lørdag 30. desember 2017

Gjesteblogg: Bør lærere få slippe å planlegge? Av Jørgen Moltubak


Bør lærere få slippe å planlegge?
Av Jørgen Moltubak - @Jorgen_Moltubak


Lille julaften publiserte professor Eirik J. Irgens et innlegg med tittelen Bør lærere få lov til å improvisere? på Lærerbloggen. Det er på høy tid at vi gjør noe med balansen mellom planlegging og improvisasjon i skolen.

Forholdet mellom planlegging og improvisasjon i skolen, er kanskje et av de viktigste områdene å sette fokus på. Jeg tror for eksempel det er et nøkkelpunkt for å dempe det berømte "praksissjokket" for nyutdannede lærere. Mer om det senere. 
Jeg er derfor i utgangspunktet veldig glad for Irgens innlegg, og håper det bidrar til økt forståelse for improvisasjonens betydning. Imidlertid er det en del aspekter ved improvisasjon som bør belyses bredere enn at det handler om "å jazze opp undervisningen", som det heter i kommentarfeltet etter Irgens tekst. Improvisasjon er et tverrfaglig begrep, og i skolesammenheng er koblingen til teateret vel så viktig som til musikken. Se for eksempel den nye boken Læreren som regissør (Cappelen Damm, 2017) eller Sarah Rose Cavanaghs artikkel All the classroom’s a stage. Improvisasjon kan også knyttes til et grunnleggende, evolusjonistisk perspektiv.

Hva er improvisasjon?
Irgens viser til en av de få bøkene på norsk om improvisasjon, som han selv har bidratt i: Improvisasjon - kunsten å sette seg selv på spill fra 2006 (Cappelen Damm). Det er en bok som anbefales, ikke minst for å få en bredere forståelse for improvisasjon som begrep og fenomen. Stig Roar Wigestrand legger i sin artikkel vekt på tilpasningen til omgivelser som et sentralt trekk ved improvisasjon, han beskriver hvordan geparden, verdens raskeste rovdyr, "[…] skifter retning i samme øyeblikk som den antilopen den forfølger skifter retning […] forandrer kontinuerlig sitt løp i forhold til hva byttet foretar seg." (s. 115). Evnen til å bevege seg ut fra byttet gjør altså at geparden har større sjanse til å lykkes enn om den hadde planlagt ruten sin på forhånd, og holdt seg til den.

Den store utfordringen alle lærere har, er også knyttet til tilpasning til miljøet og andre personer. Den er, ikke minst, knyttet til tilpasning av undervisningen til enkeltelever med ulike behov og til enkelttimer med spesielle forutsetninger. Holder man seg til forutbestemte planer, vil man ofte gjøre en dårligere jobb enn om man tilpasser undervisningen – i øyeblikket – ut fra det situasjonen krever.

De aller fleste erfarne lærere nikker samtykkende til en slik observasjon. Lærerstudenter og nyutdannede lærere ser ikke ut til å ha fått den samme innsikten. Jeg har gjennom flere år veiledet lærerstudenter som har vært i praksis. Det synes som om det i lærerutdanningene er svært stor vekt på planleggingens betydning, og en tilsvarende liten vekt på improvisasjonskompetanse. Ferske studenter kan legge ned mange timer i forberedelser av en enkelttime, og utarbeide detaljerte dokumenter for timens forløp. De kan sin MAKVISA og har oversikt over kompetansemål. Men de vet ikke hva de skal gjøre om prosjektoren ikke virker, eller om en elev sitter og gråter på grunn av noe som har skjedd i friminuttet.

Improvisasjon i klasseledelsen handler om å omstille seg og endre planene for timen i løpet av en brøkdel av et sekund. Er klassen urolig og energinivået (for) høyt: Da dropper jeg planen om gruppearbeid og setter dem i sving med invididuelt arbeid istedenfor. Er energinivået lavt? Da setter jeg dem sammen for å diskutere istedenfor det jeg opprinnelig hadde tenkt. Det å settes i stand til å ta slike vurderinger og beslutninger setter like store krav til lærerens kompetanse, som evnen til å planlegge en undervisningstime. Og den er helt avgjørende for elevenes læringsutbytte.

Hvor ofte improviserer du?
Som en del av mitt bok- og kursprosjekt Improvisasjon i klasserommet, gjennomførte jeg i høst en undersøkelse med et par hundre lærere som respondenter. Et av spørsmålene var "Hvor ofte opplever du 'uforutsette situasjoner', som gjør at du må endre noe du har planlagt?" Halvparten svarte "daglig", 13% svarte "hver undervisningstime". Sannsynligvis ville tallene vært enda høyere om man hadde benyttet en annen metodikk. Om man for eksempel filmet de første 10 minuttene av en undervisningstime og spurte hvor mye av det læreren gjorde som var planlagt, og hvor mye som var improvisert, ville det være interessant å se resultatene. Det er grunn til å tro at for erfarne lærere inkorporeres "uforutsette hendelser" i klasseledelses-praksisen i en slik grad at de etter hvert ikke tenker på dem som uforutsette hendelser som krever endring og tilpasning. Virket ikke prosjektoren? Vel, da skriver jeg på tavlen med tusj, eller tar gjennomgangen muntlig, eller gjør noe annet. Denne øyeblikkrefleksjonen, improvisasjonen, kan og bør trenes opp.

Planlegging og improvisasjon
Tittelen på dette blogginnlegget er mer enn et polemisk stikk til Irgens’ tittel. Alle lærere improviserer allerede mye hver time, og trenger ikke be om tillatelse til det. Mange lærere vil nok også ha seg frabedt å slippe å forberede undervisning. Mange setter jo mye av sin profesjonelle ære nettopp i planleggingen av undervisningen. En lærer som møter opp med en gjennomplanlagt time, og er veldig full av sine egne forberedelser, risikerer imidlertid gang på gang å bli skuffet fordi timene ikke går som forventet. Slik blir det fordi man gjennom vekt på planleggingen kan få en svakere tilstedeværelse i øyeblikket, og dermed gå glipp av mye informasjon man kunne brukt på å tilpasse undervisningen og gjøre det situasjonen krever. Det blir viktigere å "komme gjennom Powerpointen" enn å fange opp hendelser, som spørsmål og kommentarer, som kunne gitt timen et annet, og mer improvisert forløp. Man blir som en gepard som har bestemt seg for å løpe til høyre, uansett hva byttedyret gjør. Der planlegging er et honnørord, har improvisasjon gjerne blitt oppfattet som et uttrykk for at noe har blitt mislykket, eller at læreren ikke har gjort jobben sin, «jeg ble nødt til å improvisere», sier man gjerne da. Det er på høy tid vi sidestiller planlegging og improvisasjon som to likestilte kompetanser som alle lærere får opplæring i.

-----------------------------------------------------------
Jørgen Moltubak jobber som lektor i videregående skole og spiller improteater på fritiden. Les mer om bok- og kursprosjektet: www.improiklasserommet.no. Han har også gitt ut bøkene Gnistrende undervisning og Gnistrende samarbeid (www.gnistrende.net) og Fortellemagi (www.fortellemagi.no). 
Følg improvisasjonsprosjektet på Facebook-siden Impro.blogg.no.

Cavanagh, Sarah Rose: All the Classroom’s a Stage.
Helstad, K. og Øiestad, P.A. (2017): Læreren som regissør. Oslo: Cappelen Damm

3 kommentarer:

  1. Et godt bidrag til en viktig debatt fra Jørgen Moltubakk! Lærere og ledere er prisgitt å improvisere. All usikkerhet kan ikke, og bør heller ikke "planlegges bort" (noe som ikke betyr at vi ikke trenger planlegging).

    Og jeg slutter meg til at koplingen til teater også er viktig når man skal belyse improvisasjon (og andre kunstformer, f.eks. dans, som jeg har skrevet noen artikler om sammen med prof. /dansekunstner/koreograf Tone Pernille Østern ved NTNU).

    Nødvendigheten av improvisasjon i skolen handler selvfølgelig om mer enn kunstformer, som Jørgen Moltubakk viser: Ikke minst om hvordan vi tenker/bør tenke pedagogikk, læring og klasseledelse. Det handler også om det som skjer utenfor klasserommet, som møteledelse, skoleledelse og skoleutvikling.
    Og om hva dette bør bety for lærer- og skolelederutdanning.

    SvarSlett
  2. Viktig å skille mellom det planlagte og det ikke-plankagte og det forutsette og ikke-forutsette. Planer reduserer sannsynligheten for kaos men er ikke ensbetydende med prediksjon. Ikke-planlagt undervisning øker behovet for styre unna risiko og forutsetter andre måter å lede elever på (feks vurdering av læring). Mest sannsynlig vil sterke elever, særlig jenter, tjene på uplanlagt undervisning (da elever i slike tilfeller må være sin egen lærer). Så kan man spørre seg, hvilke typer planer elevene (sterke som svake) tjener på i lengden. Dette spørsmålet er langt mer konstruktivt enn spørsmålet om man som leder eller lærer bør argumentere for eller imot planlegging.

    SvarSlett
  3. @Eirik J. Irgens: Takk for kommentaren din. Jeg tror vi stort sett er enige, og at bloggpostene våre utfyller hverandre. Jeg er også helt enig i at det som skjer utenfor klasserommet, som skoleutvikling, samarbeid og utdanningsinstitusjonene er viktig å ha med i dennne debatten!

    @Kristin Sivesind: Takk for innspillet. Jeg er ikke sikker på om jeg skjønner helt hva du mener, f. eks. "Ikke-planlagt undervisning øker behovet for styre unna risiko"..? Det virker som om du skriver om noe annet enn det blogginnlegget handler om, f. eks. "Mest sannsynlig vil sterke elever, særlig jenter, tjene på uplanlagt undervisning (da elever i slike tilfeller må være sin egen lærer)." En lærer som bruker stor grad av improvisasjon abdiserer ikke som lærer, tvert imot, er man i mye større grad "på" og evner å fange opp tilbakemeldinger både fra de som er faglig sterke og faglig svake, og kan i større grad tilpasse undervisningen til begge gruppene.

    Jeg har også lyst til å svare på noen av de spørsmålene som har blitt diskutert i mange FB-delinger av denne bloggposten. En type kommentar som har kommet mange steder, og fått mange "likes", er varianter av denne: "God improvisasjon er avhengig av god planlegging!", og "Mine best improviserte timer er også de best planlagte". Her er man inne på noe, men det er en viktig forskjell på å ha laget et fleksibelt opplegg, der læreren fort kan bytte mellom plan a, b, c, og d osv. etter behov, og improvisasjon. Improvisasjon er noe mer og noe annet enn fleksibilitet. Begrepet om _den andre_ er viktig. At jazzimprovisatøren eller teaterimprovisatøren lytter til sine medspillere og bygger på det som som kommer fra dem, ikke på egne ideer og planer. Tilsvarende for læreren, at man lytter til elevene og deres uventede spørsmål eller deres respons som kan representere nysgjerrighet eller kjedsomhet og som læreren tilpasser undervisningen til (en lærer som er veldig inne i sine egne planer vil fort avfeie slike spørsmål som avsporinger, og mye annen elevaktivitet som støy og forstyrrelser og "uro". Det er slike lærere som kan få seg til å si at elevene "forstyrrer undervisningen min").

    Faglig grunnlag: Det har vært noen spørsmål om det faglige grunnlaget for improvisasjon. Innenfor utdanningssystemet sporer man gjerne historien tilbake til Viola Spolin på midten av 1900-tallet (https://en.wikipedia.org/wiki/Viola_Spolin ). Hun jobbet blant annet mye med opplæring og integrering av innvandrerbarn. (Også relevant i vår tid!). Av nyere, større arbeider, er den engelske Education as jazz (http://www.cambridgescholars.com/education-as-jazz ) og det store, tverrfaglige prosjektet Pedagogikk for det uforutsette (https://www.fagbokforlaget.no/Pedagogikk-for-det-uforutsette/I9788245017687 ) her hjemmefra å anbefale. Sjekk gjerne også ut forskningsprosjektet om improvisasjon fra Høgskolen på Vestlandet (tidligere Høgskolen Stord/Haugesund): http://www.hsh.no/nyheter/2015010000002549
    Det har vært en overveldende respons på dette blogginnlegget, og alle som er interessert i å følge med på temaet skal være velkommen til å følge min FB-side: https://www.facebook.com/improblogg/

    SvarSlett