torsdag 7. desember 2017

Gjesteblogg: Klassen. Historier om ”de andre” elevene. Av Marte Spurkland


Klassen: Historier om ”de andre” elevene
Av Marte Spurkland - @martepurk

"Klassen" er en bok jeg har tenkt på lenge. Først var den en vag idé, oppstått gjennom kaffemøter med lærervenn ”Anette”. Historiene hun fortalte fra sin skolehverdag var så annerledes enn de historiene jeg selv som journalist har vært med å fortelle. For mens media de siste årene har laget en masse saker om ressurssterke generasjon prestasjon-tenåringer og curlingbarn, har elevene i Anettes klasserom fått lite eller ingen oppmerksomhet. ”Hvor er Anettes skolehverdag i den offisielle fortellingen om den norske skolen”, lurte jeg.

Etter hvert ble ideen mer påtrengende. Skal vi skjønne det norske samfunnet, skal vi vite hvem vi er og hvem vi kommer til å være, trenger vi fortellingene om de andre ungdommene, tenkte jeg. For det er ikke bare generasjon prestasjon og curlingbarn som skal forme den norske fremtiden. Det skal også elevene i klasserom som Anettes.

Med boka ønsket jeg å fortelle historier om ”de andre” elevene. Talentfulle, smarte ungdommer med sterk vilje og høye ambisjoner – men med faktorer og forutsetninger i livet som trekker dem i en annen retning. En hjemmesituasjon som gjør det vanskelig å konsentrere seg om skolefag og lekser. Forpliktelse til å bidra til en dårlig familieøkonomi. Foreldre som ikke har mulighet og forutsetninger til å hjelpe med skolearbeidet. Å stå i en evig spagat mellom den norske virkeligheten og en annen kulturbakgrunn med andre normer og forventninger. En guttegjeng som du må være lojal mot når de skal ut og slåss. Psykiske utfordringer. Eller ”helt vanlig” tenåringskaos. Jeg ville møte tenåringer på vippepunkter i livet. Og læreren som har dem i klasserommet sitt hver dag, og som kan bli helt avgjørende for om de vipper den ene eller andre veien. Dropper ut eller får vitnemål. Havner utenfor eller innenfor. Det angår ikke bare hver enkelt elev og hver enkelt lærer. Det angår oss alle.

I løpet av året med "Klassen" fikk jeg mange oppvekkere og overraskelser. Først og fremst: De enorme forskjellene. I kilometer er det ikke langt fra mitt middelklassemiljø på Torshov i Oslo til Anettes skole. Likevel er Anettes skole en annen verden. Her møtte jeg Mouna, som ikke har spist middag hjemme siden hun var 15 år – fordi det tærer for mye på familieøkonomien. Mouna ville ikke krysset av i noe spørreskjema på at hun er ”fattig”. Hun har hatt en eller to jobber ved siden av videregående for å slippe nettopp det, for å kunne kjøpe mobiltelefon, treningstights, vinterjakke, pc, alle tingene en tenåring trenger. Jeg møtte Carina, som er dypt religiøs og vurderer å konvertere til katolisismen. Hun definerer seg som Frper og vi ikke ha flere utlendinger i Norge. Men det er bare de ”utenlandske” jentene på skolen hun kan dele sine religiøse følelser og betraktninger med. I "Klassen" går også Daran, som kjente seg som alle andre norske gutter da han gikk på barneskolen og ungdomsskolen. Men som ble ”utlending” da han begynte på en videregående med større minoritetsandel enn gjennomsnittet og fikk kompiser som bryter på norsken, er stolte av ”hjemlandet” og har en æreskultur å forsvare. Og Rebecca, som ikke kan fortelle noen om voldtektsforsøket hun ble utsatt for – for ingen vil tro henne, og ingen elsker en dramajente.

Og Nahid, som har en pappa som truer henne på livet, en pappa hun mener bør kastes ut av Norge så fort som mulig, mens hun selv så inderlig håper at hun skal få lov til å være her.

Det overraskende har ikke bare vært de store utfordringene disse elevene har i livene sine. Men også hvor sterkt de står i dem. Og hvor lite hjelp vi – som samfunn - gir dem.

En annen oppvekker har vært hvor stor betydningen av én person kan være. Det er jo en klisjé ”den ene som ser deg”. Men klisjeer er klisjeer av en grunn. Jeg tror lærere blir førstelinjen for elever på vippepunktet. I det ligger stort ansvar og store muligheter. Når Anette bidrar til at elevene hennes vipper den rette veien er det samfunnsbygging hun driver med. Det bør vi være veldig oppmerksomme på når norsk skolepolitikk skal utformes og defineres. Denne type lærerinnsats bør styrkes og belønnes. Og lærere som Anette bør få flere støttespillere rundt seg. Så de ikke blir stående så alene, med så mye, så ofte.

Noe annet som har gjort inntrykk på meg er tilbakemeldingen fra lærere som har lest – eller lest om – boka. Det er mange som sier at de kjenner seg igjen i Anette, at de fullt ut eller stykkevis gjør som henne, at de har elever som hennes, at de kjennes igjen utfordringer og prosesser. Da jeg spurte lærere på lærergrupper på Facebook hva jeg burde ta med meg til kunnskapsministeren før en samtale med ham om boka og hva de trenger for å skape gagns mennesker av elevene sine svarte de, ganske unisont: "Dette kan vi. Vi trenger bare tiden til å gjøre det. Vi trenger tid til å utøve relasjonsledelse, vi trenger støttefunksjoner så vi slipper å være helsesøster, sosiallærer og miljøarbeider. Vi trenger relasjonskompetanse inn i lærerutdanningen. Vi trenger ikke den overdrevne testingen og målingen som går på bekostning av den mellommenneskelige jobben vi gjør.”

Og skriveprosessen? Samarbeidet med elevene og Anette? Jeg kan si så mye som at jeg har vært svært berørt underveis. Elevenes åpenhet (de fikk selv definere hva og hvor mye de ville fortelle meg om tanker, opplevelser, følelser) og styrke (først fortviler og raser de, så ser de fremover og finner løsninger, oppi det hele viser de så mye humor og varme) imponerer meg. Anettes innsats og utholdenhet likeså. Det har vært mange og lange samtaler som har lært meg mye om å være ungdom (og lærer!) i Norge, 2017. Mest av alt sitter jeg igjen med dyp respekt for elevene og læreren som har lånt meg fliker av livet sitt slik at vi kunne lage boka "Klassen".


-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Marte Spurkland er journalist og programleder. Hun har jobbet i NRK, DN og VG, og nå for TV2. Fikk Riksmålsforbundets lytterpris 2015 for VG-podcasten "Tett på", har tidligere skrevet "Førstedamer: En dannelsesreise i kvinneliv" (2005); "Skjebnereisen: En norsk-russisk kjærlighetshistorie" (2007) og vært redaktør for diktsamlingene "Kjærlighet og Sorg" (Humanist forlag). "Klassen. Fortellinger fra et skoleår" ble gitt ut på Cappelen Damm i 2017.

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar