mandag 2. oktober 2017

Gjesteblogg: Tanker om mobbeloven fra en mobbeoverlevende lærer


Tanker om mobbeloven fra en mobbeoverlevende lærer
Av Sandra Holmenes

Den nye mobbeloven gir tydelige regler for at vi pedagoger skal gjøre noe når barn blir mobbet. Mobbing er, i følge definisjonen vi jobber etter, en negativ handling i et forhold der det er ubalanse i maktforholdet mellom partene. (Jeg liker godt begrepene lav og høy status selv, det forklarer mye for min del!) Det er ikke engangshendelser, men skjer over tid. Jeg er glad for at mobbing blir tema, det trengs! Det vi imidlertid IKKE får er ressursene til å følge opp de særdeles omfattende og vanskelige sakene som mobbesaker er. Mange av oss pedagoger har vært på gode foredrag der vi har lært hva mobbing er og hvorfor mobbing oppstår. Men selv på disse kursene erkjennes det at det er vanskelig å si hvordan man løser mobbing. Krenkelsen skal "stoppes" og saken skal "følges opp". Det skal jobbes med å få til et godt og inkluderende klassemiljø. Store, vakre, fine ord, men hvordan er de å omsette til virkeligheten?

I media kan man lese at lærere bagatelliserer mobbing. Kan det tenkes at det kan se ut som om lærere ikke bryr seg, når faktum heller er at det er for lite kunnskap om hvordan man kan jobbe med den som blir mobbet? Kan det tenkes de ikke har fått den opplæringen de trenger, de rammene som skal til for å jobbe grundig med dette og frikort fra ledelsen til å la det være mindre faglig trykk og mer fokus på det sosiale? Har vi hatt for mye fokus på mobberen, og for lite på den som blir mobbet? Vet vi for lite om hvordan vi styrker barns selvbilde? Ville det vært mindre mobbing om vi hadde investert i skikkelig i mobbeforebygging ved å raskt kartlegge sårbare barn med lav status? Er det mulig for et barn å tre ut av rollen som lavstatusbarn ved å jobbe med barnets psykiske helse, og ved hjelp av de riktige fagfolkene?

Jeg vil først presentere meg som det man så trist kaller mobbeoffer. Jeg liker bedre å kalle meg selv mobbeOVERLEVER. Jeg var selv utsatt for mobbing som barn. Jeg føler at det er en styrke at jeg har sett mobbing fra flere sider nå som jeg jobber som lærer. Å "løse mobbing" tror jeg er en umulig oppgave uten å jobbe skikkelig med mobbeofferet først. Det er min høyst private, og nokså dyrekjøpte teori. Den er derfor ikke evidensbasert, og er bare ment som et innspill i debatten.

Når det snakkes om mobbing viser deg seg at mange tenker at det er forståelig at noen blir mobbet, de er jo så rare, de skiller seg ut. Er det da slik å forstå at den som mobbes selv er skyld i å bli mobbet? Skal man sammen med sorgen over å ikke høre til også bære på skammen over å være annerledes, annerledes nok til å bli noens hakkekylling?

Jeg hadde lav status og var svært engstelig som barn. Jeg var veslevoksen og hadde tanker om så mangt som barn oftest ikke befattet seg med, mye grunnet en heller vanskelig oppvekst av ulike årsaker. Andre barn kalte meg rar, og ønsket ikke å ha meg med i leken. Mobbingen besto ofte i sårende og nedsettende kommentarer, men for det meste i utfrysning. Jeg kunne spørre om å få være med på å leke en lek, men fikk vite at det var "fullt". Utenfra kunne jeg så observere at en med høyere status enn meg kom og spurte like etterpå, og fikk ja. Å falle utenfor det sosiale miljøet forsterket engstelsen og tok vekk siste rest av selvtillit.

Jeg ble etter hvert med i en fritidsklubb, der det var aldersblanding og veldig godt miljø. Det å oppleve et inkluderende og varmt miljø var med på å styrke selvbildet, og bidro til at jeg gikk fra å ha lav status til middels. Ved å bli inkludert fikk jeg sosial trening, som nok også slipte vekk litt av disse toppene som gjorde at jeg skilte meg ut. Jeg fikk veiledning av de eldre i miljøet hva jeg ikke burde dele med andre, og hva som var greit. Jeg fikk også bekreftelse på de sidene av meg selv som var positive, og som jeg måtte forsterke. Selv om jeg nok fremdeles ble kategorisert som noe annerledes ved at jeg var mer åpen enn andre, hadde jeg fått en ny selvtillit som gjorde at jeg hevdet meg selv på en bedre måte, og dermed lettere fikk innpass. Utenfra ble det observert at jeg ikke så lett lot meg pille på nesen, jeg hevdet meningene mine, jeg var blidere og våget å ta plass.

Utenfra sett skjedde det ikke noe i miljøet rundt mine mobbere. Den største forandringen skjedde inni meg. Skal jeg da bære skam over å måtte være den som sto for den største forandringen? For min del har det alltid handlet om at jeg trengte hjelp til å tro på meg selv. Jeg hadde gjennom personlighet, medfødt temperament og tidlige livserfaringer utviklet meg i en retning som ikke hjalp meg inn i flokken. Ved å få veiledning på hva folk rundt meg reagerte på fikk jeg større forståelse for hvilke grep jeg selv kunne ta for å lettere passe inn.

Vi mennesker er fra naturens side flokkdyr. Annerledeshet oppfattes svært tidlig av barn. Man sier at barn ikke er mobbere fra fødselen. Når vi hører om små to-treåringer som velger seg ut et barn med lav status allerede i sandkassa kan man spørre seg om atferden er lært. Jeg tror faktisk ikke det. Mange av mine mobbere var ikke slemme, de reagerte bare på annerledeshet, og syntes det var enklere å forholde seg til sine "likemenn". Min erfaring og teori om at lav status var årsaken til at til at jeg ble utsatt for mobbing har gitt meg briller til å lete etter de sårbare barna slik at jeg kan sette inn tiltak FØR det skjer mobbing. Jeg vet at mobbeteori tar for seg at det å oppleve makt er viktig for mobberen, men er det slik i alle tilfeller? Kan man løse noen mobbesaker utelukkende ved å hjelpe mobbeofferet med selvbildet, slik det skjedde i mitt tilfelle? Elevene rundt meg endret seg ikke, men de endret etter hvert syn på meg, når jeg endret syn på meg selv, og fikk veiledning på atferd og mine positive sider.

Nå er ikke dette innspillet ment for å ta vekk fokuset med å jobbe med et godt, inkluderende klassemiljø. Det mener jeg bare er så godt dokumentert og en selvfølge, at jeg ikke går nærmere inn på her. Jeg tenker selv at veien min til mål ville blitt enklere om klassen jeg gikk i var varm og inkluderende, som fritidsmiljøet jeg gikk i. Samtidig trengte jeg den milde veiledningen fra noen, den som fortalte at det kunne være lettere for meg om jeg ikke fortalte alt jeg bar på. At jeg da ikke ville stå så lagelig til hugg, og lettere kunne gli gjennom dagen med hevet hode.

Nå jobber jeg som lærer, og leser tabloide overskrifter om at lærere ikke bryr seg om mobbing. Det gjør meg fortvilet og sint, for det er ikke min erfaring. Å si at lærere bagatelliserer mobbing er å vise en hel yrkesgruppe utrolig lite respekt. Om du leser på #dusåmeg på NRK sine nettsider, ser du hundrevis av lærere som har gjort en stor forskjell i barns hverdag. Det finnes så utrolig mange dyktige lærere, og det skader læreres omdømme å hevde at "lærere bagatelliserer" som en generell sannhet. Lærere flest bryr seg og engasjerer seg og strekker seg så langt de kan for elevene sine. I de tilfellene der mobbing ikke har blitt oppdaget eller tatt på alvor tror jeg at det i de fleste tilfeller det handler om at man ikke har ressurser, tid og kunnskap om hva man skal se etter.

Jeg tror lærere ville forstått mer av mekanismene i mobbing om de fikk kurs i hvordan man kan observere samspillet, og fikk tid til å jobbe med dette. Kan det være slik at det store, faglige presset mange skoler legger på sine ansatte gjør sitt til at det sosiale miljøet ikke får den oppmerksomheten den fortjener? Slik jeg ser det er det mange rammefaktorer som spiller inn, og bagatellisering fra lærerens side er sjelden en av dem. Jeg tror mer det er mangel på overblikk. Når man har vanlig tilsyn i friminuttene får man ikke observert skikkelig. Det som på avstand ser ut som lek kan være rolletildeling der enkelte lavstatus-barn får i oppgave å være hund eller lyktestolpe i leken, og slike rolletildelinger er ikke lette å få øye på når man sveiper over en full skolegård. Man må ut av refleksvesten og tett på for å høre hva som blir sagt, og følge med over tid, uten fare for å bli avbrutt for å plastre sår og megle i andre konflikter.

Som i alle yrker har vi kollegaer som ikke gjør jobben sin skikkelig. Heldigvis er det sjelden jeg har opplevd det, men jeg har hatt en og annen kollega som klager over elever, intriger og konflikter. Noen vil gjerne komme til dekket bord, det vil si en klasse som er helt på stell, slik at det er mulig å starte undervisningen i det man tråkker over terskelen til klasserommet. Disse lærerne må lære alt fra lærerhøgskolen at det å jobbe som lærer innebærer så mye mer enn å undervise. Dersom de ikke er villige til å jobbe med å styrke det sosiale miljøet eller å ta seg tid til å undersøke mobbesaker bør de veiledes bort fra yrket. Resten av lærerkollegiet mitt har alltid vært sterke forkjempere for å jobbe med HELE barnet, og jeg har sett så mange fantastiske resultater av iherdig arbeid fra omsorgsfulle lærere. Disse historiene når ikke pressen, men de er der!

Jeg har selv om lærer avdekket mobbing, før foreldrene selv avdekket det hos sitt barn. Jeg har ofret spisepauser og pustepauser i mange uker for å observere hva som faktisk skjedde i barnegruppa. Er det riktig at man skal jobbe på seg høye skuldre og fraværende nattesøvn, fordi systemet ikke tilrettelegger for mulighet til å følge opp sårbare barn? Bør ledelsen rydde plass til å jobbe skikkelig med det sosiale miljøet, og ikke bare slenge det på toppen av alle andre arbeidsoppgaver? Kan man tenke seg at det faglige vil få en oppsving etter satsingen, slik at man uansett får en vinn-vinn-situasjon? Det tror jeg!

Jeg tror det er viktig å få noen som samarbeider med læreren om å heve selvtilliten og statusen til barn som har lav status. Hva kom først, høna eller egget? Mange engstelige barn er svært mobbeutsatte. De med høy status ser fort hvem som har lav status. Engstelsen disse barna har i utgangspunktet blir selvsagt større av å bli utsatt for utfrysning og mobbing. Jeg tror forebygging av mobbing har større effekt enn å måtte ta grep først når mobbingen har skjedd.

Lærere kan meget om mangt, men vi har i utgangspunktet ikke en psykologisk utdannelse. Andre yrkesgrupper må på banen. Om psykisk helse også er helse, bør helsesøstre få nok tid til å gjøre annet enn å sette sprøyter. Foreldre må også hente hjelp utenfra. Det må bli stuereint å si at barn også kan få hjelp med psykisk helse. Det er dessverre i dag et stort tabu de fleste steder jeg har vært ansatt. I stedet legger man ansvaret på pedagogen, som fra før er overarbeidet med opptil 30 barn i klasserommet. Rådene man får fra PPT og BUP henger ofte ikke sammen med ressursene man har tilgjengelige, og læreren sitter igjen med nederlagsfølelse når man ikke klarer å gjennomføre det man får som råd.

Jeg tror at kognitiv atferdsterapi for sårbare barn kan være lurt. Det er nok et radikalt forslag, men hvor mye vil det ikke spare barnet på sikt, for ikke å snakke om samfunnet? Jeg finner støtte i artikkelen "Mobbing og rehabilitering" i Bedre Skole nr 3. Her henviser de til at terapien kan brukes for å lege sårene etter mobbing, men selv mener jeg man burde brukt terapien i forkant. Vi lærere må bli opplært i hvordan vi kan finne de barna som står i fare for å bli mobbet. Jeg har tidlig sett tegn allerede i 1.klasse, og har hørt om kollegaer i barnehagen som har sett tegnene tidlig der også. Ulike sosiogrammer kan hjelpe oss med å kartlegge hvem som ikke anses som en venn for de andre. Den som aldri nevnes i en undersøkelse må man sjekke ut. Det er ikke nok å se hvem som leker sammen. Det skjer så mye rart under overflaten som vi voksne ofte ikke får med oss. En som tilsynelatende er med i lek kan ved nærmere observasjon ha fått lavstatusroller i leken, leke i utkanten av leken eller bli styrt av et barn med høy status og sterke meninger, uten å få delta med sine egne meninger. Hva gjør det med et barn over tid om man stadig føyer seg, og ikke klarer å stå opp for egne meninger?

Foreldre har et stort medansvar når det gjelder å forebygge mobbing. Det å ha en venn er en beskyttende faktor. Jeg har sett foreldre gjøre underverker ved å snakke sammen og koble barna opp mot hverandre. Da må de vite om de sårbare elevene, og det må være åpenhet. Motsatt har jeg også hørt om fortvilte foreldregrupper som etter å ha avdekket mobbing sier de så gjerne skulle visst dette før, så de kunne hjulpet til med å invitere hjem.

Når det gjelder foreldrenes rolle i mobbesaker tror jeg heller ikke de alltid opplever at de har tilgang til godt nok overblikk. Hva er hva, hva skjer på skolen, hva skjer skjult på mobilen? Det er vanskelig å se hvor alvorlig situasjonen er, og man er redde for å blåse ting ut av proporsjoner. Mye skal vi mennesker måtte tåle også, av både sårende kommentarer og lite hyggelige ord. Noen som er sure på deg kan slenge til deg at du er dust! Det er ikke videre hyggelig, men slikt må vi av og til tåle uten å slå på stortromma. Ingen liker folk med puter under armene, vi skal bli robuste og tåle å møte litt motstand. Mange snakker om generasjon-krenk, og curling-generasjonen, der foreldre koster unna all mulig motstand, slik at barna på sikt blir lite selvstendige og lite rustet til å møte virkeligheten. Hvordan kan vi snakke om dette uten å virke som motstandere av mobbeforebyggende arbeid? Hvordan kan vi skape robuste barn, samtidig som vi ser dem som virkelig blir mobbet, og trenger vår hjelp? De fleste er nok enig i at mobbing ikke faller under det man skal tåle.

I min verden er en god skole et sted der man i størst mulig grad klarer å jobbe forebyggende på alle felt, både faglig og sosialt. Jeg tror på å få inn mer kunnskap om hvordan man kan styrke barns selvbilde, og både ressurser og tid til å hjelpe barnet så tidlig som mulig. Det må et nettverk til rundt barnet, og man må huske på at pedagogen ikke er psykolog! Parallelt med å jobbe med de sårbare barna må læreren jobbe for et inkluderende og trygt miljø. Klassene må ikke være for store, for det tar tid å følge opp alle elevene på denne måten. Det vil koste samfunnet nå, men kan antagelig spares inn på sikt ved at vi får færre ungdom og voksne som sliter med psykisk helse, noe som er en stor samfunnsutgift.

Sist, men ikke minst tror jeg på å slutte å slenge om seg med tabloide påstander om en hel yrkesgruppe. Det gagner ingen, aller minst mobbeofrene.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Sandra Holmenes er allmennlærer og anser seg selv for å være barnas advokat. Hun har jobbet i Osloskolen i 21 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar