tirsdag 10. oktober 2017

Gjesteblogg: Innvandrerungdom og psykopaten i systemet. Av Roar Ulvestad


Innvandrerungdom og psykopaten i systemet

Av Roar Ulvestad

Vi vil ha en skole for mangfoldet, og "tilrettelagt undervisning" har blitt ett av de mest brukte omkvedene i skolen. Likevel er det ikke hele mangfoldet som får et tilfredsstillende tilbud. Symptomene er av ulikt slag, stort sett er det i form av resignasjon som fører til at man kaster inn håndkledet i VGO. Mannlig innvandrerungdom er overrepresentert blant dem som ikke fullfører videregående. Frisk og arbeidsvillig ungdom møter veggen i systemet og kommer seg ikke inn i arbeidslivet slik de helst ville.

I en samtale på jobb snakket vi om psykopati, som har mange og varierte kjennetegn. Når det gjelder innvandrerungdom, utsettes de for det jeg vil kalle psykopati på systemnivå. Det er et kjent trekk ved psykopatatferd blant sjefer at man gir de ansatte akkurat for lite informasjon og kunnskap til å gjøre en skikkelig jobb. Når det da går som det må gå, og arbeideren mislykkes, er det to ting som skjer: Arbeideren blir negativt karakterisert, og sjefen kan rykke inn som den hvite og kloke ridder, som soler seg i det svarte lyset av andres inkompetanse.

For å lykkes i skolen må du i dag ha gode språkkunnskaper. Skolehverdagen og arbeidshverdagen vår blir mer og mer avhengig av deltagelse i en skrift- og talekultur, og også praktiske fag får en stadig mer omfattende teoretisk base. Å bli elektriker eller tømrer i dag er å forvalte en stor og teoretisk kunnskapsbase. En spade er ikke lenger en spade.

En god begynneropplæring i norsk er i midlertid systematisk underprioritert, og det å arbeide med disse gruppene har foreløpig ikke høy status blant alle. Når du med for lite norskopplæring har akkurat for lite språkferdigheter til å henge med, bunkrer tapsopplevelsene seg opp til stadig større frustrasjon og sinne. Når frustrasjonen kommer til uttrykk i voldshendelser og ungdomskriminalitet, er det så ungdommen som har skylden.

Det er vi som har skylden. Fordi det ikke blir gjennomført en intensiv og god språkopplæring. Fordi det er lavstatus for mange å arbeide med disse elevene. Fordi vi stadig gir dem krav som de har for dårlige forutsetninger til å innfri. I tillegg er det helt vilkårlig hva ungdommer med alvorlig og traumatiserende bagasje får av oppfølging. Hva slags fokus kan en elev ha på andregradslikninger når bildet av skadde og døde familiemedlemmer er brent fast på netthinnen?

Disse flotte elevene skamfert av voksenlivet får ikke den oppfølgingen de trenger for å få tilgang til det livet som vi andre mer eller mindre tar for gitt. I mange av de landene som vi nå får barn og unge fra, er det ikke den type samtalekultur og kultur for stell med psykisk helse som vi har. En afghansk forfatter sa at i Afghanistan har du to kategorier, enten er du frisk eller så er du gal. Når du da kommer fra en kultur med en slik tilnærming til psykisk helse, sier det seg selv at det ikke er nok å knekke lesekoden og få et funksjonelt skrift- og talespråk. At du kommer fra en slik kultur skal heller ikke diskvalifisere deg fra muligheten til et bedre liv. Tvert imot.

Om skolesystemet skal bli kvitt psykopatdiagnosen, må vi tenke nytt om denne gruppen. Vi må gi nyankomne en grundig og god norskopplæring. Vi må ha ressurser og arbeidet må bli gitt status gjennom virkemidler som trekker til seg flere lærere. De lærerne som hver dag slåss for disse elevene i et system som ikke gir tilstrekkelige rammer og handlingsrom, må få flere kollegaer, bedre redskaper og styrkede arbeidsbetingelser.

Det må bli en kamp om å arbeide med disse elevene, ikke en kamp for å slippe. Vi må ha tid til å gi dem et språk for å snakke om hvordan vi egentlig har det. Vi må ha tid til å være de ørene de trenger, den skulderen de kan gråte på, og det mennesket de kan kødde og le sammen med, uten å bli sortert og vurdert for hvert åndedrag de trekker i skoletiden. Skolen må bli en oase for disse elevene. I dag er det en ørken.

Jeg er lei av kriminalisering av skadde barn og unge med en hverdag preget av uro og manglende mestring. Før vi får gjort noe som virkelig kan løfte denne gruppen, vil jeg nok fortsette med å få pustebesvær og prikninger i hjernen hver gang jeg hører "tilrettelagt undervisning" og "skole for mangfoldet". Da tenker jeg på blikkene til irakiske, afghanske og somaliske ungdommer og fylles av skamfølelse.

Den oppfølgingen vi har av innvandrere og innvandrerungdom fremstår som villet politikk, der enkelte nok bare venter på at det skal gå riktig galt, sånn de kan si "Hva sa jeg". For hvert oppslag om vold der innvandrere er representert, blir fordommer kapslet inn i nok et lag med selvgodhet. Selv om det neppe er noen som har slått ut flere tenner på sine medborgere enn norsk ungdom som aldri har sett en krigshandling.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Roar Ulvestad er lektor i norsk, og har undervist i norsk, samfunnsfag og religion. Han underviste først ved Rudolf Steinerskolen i Bergen i 12 år, så 8 år i offentlig skole. Er tillitsvalgt på fulltid for Utdanningsforbundet Bergen. Innlegget sto først på trykk i Klassekampen 9. oktober 2017.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar