fredag 14. juli 2017

Gjesteblogg: Politisk overstyring av lærernes kompetanse er ikke til barnas beste


Politisk overstyring av lærernes kompetanse er ikke til barnas beste
Av Sonia Muñoz Llort og Camilla Lindebakk


12. juli skrev Håvard Tjora et innlegg med hans meninger om regjeringens kravet om økt fagkompetanse blant lærere med tilbakevendende kraft, for å kunne fortsette å undervise. Tjora omtaler forslaget som at budskapet i kompetansekravet viser mistillit og lærerforakt. Henning Fjørtoft svarte med å forsvare politikerens krav med statistikk basert på faglig bakgrunnen til lærerne i grunnskolen og med å fortelle at dette er en tverrfaglig politisk avgjørelse. Fjørtoft avsluttet sin kommentar ved å skrive at "Vi bør også hele tiden ønske oss kunnskapsrike lærere."

Målet helliger ikke middelet
Politisk overstyring av skolevesenet er ikke nytt, men hvorfor skal politikerne bestemme hva som er nøkkelen til god undervisningskvalitet? Ved dette spørsmålet er kritikken fra Tjora helt på sin plass.

Lærere er voksne mennesker som 
til enhver tid fint klarer å vurdere hva slags kompetanse de trenger for å kunne utøve yrket sitt, og denne kompetansen er mye mer enn å samle fagkunnskap.

Det er på høy tid å la både lærere og elever kunne bestemme hva slags faglig, emosjonell og sosial kunnskap skolen skal arbeide med, og 
deretter kunne reflektere over hva slags kompetanse de trenger for å kunne møtte disse læringsbehovene. Høy grad av politisk innblanding i skolen gir høyere grad av homogenitet og indoktrinering - ikke bedre undervisning, trivsel og læring blant elevene. Å ønske konstante endringer som ikke kommer fra de som faktisk opplever hverdagen i skolen har i større eller mindre grad uønskede konsekvenser for de som ikke får være med på å påvirke sin egen hverdag.

De siste tiårene har det blitt gjennomført store endringer i skolesystemet som ikke har vært spesielt vellykket. Mye fordi disse er blitt bestemt uten medvirkning av verken lærere eller elever og fordi de er blitt bestemt uten å ha midlene eller verktøyene til god gjennomføring på skolene.

Mer fagkompetanse hos lærere gir ikke bedre læring hos elevene
Mer utdanning for lærerne betyr ikke nødvendigvis bedre læring hos elevene. Forskning viser tydelig hva som trengs for å oppnå god læring blant elevene. At politikere skal kreve at lærerne må skaffe seg høyere fagkompetanse uten å ta hensyn til forskning, lærere eller elever er ekstremt uhensiktemssig og ikke funksjonelt. Fagkompetanse og formidlingsevne er ikke nødvendigvis samsvarende i noe yrke. Norsk skole sliter, samfunnet betaler for det, og likevel velger politikerne løsninger de selv ikke har nok kompetanse til å avgjøre.
For eksempel viser forskningen at det voldsomme frafallet i videregående skole skyldes dårlig grunnleggende opplæring og lite mestringsevne. Hva hjelper det da og sette inn ressurser i videregående skole? 

Også den såkalte tilpassede opplæringen og spesialundervisningen viser seg å være meningsløs der bruk av uhensiktsmessige løsninger for elever med spesielle behov i form av bruk av assistenter eller isolering fra klasserommet, har blitt normen. Hva hjelper det da at den læreren som er i klasserommet der eleven ikke er, har flere studiepoeng i et bestemt fag?

Læring er mye mer enn fag, elevene er mangfoldig og helhetlige mennesker
Vår kritikk kommer fra en overdrevet fokus på faglæring, noe som vi allerede vet forårsaker arbeidspress hos lærerne samt manglende mestringsevne og individbasert konkurranse blant elever. Dessuten, overdrevet fokus på fag innen læring skaper en automatisk segregering av elever som har andre interesser, evner og talenter enn det som omfavnes gjennom eksisterende skolefag.

Hvorfor snakkes det ikke om relasjoner, læringsmiljø og bruk av differensierte læringsmetoder? Når eksempelvis Thomas Nordahl i godt selskap av blant annet John Hattie, setter søkelys på læringsmiljø, relasjoner og struktur som helt avgjørende for læring, svarer politikere med krav om flere studiepoeng for lærere selv om det er kun 15% som faktisk mangler fagkompetanse. Kompetanse utover det man har i dag, peker Nordahl på som relativt uviktig for elevenes læring, uten at andre viktige elementer er på plass først.

Men politikere bevilger ikke penger til å jobbe med det som virkelig betyr noe, det som virkelig har innvirkning på læring, som for eksempel flere faggrupper i skolene som kan støtte elevene både under og etter skoletiden. Kanskje det ikke ser like flott ut på papiret? Tjora peker uten tvil på en rekke viktige sider ved det å være lærer, gutten som gruer seg til å gå hjem, eleven som blir utsatt for grov mobbing, jenta som gråter på gangen. Hva hjelper det dem om læreren har 60 studiepoeng i naturfag, da elevene uansett ikke er mottakelig for læring av andre grunner enn læreren og kanskje skolen, har kompetansen til for å kunne ivareta elevene som hele mennesker?

Kompetente lærere bør være kompetente på flere områder enn kun "sitt" fag. Man må se hele eleven, tilrettelegge ikke bare for de såkalt svake, sikre god opplæring for alle elever, være fleksible hva angår læringsmetode og være gode og åpen i menneskemøter. Det er en stor og ansvarsfull jobb, med et enormt press. Hjelper det da å fortelle lærerne våre som har et stort ønske om å lære bort, bidra, forstå og tilrettelegge at de ikke har nok studiepoeng til å gjøre en god jobb? Og gjør de en bedre jobb hvis de forstår matematikk eller naturfag bedre selv? Tenker politikere noen gang på hva kan vi gjøre for elevene som trenger det mest, hvordan ivaretar vi elevene som faller utenfor A4-boksen i norsk skole?

Barneombudet slo alarm i vår om at over halvparten av spesialundervisningen i norsk skole ikke innebærer kvalifiserte spesialpedagoger. Da hjelper det lite elevene om læreren i klasserommet har noen studiepoeng mer i et bestemt fag. Hva skal gjøres for dem? De elevene som regnes for å ikke få utbytte av en "ordinær undervisningssituasjon", de som trenger mest, blir dyttet ut på gangen, satt i oppbevaringsgrupper kun overvåket av ukvalifisert personal. Hvilken livskvalitet får disse barna? Hvor blir det av mestringsfølelsen? Hvor er politikerne og pengene og de ekstra ressursene for denne gruppen? Nasjonale prøver og andre lovpålagte prøver for å gi informasjon om elevenes kunnskaper i lesing, engelsk og regning, men de bidrar heller ikke til mer læring hos barna. Sannheten er at undervisningen de siste ukene før prøven dreier seg om hvordan elevene i det hele tatt skal forstå hvordan prøven gjennomføres, fordi den er lagt opp langt fra slik pensumbøker og andre etablerte tester er. Når elever med IOP ikke en gang får gjennomføre prøven, og dermed ikke kommer med i helhetsresultatet.

Men likevel, man snakker ikke om det som er forskningsmessig dokumentert, alt fra anbefalinger fra eksperter og til uhørte stemmer for dem det gjelder, både lærere og elever. Tjora har gode poeng og en nyansert refleksjon rundt dette. At Fjørtoft, som jobber med å utdanne lærere, ikke elever direkte, ønsker mer å gjøre kan lett forstås. Fjørtoft vil ikke undergrave viktigheten av fagkompetanse i skolen. Det vil heller ikke Tjora. Fagkompetanse er et grunnelement for å kunne lære bort et fag, det er en selvfølge. Videreutdanning bør verdsettes med mer enn en marsipangris til jul (ref. Tjora), oppfordres til og legges til rette for.

Tid, yrkestillit og menneskemøter: læring for livet
Skolen skal tilrettelegge for at barn og ungdommer skal blomstre som mennesker i et mangfoldig samfunn, ikke superhelter med for høye krav til seg og alle andre.

For dette er økt fagkompetanse blant lærere et snevert verktøy for å ivareta barna på skolen og sikre at de opplever læring i et godt og trygt skolemiljø. Vi mener det finnes andre faktorer som politikerne snakker lite om for å kunne sikre god læring for livet blant elevene.

Tillit og respekt til lærerne er noe vi ser lite til i politikernes diskurs. Tiltro til at lærere gjør jobben sin. Tillit til at elever kan noe, ønsker noe og får til noe. Hvor er troen på mennesker under utvikling? Hvor er oppmuntringen om at noe gjøres riktig? Det er lettere å si at lærere ikke kan jobben sin enn å faktisk finne de redskapene lærerne mener de trenger til å kunne bli bedre som profesjonsutøvere.

Tid. Det snakkes lite om tid. Det snakkes om tidsfrister, men ikke tid. Tid til å skape relasjoner, være trygge i samhandling, forsøke å forstå atferd og reaksjoner, tid til eleven, tid til tverrfaglig læring, tid til den gode samtalen. Det snakkes kun om å presse mer inn i et allerede lite tidsvindu. Det snakkes om å produsere flere gode karakterer, konkurrere i statistikkene. Politikerne snakker ikke om å gi mer tid for at lærere til elever med en atferdsutfordring eller en faglig utfordring, skal kunne se det hele barnet.

Menneskemøter krever noen ganger mer enn undervisningskompetanse. Lærerne er vanlig mennesker som kunne fokusere på det faglige om politikerne kunne satse på tverrfaglige ressurser i skolen. Både spesialpedagoger, vernepleiere, sykepleiere og fagarbeidere må bli en del av voksne som bidrar til et helhetlig tilbud for barna og ungdommer på skolen. Noen ganger krever menneskemøter forskjellige type fagkunnskap og trygge voksne som kan bli til et sikkerhetsnett for barna våre. Skal lærere ha tid til undervisning og samhandling om fag med barna, kan både lærere og elevene få støtte av andre voksne når og hvis det trengs.

Vil vi forbedre norsk skole, utvikle en god faglig, sosial og emosjonell forståelse hos elever, minske frafall senere i videregående skole og tette kunnskapshull begynner man i feil ende med å fortelle lærere at de ikke kan nok. Man viderefører også i denne tankegangen at elevene kan så lite på grunn av lærere som kan for lite.

Politikerne må slutte å fortelle både lærere, elever og samfunn at man ikke kan nok og nemlig vise tilliten og gi nødvendige ressursene til de som faktisk er i skolen hver dag.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Sonia Muñoz Llort er utdannet spesialpedagog og har en mastergrad i skoleledelse og en i rehabilitering. Til daglig jobber hun på Sunnaas sykehus og er fast skribent for Maddam. Hun er opptatt av tverrfaglig reflekterende praksis, pedagogisk frihet og mangfold på skolen. Hun mener at elevene burde kunne få større eierskap til pedagogiske opplegg på skolen ved å ha frihet til å velge innholdet, ved å samarbeide og ved å bruke både seg selv og omgivelsene som læringsressurser.

Camilla Lindebakk er utdannet vernepleier ved Høgskolen i Østfold, videreutdanning i MI. Arbeidserfaring innen barnehage, skolesektoren og helsesektoren.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar