lørdag 29. april 2017

Gjesteblogg: Emma Goldmans filosofi i krisetider, av Sonia Muñoz Llort


Emma Goldmans filosofi i krisetider
Av 
Sonia Muñoz Llort - @SoniaMunozLlort 

Valgkampen nærmer seg. Både i Norge og i utlandet har de politiske partiene hatt sine landsmøter og forberedt sine kampanjer. Etter siste valgkamp hvor mange stemte for en politisk endring, er det nødvendig å reflektere før vi setter fart i månedene før kommende valg.

Vi hører om vitenskap og politikk i mye større grad enn vi hører om antropologi, psykologi, sosiologi og filosofi. I alle disse feltene har kvinnene historisk sett blitt fullstendig utestengt fordi disse feltene ble ansett som rasjonelle fag, mens kvinner var kun ansett som emosjonelle vesener.

Heldigvis er denne dikotomien gammeldags nå, men kvinnelige stemmer er fortsatt ikke like kjent i offentligheten som sine mannlige makkere.

For å skape strukturelle endringer i samfunnet, må vi kunne forstå vår historisk situasjon. Filosofi kan være faget som hjelper oss i undringen og forståelsen av samfunnet. Som Peter Hacker svarer kort i sin artikkel Why study philosophy om behovet vi har for å filosofere: "Studere filosofi dyrker en sunn skepsis om moralske meninger, politiske drøftinger og økonomiske forklaringer med hvilke vi er daglig bombardert av ideologer, religiøse, politikere og økonomer. Filosofi lærer oss å oppdage høyere former av vrøvl, å identifisere humbug, å skille det gode fra det onde og det bidrar til at vi kan oppdage ugyldige resonnement. Den lærer oss til ikke å haste oss verken å bekrefte eller avkrefte påstander, men å stille spørsmål om dem".

De fleste av oss kjenner til mange mannlige filosofer, mens veldig få av oss får presentert kvinnelig filosofer som en del av pensum på skolen. Derfor kan både Google og YouTube være våre lærerinner i denne teknologiske tidsalderen. Før jeg oppmuntrer dere til å søke og bli kjent med mange enestående kvinner, la meg presentere Emma Goldman.

Emma Goldman (1869 - 1940) var en av de fremste anarkistiske filosofer fra forrige århundre, og det er en av filosofene alle kvinner absolutt burde kjenne til. Emma Goldman skrev sine teorier om anarkisme samtidig som hun virkelig forsøkte å leve etter dem. Hun skrev om hva hun og sine forgjengere i anarkismen anså som stegene for å kunne endre et system de opplevde som brutalt og umenneskelig.

Også nå, i 2017 leser vi alle sammen verdensnyhetene og blir sjokkert over tingenes tilstand. Ubalanserte ledere, høye murer, objektivisering av menneske og klodens ødeleggelse. Det er en kombinasjon ingen har opplevd før og som kan føre til maktesløshet hos mange. Jeg kjenner til følelsen innimellom, men da støtter jeg meg blant annet i Emma Goldmans filosofi som inspirasjon til å kunne skape en bedre verden.



Å plante tankenes frø
Som spesialpedagog støtter jeg at hver enkelt individ kan forstå kun hva det er i stand til å bearbeide. Både gjennom TV-debatter, twittermeldinger og deling av nyheter i andre sosiale medier forsøker vi å spre informasjon for å forbedre dagens situasjon. Både muntlig og skriftlig forsøker vi å lære opp andre i at våre tanker, våre verdier og vårt politisk ståsted er den som gjelder som enkeltstående løsning for å forbedre landets og verdens situasjon.

I boka Anarchism and other essays mener Emma Goldman at verken muntlig eller skriftlig deling av informasjon fullstendig kan overtale andre mennesker til å reflektere, men at vi kan plante tankenes frø. Dette er hva pedagogikkens essensen er, nemlig å dyrke og utvide vår nysgjerrighet ved å bli intellektuelt og emosjonelt i stand til å utvikle vår evne til egen kritisk tenkning. For hver artikkel vi leser, for hver diskusjonen vi deltar i, er det er små frø vi stoler på at en dag kan blomstre i ekte medmenneskelighet.

Emma Goldman var en enestående kvinne som kjempet for å frigjøre andre fra systemets klør. En kamp vi fortsatt 
kjemper i dag i mye større omfang på grunn av teknologien, militært utstyr, en brutal globalisering og et løpsk neoliberalistisk system. Skolesystemet har også blitt standarisert og blitt smittet av produksjonstankegangen. Allerede i begynnelse av den 20. århundre mente Goldman at skolesystemet var en disiplinering i motsetning til et sted for fritenkning tilrettelagt for å undersøke verden, analysere og drøfte. Som Emma Goldman skrev i 1907:

“Offentlig skole, universiteter og andre læringsinstitusjoner, er ikke de organisasjonsmodeller, som tilbyr folk gode muligheter for instruksjon? Langt unna det. Skolen, mer enn ingen annen institusjon, er en ekte brakke, hvor den menneskelig hjernen blir drillet og manipulert til underkastelse overfor forskjellige sosiale og moralske ånder, og dermed klar til å fortsette vårt system av utnyttelse og undertrykking.”

De siste årene har testregimer tatt over som den tilnærmingen til produksjon blant barn. Et forsøk på homogenisering og kontroll over ideene vi presenterer våre barn.

Noen voksne etterlyser arbeid med kritisk tenkning på skolen, men når elevmedvirkning og systematisering av både læringsmål, didaktiske metoder er snevert og humaniora forsvinner fra pensum, hva slags fritenkende mennesker skaper vi? Kanskje veldig få. Det vi får, derimot, er de perfekte individer som ikke gjør opprør og ved deres underordning opprettholder et system som forårsaker stressede unger som blir målt etter deres potensiell fremtidig økonomisk verdi.

Tilgang til informasjon både for voksne og barn er nærmest uendelig, men hvordan kan vi undres over denne og gjøre den om til kunnskap og egne tanker? Bruk av digitale midler som informasjonsspredning kan være et nyttig verktøy på godt og vondt, både som propaganda og kritisk kunnskap. Samtidig er det et verktøy for å knytte kontakter som er nødvendig for å snakke, drøfte og debattere forskjellige synspunkter fra hver enkel sak. Er vi klare til å bruke det for menneskers frigjøring av systemet og hva skal til for å kunne bruke teknologiske midler som verktøy for revolusjon?


Filosofi for å endre verden
Forhåpentligvis skal vi få til Emma Goldmans filosofi i den digitale tiden. Små frø og store oppfordringer til å tenke selv. Anarkisme som filosofi har ikke alle svar, men det gir oss friheten til å kunne utforske forskjellige muligheter selv. Emma Goldman var tydelig i sin presentasjon i "Anarchism and other essays" at det ikke finnes ferdigstilte anarkistiske praksis som sosiale strukturer, men derimot er dette noe grupper av individer må velge fritt om hvordan de kan leve det ut på fredelig vis. Lokal organisering, som mange urbefolkninger lever etter, er fremdeles basert på solidaritet og at individuell frihet er det vi trenger som nytt system for å erstatte brutaliteten vi lever i.

De siste årene har teknologiske og øvrige vitenskapelige utvikling gitt oss mange fordeler, samtidig som vi ikke har kontrollert ulempene i form av miljøødeleggelser på grunn av økt forbruk og økt kontroll både på arbeidsplassene og på fritiden. Akkurat nå, mer enn tidligere, er det nødvendig å ha et større perspektiv i en blanding av disipliner for å kunne frigjøre menneskene og samtidig forstå at vi er en del av naturen og at vi må ta vare på oss selv.

I 2013 professor Onora O’Neill skrev en interessant artikkel hvor hun kritiserer det smale perspektivet om at det er kun gjennom politikken at systemet kan endres. Hennes kritikk baserer seg på en påstand Karl Marx skrev i 1845: "Filosofene har bare tolket verden, men det gjelder å forandre den”. En setning som ble til en mantra i følgende århundre, men som viser seg å være for ensidig. Politikken alene har ikke greid å endre det neoliberalistiske systemet, tvert imot, de fleste av våre politikere opprettholder det til egen fordel i større eller mindre grad.

Videre mener O’Neill at vi må se forbi økonomisk verdi for å kunne foreta strukturelle endringer. I samme ånd som Emma Goldman oppfordrer hun til egen tenkning og refleksjon, da O’Neill mener:

“Forskning i humaniora har offentlig verdi fordi den skaper og forandrer individer og samfunn; den former og forvandler hva mennesker tror på og gjør, samt hva de verdsetter".

Dette er jo selve kjernen i min drøm. En drøm delt av mange tidligere, men hvor Emma Goldman klarte å skriftliggjøre på glimrende vis. Kun ved å tenke selv og være kritiske skal vi greie å erstatte systemet vi lever i. Kun ved å samarbeide og vise solidaritet kan vi alle leve i fred og i pakt med naturen. Vitenskapen og politikken har ikke løsningene alene. Løsningene har vi selv, la oss bruke verktøyene vi har til å danne nettverk og avslutte denne systemisk globalisert volden.



--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Sonia Muñoz Llort er utdannet spesialpedagog og har en mastergrad i skoleledelse og en i rehabilitering. Til daglig jobber hun på Sunnaas sykehus og er fast skribent for Maddam. Hun er opptatt av tverrfaglig reflekterende praksis, pedagogisk frihet og mangfold på skolen. Hun mener at elevene burde kunne få større eierskap til pedagogiske opplegg på skolen ved å ha frihet til å velge innholdet, ved å samarbeide og ved å bruke både seg selv og omgivelsene som læringsressurser. 

Innlegget ble først publisert i Maddam, et feministisk bloggkollektiv som blogger om politikk, samfunn, kultur og likestilling.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar