalueringsordning uten bruk av karakterer. Den første steinerskolen i Norge ble startet i Oslo i 1926. Den andre ble startet i Bergen i 1929. Steinerskolebevegelsen vokste først langsomt her i landet, frem til 1970 var det bare to skoler. Likevel har steinerskolen alltid vært et markant pedagogisk alternativ til norsk, offentlig skolepolitikk. For eksempel på 1950- og 60-tallet da mange lærere, blant annet Jens Bjørneboe og Dan Lindholm, aktivt deltok i skoledebattene. De opponerte mot sentralstyring av skolen, mot bruk av karakterer og sortering av elevene ut fra et ensidig fokus på teoretiske prestasjoner. På 1990 tallet var steinerpedagoger klare motstandere av Reform-97 som innførte skolestart for 6-åringer.

Kritikk av dagens utdanningspolitikk
I dag er det igjen behov for kritiske perspektiver i debatten om skole, igjen er det tid for å tenke nytt. Målstyring, prøver og tester og ensidig teoretisk fokus, har i stor grad preget norsk skole siden årtusenårsskiftet. Både forskere, førskolelærere, lærere og foreldre har formulert bekymring over utviklingen, og også psykiatere advarer nå mot skolens sterke vektlegging av kvantifiserbare læringsresultater, mot mange prøver og standardiserte tester og mot den økende bruken av selvevaluering. Erfaringer har vist at disse sidene ved skolen fører til både fysisk og psykisk sykdom (Førde og Diseth 2017). Selv om det i dag finnes noen tegn til kursendring, blant annet i Ludvigsen- utvalgets anbefaling om mer dybdelæring og færre mål som skal evalueres, er det grunn til uro. Ikke minst bør det språket som ofte benyttes i utdanningsdebatten drøftes kritisk. Hva gjør det med synet på skole og skolens oppdrag når språket som benyttes er hentet fra næringslivets verden? Fra et fagfelt der begrepene produksjon, effektivitet og lønnsomhet gir mening, men som når de brukes om barn, opplæring og skole, skygger for forståelse av hva det egentlig handler om. Det finnes et fagspråk som ivaretar viktige dimensjoner i pedagogikken, og det benyttes som korrektiv til det utdanningspolitiske språket som i stor grad definerer utdanningsinstitusjonenes prioriteringer og praksis. Det finnes også alternative pedagogiske fagmiljøer der det arbeides for å formulere andre måter å tenke, snakke og skrive om skole, undervisning, barn og oppvekst på. Et slikt sted er Steinerhøyskolen.

Steinerhøyskolen
Den første begynnelsen på det som i dag er Steinerhøyskolen, startet i 1975 som et antroposofisk-pedagogisk weekendseminar som skulle gi de mange nye lærerne som kom til steinerskolene på slutten av 1970-tallet mulighet til å kvalifisere seg. Etter at Privatskoleloven ble innført i 1970 og private skoler kunne søke om statlig støtte, ble den økonomiske situasjonen for private skoler, deriblant steinerskolene, dramatisk endret, noe som førte til opprettelsen av mange nye skoler. I 1970 var det to skoler, femten år senere, i 1985, var det blitt 16 skoler. Weekend-kurset vakte stor interesse. Tilbudet ble bygget ut, først til et ettårig seminar, deretter til et 2-årig seminar og fra og med 2002 har det ved Steinerhøyskolen vært mulig å ta en 3-årig bachelorgrad i steinerpedagogikk. Nå står lærerutdanningen ved Steinerhøyskolen foran enda en utvidelse. Etter at det ble besluttet at all lærerutdanning skal være 5-årig, har Steinerhøyskolen valgt å møte kravet gjennom å inngå et samarbeid med OsloMet. De to lærerutdanningsinstitusjonene samarbeider nå om en fellesgrad, en 5-årig profesjonsrettet mastergrad for grunnskolelærere med steinerpedagogikk for trinn 1 – 7. Steinerhøyskolen vil være ansvarlig først og fremst for første syklus, de tre første årene. OsloMet vil stå for undervisningen i andre syklus, de to siste årene av utdanningen som fører frem til en mastergrad. De ferdige kandidatene får dobbelt kompetanse, de kan få ansettelse både i steinerskoler og i den offentlige grunnskolen. For at steinerpedagogikken skal kunne fortsette å være et reelt pedagogisk alternativ, også innenfor de nye og endrede rammevilkårene, er det mer nødvendig enn før at det særpregede ved steinerpedagogikken og dens legitimeringsgrunnlag presiseres. Det er også viktig at det egenartede ved den steinerpedagogiske lærerutdanningen tydelig kommuniseres.

Steinerpedagogikkens idéhistoriske grunnlag
Mye kunnskap er felles og nødvendig for alle blivende lærere, for eksempel solid fagkunnskap i undervisningsfag, pedagogisk idéhistorie, utdanningshistorie og kunnskap om barns utvikling og om oppvekstsvilkår i et flerkulturelt samfunn. I tillegg finnes det verdier, kunnskap og metodiske tradisjoner som er spesielle for den steinerpedagogiske lærerutdanningen. Først og fremst kommer dette til syne i antroposofien, det idéhistoriske grunnlaget for steinerpedagogikken som ble utformet av Rudolf Steiner. Steiners menneskebilde, som rommer både fysiske og åndelige dimensjoner ved mennesket, har inspirert og begrunnet det steinerpedagogiske synet på barn og skole. Det har også formet synet på lærerens oppdrag, den metodisk-didaktiske praksistradisjonen og progresjonen i skoleløpet. Også de mange kunstneriske arbeidsmåtene i skolen, musikk, maling, modellering, eurytmi og teater, er begrunnet ut fra Steiners forståelse av menneskets utvikling. I steinerpedagogikken er det også vokst frem en estetisk tradisjon for fargesetting og formgivning av klasserom og bygninger, også dette er inspirert av Steiners ideer om samspillet mellom mennesket og omgivelsene (Hovland 2018).

Fra sann vitenskapelig kunnskap til fruktbare perspektiver
Helt siden starten av den første skolen i Stuttgart for nesten 100 år siden og oppstarten av steinerskolen i Norge i 1926, har antroposofi inngått som del av lærernes forberedelse til lærergjerningen. Samtidig har fortolkningen og forståelsen av Steiners teorier i det steinerpedagogiske miljøet gjennomgått endringer. I de første tiårene etter Steiners død, ble antroposofien betraktet som sann kunnskap på linje med annen metodisk, vitenskapelig kunnskap. I løpet av årene etter andre verdenskrig har steinerpedagoger i mindre grad betraktet antroposofien som sikker kunnskap, oftere er antroposofi omtalt som fruktbare perspektiver, verdier og som inspirasjon for lærernes eget arbeid. Etterhvert har den omfattende erfaringsbaserte tradisjonen styrket sin posisjon som begrunnelse og legitimering av steinerpedagogikken, både i skolene og i lærerutdanningen.

Antroposofi i den steinerpedagogiske lærerutdanningen
I den steinerpedagogiske lærerutdanningen i dag har antroposofien en selvfølgelig plass, den inneholder sentrale ideer og verdier og utgjør steinerpedagogikkens historiske grunnlag. Som alt annet historisk materiale, må det leses og vurderes i et historisk perspektiv. Gjennom kritisk og kontekstuell lesning av Steiner, åpnes det opp for nye måter å benytte antroposofien og Steiners foredrag på som inspirasjon for pedagogisk arbeid. Det kan gjøre det mulig å håndtere de mange uklarhetene, antydningene, de alt for sikre slutningene og de svimlende perspektivene som finnes i Steiners arbeid. Noe kan avvises som uaktuelt, annet kan taes med videre. Det som både utenfor og innenfor steinerpedagogikkens egne rekker er blitt tolket som et uavklart og ukritisk forhold til mange sider av Steiners arbeid, har bidratt til både latterliggjøring av steinerpedagogikken og til at steinerpedagogikken i liten grad er blitt del av den akademiske, pedagogiske diskursen. Det har ført til en form for isolasjon og utenforskap som ikke har gagnet steinerpedagogikken (Lindholm 2015). Jeg tror også at det kan ha ført til en slags ikke-interesse for arven etter Steiner i skolene. Skulle det bli en utbredt holdning, ville steinerskolene bli historieløse, uten bevissthet om egen bakgrunn. Det vil kunne vanskeliggjøre videreutvikling av egenarten.

Et språk for det som ikke kan måles og veies
Jeg tror en kritisk og kontekstuell lesning av Steiner kan bidra til økt interesse for hans arbeider, spesielt for intensjonene han hadde med den første skolen. Jeg tror også at en kritisk og kontekstuell lesning vil kunne åpne opp for at det i antroposofien finnes perspektiver som kan bidra til et mer helhetlig syn på skolens oppdrag. Både storheten og sårbarheten i hvert enkelt menneske og den enkeltes ansvar, mulighet og forpliktelse til å utvikle egne evner, bidra til fellesskapet og til en bærekraftig klode, er aspekter ved Steiners arbeid som også i dag kan inspirere pedagogisk praksis. Jeg tror også at steinerskolens idéhistoriske grunnlag har bidratt til utvikling av et språk der håp og intensjoner for barns skolegang, møtet mellom elev og lærer, valg av innhold og metoder, er blitt formulert. Det er et språk der de ikke målbare sidene ved pedagogisk arbeid er forsøkt beskrevet. Kanskje kan det beskrives som et kunstnerisk, poetisk språk?

Kunstfagene i den steinerpedagogiske lærerutdanningen
De kunstneriske fagene er som nevnt foran, integrert i undervisningen i steinerskolene. Derfor har de en sentral plass også i den steinerpedagogiske lærerutdanningen. I tillegg rommer arbeidet med de kunstneriske fagene i lærerutdanningen også det som ofte omtales som lærerens indre øvelsesvei. Steiner mente at undervisning er en kunst, og at alle som arbeidet i en steinerskole derfor må øve opp sine egne skapende evner. Gjennom møtet med kunstfagene, enten det er musikk, maling eller modellering, fortellerkunst eller eurytmi, får lærerstudentene gjøre erfaringer som er annerledes enn de som de møter i de teoretiske fagene. Både vilje, følelse, fantasi og formkreftene i den enkelte, utfordres. Studentene utfordres også til å reflektere over de erfaringene de gjør i arbeidet med kunstfagene. Slik øves muligheten til å uttrykke det uforutsigbare i skapende prosesser, undring, usikkerhet og flertydighet. Det kan være krevende, men kan også gi stor glede. Blant annet kan arbeidet med musikk skjerpe evnen til å lytte, innover og utover, å male kan utvide iakttakelsesevnen, modellering utfordrer egne, formende krefter og fortellerkunst styrker bevisstheten om språkets kraft og muligheter og indre billeddannende aktivitet. Alt sammen kunnskap, evner og ferdigheter som har betydning på veien til å bli lærer.

Forskning på steinerpedagogikk
All lærerutdanning rommer både teori og praksis, ikke minst er overføring av god praksis et viktig element. I den steinerpedagogiske lærerutdanningen inngår flere ukers praksis, og Steinerhøyskolen samarbeider med dyktige øvingslærere i steinerskolene. Nyere pedagogisk forskning inngår også i studiet. Det finnes noe forskning om steinerpedagogikk, men det er behov for mere. Det er en utfordring som Steinerhøyskolen har tatt, og i løpet av de siste to årene er det gjennomført to phd prosjekter av medarbeidere ved Steinerhøyskolen (Edlund 2008, Stabel 2014), og flere er under planlegging. Jeg håper at også forskere fra andre fagmiljøer får øynene opp for steinerpedagogikken som forskningsfelt. Kanskje kan samarbeidet med OsloMet føre til økt interesse for å forske på steinerpedagogisk praksis? Det vil være viktig for steinerpedagogikkens fremtid, men det vil kunne ha betydning også for den allmenne pedagogiske debatten. En debatt som trenger et språk som ikke bare beskriver skole som produksjon og der utbytte av virksomheten måles og telles og vurderes ut fra lønnsomhet. Å skjerpe og nyansere et slikt språk, er en stor og utfordrende oppgave som den eneste alternative lærerutdanningen i Norge, Steinerhøyskolen, vil fortsette å arbeide med.


Du finner mer informasjon om Steinerhøyskolen her.

Følg Steinerhøyskolen på Facebook.





Anne-Mette Stabel, født 1954. Utdanning: Kulturhistoriker ved UiO, videreutdanning i maling ved Steinerhøyskolen og muntlig fortelling ved HIOA. Har arbeidet som lærer ved Steinerskolen i Moss fra 1994 til 2001. I 2014 disputerte hun ved Det Utdanningsvitenskapelige Fakultet ved UiO på avhandlingen Visjoner og vilkår – om steinerskolens historie i Norge 1926 – 2004. Hun ga i 2016 ut boken Hva skal vi med skole? Steinerskolens historie i Norge 1926 – 2016. Boken ble gitt ut på Pax forlag. I dag er hun ansatt som førsteamanuensis ved Steinerhøyskolen der hun blant annet underviser i steinerskolens idégrunnlag og historie, steinerskolens læreplaner, didaktikk, fortellerkunst, formidlingskunst og undervisningskunst, akademisk skriving, praksisforberedelse og etterarbeid. Hun har skrevet en lang rekke artikler og holder foredrag og kurs for både lærere og foreldre.

Dette er det andre innlegget i serien Hva er alternativet? som handler om de alternative skolemodellene som finnes i Norge.

Kilder:
Førde, S. og T. H. Diseth, 2017, Kan skolen gjøre barn syke? Dagbladet, 8. september, 2017.

Hovland, S. 2018. I samtale med fargene. Intervju med S. Hovland av N. Onarheim, Steinerbladet 1/2018.

Lindholm, M. 2015, "Utenfor tiden" Meddelelser til skolens medarbeidere, nr. 53. Steinerskoleforbundet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar