fredag 6. april 2018

Gjesteblogg: Mobilforbud og pornofilter. Av Elza Dunkels


Mobilforbud og pornofilter

Av Elza Dunkels - @Dunkels

Når togtrafikken kom inn i menneskers liv på 1800-tallet, ble det tatt opp nye problemstillinger og sterke bekymringer; hva kan dette nye transportmiddelet bety? Vil ikke hjernen begynne å koke ved disse unaturlig høye hastighetene? Denne bekymringen ble tatt opp, som uro i samfunnet alltid gjør, først og fremst av forskere og journalister. Alvorlig forskning ble utført på eventuelle medisinske konsekvensene av togtrafikk. På samme måte utføres i dag forskning om de medisinske konsekvensene av digitalisering. Og akkurat som det i dag kryr av kvasi-vitenskapelig litteratur om internett og digitale dingser, ble det den gang publisert bøker som Hurried to Death: Or, A Few Words of Advice on the Danger of Hurry and Excitement, Especially Addressed to Railway Travellers, som blant annet tok opp det nye fenomenet rutetider. Forfatteren mente nemlig at den menneskelige hjernen ikke var laget for å lese tidtabeller. Koblingen til dagens debatter om øyesykdommer hos barn, reduserte sosiale ferdigheter, Facebook-depresjon og lignende er åpenbare. Så, hvordan skal vi forholde oss til dette?

Jeg tror at vi må begynne med å si at det har vært slik som dette ved hvert teknologiske hamskifte gjennom tidene. Hver gang vi konfronteres med et nytt medium, oppstår en medie-angst, som blant annet Kirsten Drotner har utforsket. (Fullstendig forelesning med Drotner: Farlige medier). Siden vi i dag har en slags oversikt over dette fenomenet fra historien, kan vi forhåpentligvis bruke denne metakunnskapen til ikke å bli offer for nøyaktig samme feller som tidligere. Panikken vil nemlig gå over. Vi vil innse at de forventede farene ikke er like farlige som antatt eller fryktet, akkurat som da toget kom. Vi vet det. Med historien som vitne kan vi med relativt stor sikkerhet si at det vil skje. Før eller senere.

Om 10 år kommer vi til å youtube (eller hva det kommer til å hete i 2028) klipp fra debatter om pornofilter på skolen og le av idiotien. Akkurat som vi gjør i dag med debatt om tekster fra hard rock-sanger eller vold på film. Vi vet at det er slik at det vil ende. Ikke desto mindre raser debatten om å introdusere pornofilter og mobilforbud i skolen. (Senest forrige uke ble det i Norge enstemmig vedtatt i Utdannings- og forkningskomiteen at regjeringen skal lage nasjonale regler som skjermer skolebarn mot porno og vold på digitalt skoleutstyr) (Red: Erlend) Hvordan skal vi forholde oss til det?

Vi kan slå fast at det er en lang tradisjon for å regulere fremgang. Drotner kaller dette en “dobbelthet” ovenfor det nye. Et av hennes eksempler er når folk skulle lære å lese, som på den tiden betød at man skulle lære seg å lese Bibelen. Lesing av Bibelen ble jo ansett å være utviklende for mennesker, men samtidig ble det da mulig å lese mer populær litteratur som var ansett som ødeleggende. Det er samme “dobbelthet” som vi ser i dagens retorikk. Mens vi på den ene siden har fått en flunkende ny digitaliseringsstrategi for skolen, diskuterer man fortsatt pornografi og mobilforbud.

I følelsesmessige debatter om det nye, farlige, er det vanlig å bruke barn og unge som sannhetsvitner. Man kan lese artikler som Elevene liker mobilfri skole. Vanligvis får ikke barn være spesielt mye med å bestemme, men når det passer for de voksnes agenda, kan barns erfaringer gjerne løftes frem. Samme strategi brukes i debatten om pornofilter.

https://www.expressen.se/debatt/till-skolan-gar-man-for-att-lara-inte-porrsurfa/

Barnene har gjort sitt. De har fortalt. Gjort oss voksne oppmerksomme og informert om hva som ikke virker. Nå er det på tide for oss å høre. Å fungere som rollemodeller og vise barna at når de forteller, hører vi.


Og selvfølgelig vil vi høre på barn! Problemet med denne typen anekdotisk bruk av barnevitner er 1) at vi bare lytter til barna når de sier noe som passer for voksnes agenda og 2) vi bruker barnas mangel på innflytelse og makt til å tvinge gjennom restriksjoner på nettopp barns liv. Det finnes ikke noe enkelt bilde av hvordan barn tenker, like lite som det finnes et nøyaktig bilde av hvordan voksne tenker. Mange barn vil sikkert ha pornofilter og mobilforbud i skolen, mens andre ikke ser poenget. Det er vårt ansvar som voksne å ha oversikt og ta avgjørelsene, ikke overlate det til barna.

Jeg tror derfor ikke vi skal prøve å kjempe frem forskning på effektene, sånn at teknologipositive og teknologegegative kan slå hverandre i hodet med resultatene. Jeg tror vi må forstå at selv vitenskapelige funn som blir gjort i dag, må sees i en sammenheng. Den sammenhengen er nettopp samtiden og mediepanikken. De som løfter frem forskning som et argument mot digitalisering, gjør selvsagt det med ønske om barnas beste, men noen ganger er det ikke nok å ha god vilje. Noen ganger er det nødvendig å filosofere også rundt tiden vi befinner oss i, og prøve å se hvor vi kan være til nytte, og hvor vi bare gjør skade.

Vi kan nemlig konstatere at internett er her for å bli. Vi kan ikke lenger stoppe den utviklingen, selv om vi hadde ønsket det. Vi kan ikke engang forberede oss på alle farene på forhånd, nettopp fordi våre tankemønstre fortsatt på mange måter henger igjen i den gamle teknologien. Det er utvilsomt vanskelig å forstå det som er helt nytt. Så da må vi forsøke å identifisere risikoene ettersom de oppstår og finne løsninger underveis. Disse løsningene må være langsiktige og ta hensyn til at alle mennesker er forskjellige.

Jeg lar Drotner oppsummere hva mediepanikk innebærer:




Fra Kirsten Drotners forelesning Farlig media.

Felles for utbrudd av mediepanikk er:

  • De er svært normative og basert på følelser
  • Individuelle eksempler er uthevet som generelle
  • Mediene er polariserte, enten svart eller hvitt, for eller imot, bra eller dårlig.
  • Mediene anses å være svært effektive.
  • Individuelle prosesser og ekstreme eksempler fører til medieeksponering som fører til profesjonell intervensjon som fører til regulering.
  • Debatten sies å være om media, men faktisk snakker vi om kulturelle verdier og samfunnets normer.
  • Dette er internasjonale fenomener.


Så vi kan bestemme oss her og nå for å stoppe panikken. Vi har kunnskapen som trengs, og kan gå foran med et godt eksempel. Vi kan avvise de samme gamle argumentene som ble brukt når boken angivelig forvirret ungdommen, da tegneserier var ødeleggende når de som lyttet til hard rock eller spilte rollespill ble satanister, osv, osv, osv.

Vi vet at panikken vi er midt oppe i, den om internett og mobiler, vil gå over før eller senere. Og så er det vårt ansvar å la dette skje før heller enn senere. Fordi det finnes nemlig problemer med denne panikken. En risiko beskrevet av Adam Thierer er at unødig spenning oppstår i samfunnet, mellom grupper og enkeltpersoner. Disse spenningene vil etter hvert forsvinne, men de som er utsatt for den vil fortsatt ha vært utsatt, det kan ingen endre på.

Her finner du en kort film hvor Thierer snakker om at det han kaller technopanics ofte får kontrollere politiske beslutninger, akkurat som vi ser i dag, for eksempel når KrF fremmer forslag om nasjonale regler som skal skjerme skolebarn mot porno og vold på digitalt skoleutstyr som nevnt ovenfor.

Basert på min forskning ser jeg enda en annen risiko. Det har nemlig vist seg, ikke overraskende, at nett-vante barn har lettere for å håndtere risiko enn barn som ikke bruker nettet så mye. De har lettere for å varsle når noe ubehagelig skjer og de har lettere for å riste det av seg og ta det mindre personlig, som igjen blir avgjørende for hvordan de påvirkes av det som har skjedd. Dette betyr at begrensninger som mobiltelefonforbud i skolen kan bety at flere unge blir mer utsatt på internett. Jeg vil gjerne understreke dette: Begrensninger som mobiltelefonforbud i skolen kan bety at flere unge er mer utsatt! Forbud, filtre og begrensninger kan øke ungdommens sårbarhet. Forbud og skjemming av ungdomsaktiviteter og interesser øker gapet mellom voksne og barn. Dette er svært alvorlig fordi forskningen sier at det beste vi kan gjøre for å beskytte barn på nettet, er å sikre at alle barn har tillit til minst en voksen de kan snakke med om hva som skjer der. Filtre vil signalisere at noen typer pornografi er dårlig, mens annet ødeleggende innhold er ok. Filtre risikerer også å signalisere negativt rundt andre ting som stoppes, for eksempel informasjon om sex eller LHBT-spørsmål. Barn som vokser opp med filtre får ikke lære seg å unngå uønsket innhold sammen med voksne. Filtre har nemlig den uheldige effekten at voksne enkelt blir ofre for en falsk sikkerhet - “de har jo et filter som beskytter!” Til slutt har filteret en veldig stor svakhet; de fungerer ikke. Det er ganske enkelt umulig å spesifisere et filter slik at alt upassende innhold blir filtrert ut mens passende innhold er tilgjengelig. Det er, ut fra det jeg vet, ingen andre enn produsentene av filtre selv som hevder at de faktisk fungerer.

Alle foreldre og fagfolk som arbeider med barn og unge bør derfor jobbe for å sikre at barn lærer seg å bruke internett og mobiler på en bra måte. Vi må forberede dem på både nåtiden og fremtiden. Sånn det ser ut i dag har de fleste barn og unge utviklet sine egne navigasjonsstrategier selv eller sammen med sine jevnaldrende. Det er utrolig bra att vi har så smarte ungdommer at de finner måter å identifisere risiko og styre unna dem på, men det er ikke greit at vi lot dem være alene i det arbeidet i utgangspunktet. Vi vet heller ikke om disse strategiene egentlig fungerer, og om de virker for alle. Det er en overhengende fare for at de som takle navigasjon på nettet best, er de som har de beste forutsetningene ellers i livet. De som har tillit til de voksne rundt seg og som vet at det er noen der som støtter hvis noe skjer. Sånn kan vi jo ikke ha det. Det er vårt ansvar å utstyre alle barn og unge med nettverkssikkerhet, med gode rutiner, med tillit og hjelp til å utvikle motstandskraft. Og det gjør vi ikke med forbud. Tvert imot gir forbud og filtre opphav til motsatte signaler. Det vi må gjøre nå er å skape tillit slik at barn vender seg til voksne, for ikke å øke gapet som eksisterer i dag.

Kilder:
Thierer, Adam (2012) Technopanics, Threat Inflation, and the Danger of an Information Technology Precautionary Principle. Minnesota Journal of Law, Science & Technology, Vol. 14, No. 1, 2013; George Mason University Mercatus Center Working Paper No. 12-09.

Drotner, Kirsten (1999). Dangerous Media? Panic Discourses and Dilemmas of Modernity. Paedagogica Historica. Routledge.

Dunkels, Elza (2016) Nätmobbning, näthat och nätkärlek – kunskap och strategier för en bättre vardag på nätet. Gothia fortbildning.

Höjer, Henrik (2005) Järnvägssjukans uppgång och fall. Forskning och framsteg.


Videre lesing på svensk:
Forskning och framsteg: Livet framför skärmen.

Prof Margareta Rönnbergs blogg Barnisten, t ex Beror verkligen ökningen av barns närsynthet på det myckna ”skärmtittandet”? På bokläsning?

Se avsnittet om filter i tv-serien Black Mirror: Arkangel.

Läs Jan Guillous Häxornas försvarare.

Nätpanik – en föreläsning om små barn och nätet.

------------------------------------------------------
Innlegget ble først publisert Elza Dunkers forskningsblogg, Nätkulturer, 27. mars 2018
Elza Dunkels er foreleser i pedagogisk arbeid og jobber som lærerpedagog og forsker ved Umeå Universitet. Innlegget er oversatt fra svensk av Erlend Kobro i Lin Education.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar