lørdag 12. august 2017

Gjesteblogg: Høyres store skolebløff. Av Svein Sjøberg


Lærer elevene virkelig mer enn før?
Svein Sjøberg, fysiker og skoleforsker - @sveinsj


Når påstander gjentas høyt og ofte, kan de få preg av å være sannheter. Skoledebatten byr på mange eksempler. Her er det mest aktuelle: "Etter fire år med borgerlig styre, er norsk skole på vei i riktig retning. Elevene lærer mer, er mer til stede og flere fullfører videregående skole." Nøyaktig disse ordene har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i det siste utrettelig gjentatt i kronikker på NRKs Ytring, i VG, Morgenbladet og mange andre aviser. Ordrett samme utsagn formidles også på blogger og i sosiale media, også av Erna Solberg. Utsagnet rommer tre positive påstander om norsk skole, og en implisitt påstand om at det er den sittende regjering som har æren for dette. Men holder dette vann? Her er det mat for faktasjekkere.

La oss bare se på den første og kanskje viktigste påstanden, nemlig at "elevene lærer mer." Dette var også betegnelsen på regjeringens handlingsplan fra høsten 2014: "Lærerløftet: Norske elever skal lære mer". Nå hevder de altså allerede at slik har det gått: nå lærer elevene "mer". Men hva bygger de påstanden på? Hva er kilden?

Det kan umulig være karakterstatistikk eller nasjonale prøver, for de kan ikke si noe om utvikling over tid. Eksamensoppgaver varierer i vanskegrad fra år til år, og nasjonale prøver har heller ikke kunnet si noe om utvikling over tid. Kilden må derfor, som så ofte, ligge i de internasjonale testene, spesielt PISA og TIMSS, som begge er designet nettopp for å se på trender. Vel å merke bare i de fag de måler, altså realfagene i grunnskolen, og ikke "i norsk skole" generelt.

Ved siste årsskifte fikk vi resultater fra TIMSS og PISA, og resultatene ble mottatt med jubel av den sittende regjering og en tydelig lettet Torbjørn Røe Isaksen. Testingen for både TIMSS og PISA fant sted våren 2015, altså nokså kort tid etter at dagens regjering tiltrådte, og bare måneder etter at de annonserte at elevene skulle lære mer. På samme tid som PISA-testingen var det samme elevkullet oppe til eksamen i matematikk, og de fikk de svakeste karakterene noen sinne: hele 42% havnet på karakteren 1 eller 2. Ministeren omtalte dette som en katastrofe og et stort problem. Men når de samme elevene gjør det bra på samme fag i PISA, innkasseres det i valgkampen som en suksess for den borgerlige regjeringens politikk. Var ikke også de svake eksamensresultatene også et resultat av regjeringens politikk? En merkelig logikk.

Det er riktig at Norge klatret på rangeringene i både TIMSS og PISA i 2015, men det er neppe grunn til jubel: Norge kom svært høyt på rangeringen av land i TIMSS, men det var først og fremst fordi Norge denne gangen testet elever som var på ett klassetrinn høyere enn i alle andre land! Dette noe overraskende valget er begrunnet i den norske TIMSS-rapporten, "Vi kan lykkes i realfag", men har møtt sterk kritikk fra internasjonale forskere. Norge samlet imidlertid også inn data fra samme klassetrinn som ved tidligere TIMSS-testing, og der var resultatene omtrent som tidligere år. Ingen endring altså, og den norske rapporten sier dette i klartekst. Det er ingen grunn til å juble over framgang, og slett ikke for å ta æren for denne.

Omtrent det samme kan sies om PISA: Norge fikk en noe bedre plassering i det vi kan kalle hovedfeltet blant de rike OECD-landene. Men der er forskjellene mellom land små, nokså uinteressante, ofte ikke-signifikante. Norge har alltid ligget i dette hovedfeltet. Nå klatret vi litt, men det var i hovedsak fordi mange andre land hadde noe tilbakegang. Det mest interessante var at Norge i 2015 faktisk hadde samme testskåre som ved første PISA-testing, i år 2000, norsk skoles "annus horribiles". Den gang skapte Høyres Kristin Clemet, godt hjulpet av PISA-forskerne, et bilde av en middelmådig norsk skole i krise og sjokk. Forestillingen om norsk skole som elendig ble systematisk hamret inn, og fikk etter hvert preg å være en sannhet. Det oppkonstruerte PISA-sjokket banet vei for en ny skolereform, nasjonale prøver og en serie andre tester, evalueringer og rapporter. Nå, 15 år senere, jubler altså en annen Høyre-statsråd over at "elever lærer mer", enda norsk PISA-skåre er akkurat den samme som i 2000.

Men vi vet andre ting om norsk skole som det ikke er grunn til å juble for, verken for den sittende regjering eller de som har styrt skolen de siste 15 årene. Også her kan vi ty til internasjonale studier, siden de veier så tungt i norsk debatt. Nå er det mer enn dobbelt så mange elever som blir fritatt for PISA-testen enn det var i tidligere testrunder. De som blir fritatt er etter all sannsynlighet elever som ville ha skåret lavt. Andel elever som fritas har også øket jevnt i nasjonale prøver, kanskje fordi skoler og kommuner nå kappes om å klatre på rangeringene som blir publisert i det ganske land. Skole mot skole, kommune mot kommune. I en slik konkurranse blir skolesvake elever en klamp om foten. Det er selvsagt også et budskap som de skolesvake elevene selv merker seg.

PISA-data viser også mer enn en dobling over tid av andel elever som opplever ensomhet, utenforskap og stress i skolen. Slik sett gir PISA det samme bildet som data fra norske undersøkelser, blant annet den store Ungdata fra NOVA. I rapportene framheves det at det er øket karakterjag og krav i skolen som er den viktigste kilden til økningen i stress. Statistikk fra ulike kilder i helsevesenet vitner også om det samme; en voldsom økning i stressrelaterte problemer blant norsk ungdom. På fem år har man på Rikshospitalet sett en femdobling av antall innleggelser av unge med stressrelaterte sykdommer. De faglig ansvarlige mener at det er stress i skolen som er hovedårsaken.

I en beskrivelse av tilstanden i norsk skole bør man få fram helhetsbildet, både det positive og det mer problematiske. Og så bør man være forsiktig både med å ta æren eller tildele skyld.



-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Svein Sjøberg er fysiker og pedagog. Han er professor emeritus i naturfagenes didaktikk ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar