torsdag 21. september 2017

Gjesteblogg: La læring være læring! Av Halvor Thengs


La læring være læring!
Av Halvor Thengs - @Hthengs


Før årets stortingsvalg inviterte Martin Johannessen til skrivedugnad på Lærerbloggen. Utfordringen var klar: Hva er aller viktigst i skolepolitikken? Er det fraværsgrensa, kompetansekrav og avskilting eller eksamensordningen som må opp og frem i debatten? Jeg fikk ikke somlet meg til å skrive noe før valget, men jeg har et innspill til debatten (og heldigvis ruller skoledebatten videre selv om valget er over). Mitt innlegg – mitt hjertesukk – handler om å slippe taket og omfavne læring som det ubestemmelige, udefinerbare og nydelig flyktige det faktisk er.

Videregående skole forandret seg betraktelig fra jeg gikk ut av VK2 i 2003 til jeg returnerte til andre siden av kateteret i 2008. Som elev var jeg en del av en skole som hadde åpne dører ut mot verden. Representanter fra storsamfunnet var ganske så ofte inne i ulikt elevrettet ærend, og skolen brukte villig tid på ting som trafikksikkerhet og psykisk helse. I elevrådet fikk vi anledning til å samle skolen i plenum flere ganger per semester for å informere om aktuelle saker, la musikalske talenter i elevmassen få utfolde seg og fjase rundt med mikrofon. Vi var ikke klare over det, men det fremmet eierskap. Vi fikk også relativt frie tøyler til å arrangere egne elevarrangement, gjerne over hele dager, hvis vi hadde fornuftige opplegg og det var rettet inn mot elevenes generelle læring. Skolen var ferskvare – læring var ikke en størrelse bundet til klasserommets fire vegger. Læring var aktualitet, læring var relevans, og læring var undring og kos, for å låne Camilla Hagevolds elegante penn.

Som fersk student, lei av vernepliktens åk og kongens klær, dro jeg til Bergen i 2004, lykkelig uvitende om det veiskillet som kom til å komme med Vestfolddommen i 2006. Jeg klarer ikke å tolke diskusjonene om arbeidstid, utnulling og arbeidsplanpraksis etter denne dommen som annet enn en sakte utvikling inn i en skyttergravskrig mellom KS og lærerne. Hele historien om Skolepakke 1 og tolkningen av arbeidstidsavtalen får ligge til en annen gang, men dommen i Arbeidsretten i Vestfold har uansett fått en uheldig innvirkning på skolenes arbeid med den generelle delen av læreplanen, og læringsarbeidet er sakte, men sikkert endret fra det fleksible og undrende til det rigide og målbare.

Etter 2006 har vi gått fra det generelle til det spesifikke i skolen. Vi teller timer og minutter for å oppfylle elevers årstimetall i de enkelte fag. Det virker unektelig som et gode for elevene, å få oppfylt årstimetallet sitt i fagene de har, men medaljen har en bakside. Alle aktiviteter som ikke er undervisning, trekkes fra i årstimetallet i fagene. For lærerne vil aktiviteter som ikke er undervisning ofte innebære utnulling og teknisk undertid, som igjen kan løses inn i vikartimer og annet pålagt arbeid uten ekstra kompensasjon. Dersom skolen arrangerer idrettsdag for alle elevene, mister elevene kanskje undervisningstimer i norsk, naturfag, matematikk og samfunnsfag. Disse timene får de ikke tilbake, og med tilsynsspøkelset hengende over rektor er det bare én fornuftig ting å gjøre: avlyse idrettsdagen. Den generelle – eller overordnede – delen av læreplanen blir stadig vanskeligere å bruke som brekkstang for gode tiltak i skoleregi.

Med definisjonen av undervisning som Utdanningsdirektoratet legger til grunn må det være en lærer til stede i en læringssituasjon for at man skal unngå at elevers årstimetall rammes. De varierte aktivitetene som gjerne gir læring av mer generell art har altså over lengre tid vært under press, ettersom verken lærerorganisasjonene eller KS vil ta i arbeidstidsproblematikken med ildrake. Konsekvensen? Det finnes knapt egne temadager om psykisk helse eller trafikksikkerhet, timer borttelles over en lav sko og skolen lukker døra mot alt som ikke passer i formen.

Lærerstreiken i 2014 representerte et kort avbrekk fra skyttergravskrigen og en fullskala utblåsning i åpent lende. Nå er vi tilbake i grøftene, og skolen er fortsatt preget av et rigid system innrettet mot telling og kontroll. Skolepolitikken har ikke i tilfredsstillende grad tatt tak i en utvikling som dytter et ubestemmelig og udefinerbart læringsbegrep inn i bokser som søker å måle alt, alltid. Eller sagt på en annen måte: Aktørene i skolepolitikken har for lenge godtatt et narrativ basert på premisset om at vi trenger mer læring og mer kontroll over elevenes læringsutbytte. Vekstmetaforen er under press både i miljø- og finanssektoren, så hvorfor kan vi ikke stoppe opp og utfordre ideen om at vi hele tiden må strebe mot mer læring? Hva med heller å slippe taket og la læring være læring; en størrelse det verken går an å kontrollere eller måle effektivt. Hva med å åpne for at skolene kan la læring være ferskvare, og plutselig bryte opp i timeplanen for å lage rom for noe skolen kan gjøre i fellesskap? Hva med å legge litt mer vekt på skolens danningsoppdrag?

Om jeg får legge frem en hypotese – og det får jeg jo, det er jo min tekst: Et løsere grep om læringsbegrepet åpner for større grad av eierskap til prosjektet skolen, både for lærere og elever. Og eierskap skal man ikke undervurdere. En skole som oppfattes som min og din av de som har søkt seg inn dit, og de som jobber der, er fruktbar jord for alle slags former for læring. Det å åpne for mer fleksibilitet i arbeidstiden, mindre telling av timer og et læringssyn som knytter sammen læreplanene i fag vil muliggjøre arbeid med eierskap på hver enkelt skole. Fordi plenumssamlinger, fordi temadager, fordi elevorganiserte arrangementer.

Min bønn for en ny retning i skolepolitikken er enkel og innstendig: Stak ut en retning som gjør skolen i stand til å omfavne alle former for læring, for å se skolen i en større sammenheng enn læring i hvert enkelt fag for seg. Se Ludvigsenutvalgets ideer om fagoverskridende kompetanse som et uttrykk for at læring ikke er begrenset til fagspesifikke læreplaner, men til summen av fagene i symbiose. Kom opp av skyttergravene med et felles, tillitsbasert prosjekt: En skole der summen av det vi får til sammen alltid representerer idealet for læring.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Halvor Thengs er 32 år. Han jobber som lærer ved Dalane videregående skole i Egersund. Plasstillitsvalgt for Utdanningsforbundet. Masterstudent i Lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar