mandag 23. oktober 2017

Gjesteblogg: Leksehelvetet


Leksehelvetet
Av Anonym

Da vi fikk sønnen vår merket vi fort at han hadde mye uro inni seg. Han var våken store deler av døgnet, høyt og lavt, aldri interessert i lekene sine, men alltid blid og glad. Han fikk diagnosen ADHD tidlig i småskolen, men fungerte stort sett veldig fint. Han var god i fotball og hadde mange venner. Han var full av empati, en ordentlig god gutt. Slett ikke vanskelig å forholde seg til. Og slett ikke voldelig. Uroen hans rammet bare ham.

Gutten vår endret seg imidlertid når han begynte på skolen. Han hatet å sitte stille, men var redd for å skille seg ut. Han brukte derfor all sin energi på å gjøre som lærerne sa i skoletiden. Når han kom hjem var han utslitt. Han tok lett til tårene, og tristheten ble ofte erstattet av et voldsomt sinne. All mulig lekpreget tilnærming til lekser var fånyttes. Han var utslitt av skoledagen og hadde ikke mer å gi. Det hjalp ikke på at han har dysleksi. Læreren mente han måtte jobbe hardere enn de andre, for å kompensere for gapet mellom seg og de andre.

Vi foreldre støttet opp så godt vi kunne. Men vi sørget over å ha mistet den glade gutten vår. Vi startet å grue oss til å komme hjem. Vi visste de dyrebare timene sammen ville bli preget av frustrasjon og sinne. Forsøk på å få mer tilpassede lekser ble bare delvis møtt.

Etter noen år orket ingen av oss mer. Vi forsøkte å få hjelp til leksene, først via skolen, og så via kommunen. Det var ingen hjelp å få. Vi fikk beskjed at sønnen vår var lat og måtte ta seg sammen.

Fra å være en gutt som på småskolen kunne sitte opptil to timer med lekser, og gråt fordi han var redd for å skuffe læreren sin ble han en ungdomsskoleelev som ikke lenger hadde troen på at han kunne lære. Han sluttet å levere oppgaver, og forsøk på å motivere til å gjøre lekser endte ofte med at han kastet stoler i veggen og gikk truende mot meg med knyttede never. Skolen forstår fortsatt ikke hvor alvorlig dette er, og hvor mye dette påvirker oss som familie. Han oppfører seg jo fint på skolen. Riktignok gjør han stadig mindre i timene. Men det er jo bare å ta seg sammen.

Vi er på randen av sammenbrudd, men lekser må han visst ha. Han har mistet troen på å kunne få plass på videregående skole, ihvertfall der vennene skal gå. Resignasjonen er altoppslukende. Troen på egne evner fraværende. Vi foreldre føler oss totalt hjelpeløse. Det finnes ikke hjelp. Det er bare å ta seg sammen. Problemet er at ingen av oss klarer det mer.

Som lærer selv føler jeg meg dobbelt opp mislykket. Jeg burde klart dette. Jeg klarte det ikke. Som familie er vi i ruiner. Som mor er jeg i sorg over at barnet mitt allerede har gitt opp. Og ER gitt opp. Lengre har vi altså ikke kommet med barn med ADHD og lærevansker.

Vi har tryglet om hjelp, om reduksjon i lekser, om lekser på hans nivå, om noen som kan være støttekontakt og bruke tiden på lekser. Man leser i media om at man fordømmer foreldre som ikke følger opp. Men hvor er støtteapparatet når man ikke klarer mer selv? Når man begynner å bli redd sitt eget barns sinne? Når man begynner å slite med parforholdet og egen psyke? Hvilken dør skal man banke på når kraften i hånden snart er borte? Skal vi bare slepe oss gjennom de neste årene med sorg, skam og motløshet? Jeg har aldri misunt min neste deres fine hus eller flotte båt.

Jeg har imidlertid vært grønn av misunnelse på dem som har barn som opplever å mestre. For en gave det må være. Å føle mestring. Å se barnet sitt ha tro på seg selv.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Innlegget er skrevet av en lærer og mor på Østlandet. Hun ønsker å være anonym av hensyn til sønnen og familien.

4 kommentarer:

  1. Når skolen er designet for å produsere professorer, med akademisk tilnærming i de fleste (alle?) fag, så tror jeg ikke man trenger ADHD engang for å bli urolig og frustrert. Jeg skulle ønske det var en mye mer praktisk tilnærming til læring i skolen enn det er i dag. Det ville alle barn og ungdom fått glede av. Det er trist å lese om en ung, glad, ivrig gutt som opplever å ikke mestre de oppgavene skolen gir ham, også er det kanskje ikke oppgavene som er problemet, men måten de løses på. Man kan lese i media om finske skoler som lykkes med barn og unge som opplever lite mestring –de blir møtt på sine premisser, ikke tvunget inn i skolen sine. I Norsk Mestring på Røros har de tatt tak i disse utfordringene. Kanskje kan de hjelpe? PS: Jeg har ingen relasjon eller interesse i Norsk Mestring. https://www.norskmestring.no/familie-og-unge/

    SvarSlett
  2. Dette var omtrent å lese om vår tidligere situasjon, men vi fikk hjelp gjennom BUP og min sønn fikk til slutt leksefritak. Det var en enorm lettelse for hele familien. Kontakt BUP for de kan bistå dere der. Lykke til

    SvarSlett
  3. Trist lesning!
    Dette vet jeg mye om, og jeg har fryktelig mye på hjertet så det blir vanskelig å begrense meg(dessuten et velkjent ADHD problem). Det jeg skriver er selvfølgelig basert på egne erfaringer, etter et liv med mange utfordringer. Jeg er en mann, og fikk diagnosen ADHD i godt voksen alder for 1.5 år siden. Endelig begynte brikkene å falle på plass. Den alltid tilstedeværende følelsen av annerledeshet jeg har kjent i hele mitt liv, idag skjønner jeg altså hvorfor...
    Det gutten deres trenger mest av alt, er noen rundt ham som er istand til å ta på seg ADHD brillene iblant. Vi ADHD'ere er avhengig av noen som forstår oss, og vi er avhengig av trygghet. Ja, dette er kanskje primærbehov generelt, og for nevrotypikere faller det naturlig, men vi har et annerledesvirkende hode, derfor må det forstås og trygges deretter.
    ADHD'ere får hele tiden høre"kan du ikke bare...." I alle mulige sammenhenger. Jeg har hørt det hele mitt liv, og idag svarer jeg da med en sammenligning. Møter du en i rullestol, da sier du sannsynligvis ikke 'kan du ikke bare ta deg sammen', eller 'kan du ikke bare reise deg å gå litt'. Vedkommende har kanskje en diagnose som gjør rullestolen til en absolutt nødvendighet. Riktig forståelse av problemet gir tilrettelegging, og hjelpemidler, slik at livet blir best mulig. Slik er det ikke med ADHD dessverre. Dette er ingen sykdom som kan behandles med en pillekur, eller læres til å bli 'normal'. Mine utfordringer har jeg hatt hele mitt liv, og de vil følge meg til graven.
    Slik jeg forstår situasjonen med gutten deres, så er det altfor mye fokus fra skolen på alt som er utfordrende for ham. Basert på egne erfaringer, så opprettholdes da det negative enda mer, og ballen bare vokser. All energi blir brukt helt meningsløst. Flytt fokuset til styrkene, det han mestrer og er god til. Det gir en positiv boost som ubevisst gjør utfordringene enklere å håndtere. Bare tull å gi en haug med lekser som ikke blir gjort. Det bidrar bare til å trigge systemet. Og nei! Lekser må man ikke ha...tilrettelegging derimot, det er skolen pliktig til. Hele skoleløpet. Som nevnt over, hvis dere greier å gi ham et løft som kan gi en boost, da kan kanskje noen av leksene også bli gjort i de fagene han evnt.mestrer. OBS! På egenhånd, ikke mas på ham(mas=trigger). Har han noen fag han mestrer? Har han noen særinteresser? Et eller annet som han kan benytte hyperfokuset sitt på(vanlig hos ADHD'ere. Hyperaktivt fokus på en måte.Evne til å suge til seg store mengder info., fakta, kunnskaper om de merkeligste ting) Er det noe her, så vis interesse for det. Befriende å kunne prate om sitt, det oppleves som trygt. Veldig mange triggere i det å høre på andre. Bruker han medisiner? Kjenner dere ADHD Norge? Få med dere en person med ADHD kunnskap til skolen, for å gi de informasjon slik at de bedre forstår gutten deres. ADHD har ingenting med intelligensen å gjøre, vi er like smarte, eller like dumme som alle andre, Vi er like forskjellig som alle andre. Gi gutten deres en trygg grunn å stå på ved å ta på dere ADHD brillene iblant. Det krever innsikt, mye lesning om utfordringene osv... Vi har jo en herlig annerledeshet og en lekenhet, den vedvarer livet ut. Med en trygg grunn vil han ha muligheten til å virkelig blomstre, i et fargerike som strekker seg langt på utsiden av alle bokser(ofte vet vi ikke om at de finnes engang:))
    Jeg har bøttevis med erfaringer, mye rart altså, men vi er jo noen raringer. Sikkert mange ting dere kan relatere til sønnen deres, og dermed øke forståelsen. Veldig mange ADHD'ere har mange av de samme triggerne. Så ikke nøl med å skrive tilbake.


    SvarSlett
  4. Lekser er ikke lovpålagt i norge, så ingen kan tvinge dere til å gjøre lekser

    SvarSlett