mandag 13. februar 2017

Gjesteblogg: Om lærerrollen, av Cecilie Pérez


Om Lærerrollen

Av Cecilie Pérez

"Om Lærerrollen" er rapporten skrevet på bestilling av Kunnskapsdepartementet i etterkant av lærerstreiken i 2014. Streiken løftet frem et behov på flere nivåer for mer kunnskap om lærerprofesjonen. Lærerens arbeid og oppgaver har endret seg over tid. Lærerrollen satt i et historisk perspektiv, kan danne grunnlaget for forslag til hvordan lærerrollen kan utvikles videre. Med andre ord vil man med rapporten belyse lærerrollen i nåtid, fortid og fremtid. Hensikten er å starte en prosess om hvordan lærerrollen bør videreutvikles. Det var et rop fra grasrota i profesjonen som utløste streiken i 2014, og det er også fra grasrota vi kan finne grunnlag for refleksjon og konkretisering som kan gi riktig næring til den videre prosessen. Vi kan ikke la innholdet om vårt arbeid snakkes bort til en ny gassballong som svever bort på skolevesenets himmel. Nærhet til det denne rapporten faktisk ønsker å si noe om, gjør at vi bør klistre oss fast og bruke vår stemme. Med beina godt plantet i skolens praktiske hverdag, har vi rett til å snakke med tydelige ordelag om den virkeligheten som omgir oss. Våre betraktninger og refleksjoner har egenverdi, og det er også på den måten jeg vil forsøke å bidra her. Utgangspunktet er både rapportens innhold og hva den kunne ha sagt mer om. Mine bidrag er på ingen måte uttømmende, men er ment å være et bidrag blant mange.

Lærerprofesjonen og historien
Rapporten ser på lærerprofesjonen i et historisk perspektiv, og den skiller mellom profesjonalisering ovenfra, fra sentrale og lokale myndigheter og profesjonalisering innenifra, fra lærerne selv. Det løftes frem som en utfordring at det bør være en sterkere profesjonalisering innenifra. I følge rapporten har profesjonen selv uttrykt ønske om mer profesjonalisering ovenfra. På den andre siden stiller man også spørsmålstegn ved i hvilken grad man i lærerprofesjonen har blitt gitt mulighet for en profesjonalisering innenifra. Noe som er sikkert er at det gjennom historien har vært et spenningsforhold mellom indre og ytre forhold, og historien lærer oss at profesjonen tidligere har samlet seg om sitt samfunnsmandat og motsatt seg ideologisering utenifra. Vi har akkurat gått inn i et jubileumsår for markeringen av en viktig hendelse som kan minne oss om lærernes indre styrke som profesjon.

I 2017 er det 75 år siden den store læreraksjonen, da lærere gikk til samlet motstand mot nazifiseringen av skolen. Aksjonen markerer et høydepunkt i den sivile motstanden mot okkupasjonen. Lærerne valgte å følge sin samvittighet og ikke gå på akkord med samfunnsmandatet. Risikoen var stor, og det var ved å samle kreftene at lærerne vant frem med motstanden. I dag er mangfoldet i samfunnet større, utfordringene kan komme i andre uttrykksformer. Læreraksjonen er ikke nevnt i rapporten, men jeg mener at det er på sin plass å nevne den. Historien kan lære oss at lærerne også tidligere har hatt en indre styrke i profesjonsfellesskapet. De fulgte sin samvittighet, i dag ville vi kanskje sagt at de var etiske bevisste i sin profesjonelle handling. Det er med andre ord ikke noe nytt med en indre profesjonalisering. Vi kan se oss tilbake og ta lærdom av historien.

Rapporten gir inntrykk av at den jobber ut ifra en forståelse om en rett lineær profesjonsutvikling. Slik forstått har man gjennom historien jobbet seg frem mot en stadig høyere grad av profesjonalisering. Hva om den historiske utviklingen slett ikke er så lineær? Hva om historien har bydd på ulike muligheter og hindringer for profesjonalisering innenifra. Hvilken bølgedal eller -topp befinner vi oss innenfor i dag? Og hvordan kan vi møte utfordringene lærerprofesjonen står ovenfor i dagens samfunn? La oss lære av historien. Vi har med oss en arv det er all grunn til å være stolte av, og vi representerer så absolutt et mangfold vi kan bygge oss sterke på. Det er grunn til å ha tiltro til profesjonens egen evne til en sterk indre profesjonsutvikling. Og kanskje er det ikke nødvendigvis det beste å kaste seg etter alle nyvinninger som flakser inn over skolen. Vi jobber med læring, og dette har vi lært oss: Læring er arbeid! Læring tar tid! Læring kan vi, læring elsker vi!

Læring som tid og arbeid – Læring som vidundermiddel
Endringer er satt i gang ovenfra og utenfra i hurtig tempo. Man kan bli rent ør av alle de pedagogiske "vidundermidlene" som drysser over skolene. For å sette vårt samfunn i et litt annet perspektiv enn det vi til vanlig er vant med, vil jeg referere til en peruansk kollega. Victor Cauper Gonzalez utdannet seg som barneskolelærer, men valgte å forlate skolen til fordel for å videreføre familiens århundrelange tradisjoner innen sjamanisme. Jeg leste nylig et intervju med Victor Cauper, ikke fordi han er lærer, men fordi han uttrykte frustrasjon over turistene fra Europa og Nord-Amerika. Kontrasten oppstår i møte mellom turistenes ønsker og den tradisjonen han selv representerer. Vår peruanske kollega løfter frem erfaringer som kan være relevante også for oss.

Sjamanismen har mange elementer som kan virke eksotiske og forlokkende. Blant annet bruken av det hallusinogene middelet ayahuasca. Turistene kommer i stort hopetall for å kunne innta dette middelet og få seg en annenledes og eksotisk opplevelse, eller de søker en form for rask behandling. Turistnæringen tjener godt på de sjamanistiske ayahuasca-reisene. Victor Cauper på sin side nekter å bli med på dette kalaset. Han gjennomgikk selv en opplæring på syv år før han kunne begynne å innta ayahuasca på egenhånd. Om man unnlater å bruke ayahuasca på riktig måte, kan man utsette seg for risiko og farer. Han forteller at en diett med dette middelet går over mange måneder. Gjennom hele prosessen må man avstå fra all form for inntak av sukker, salt og alkohol. Man kan heller ikke ha sex. Det sier seg selv at den opprinnelige formen ikke representerer noe godt salgs pitch i møte med turister på jakt etter opplevelser og en rask virkning. Turistversjonen har tatt ayahuascaen ut av sin opprinnelige kontekst og man har sett seg nødt til å gjøre en salgbar tilpasning. Middelet er det samme, men konteksten for inntaket er endret. Victor Cauper er tradisjonen tro og motsetter seg denne turistifiseringen. Han velger heller å stille spørsmålstegn ved innstillingen og holdningene i det europeiske og nordamerikanske samfunnet. Raskt er ikke nødvendigvis best, og mennesket må få anledning til å følge sin naturlige utvikling før man i det hele tatt vurderer en behandlingskur med ayahuasca.

I skolen presenteres vi også for diverse pedagogiske midler, og de kan virke både gode og forlokkende. Jeg synes selv at det er verdt å merke seg at forskningen som presenteres gjerne er gjort nettopp i klasserom. Det vil si at den ikke nødvendigvis representerer noe nytt, men kan være et forsøk på å systematisere det som allerede gjøres, og så presenteres som ny forskning. Det er kanskje også språkdrakten som kan gi et fornyet inntrykk? Og ofte er det dette "nye" som skal selges inn til skoleeier og de som sitter på pengepungen og har beslutningsmakt. Da er vi igjen tilbake til salgs pitchenes betydning. Man kan undre seg over hvordan en kommersiell aktør velger å legge frem læringsproduktet de selger, og den forskningen de gjerne viser til. Og hvilke holdninger og innstillinger er det den potensielle kjøperen møter dem med? Kan vi som vår kollega Victor Cauper, ane et ønske om opplevelse og rask virkning? Kanskje uten å spørre seg om mulige bivirkninger om middelet er tatt ut av sin opprinnelige sammenheng. Uansett hvor fantastisk den pedagogiske safarireisen med presentasjoner av alskens "vidundermidler" har vært, vil den alltid ende opp i skolegården igjen. Læreren jobber i virkeligheten, og det er også her middelet skal virke. Det høres kanskje ikke like forlokkende og spennende ut her. Målrettet læring krever både innsats, tid og masse arbeid. Læreren jobber ikke i underholdningsbransjen. Læreren jobber med læring. Læring kan vi, og læring elsker vi!

Lærer - vær deg selv og bli i ditt klasserom
Utgangspunktet for å dele disse tankene er altså rapporten "Om lærerrollen". Skal vi reflektere over rollen som lærer, må vi også starte med oss selv. Da må vi først og fremst være oss selv. Vi er autentiske i vårt arbeid. Med alle de små og store elevøynene på oss hver dag, vil vi raskt bli avslørt om vi ikke er det. Jeg har selv for lenge siden gått til den erkjennelse at alle der ute i samfunnet ikke er like interessert i det samme som meg. Om man for eksempel mener at grammatikk, tekst og setningsanalyse er spennende, kan man ikke forvente at alle andre synes det samme. Men jeg kan leve det ut som lærer, tillate meg mine særheter. Jeg er meg selv og elevene jeg møter skal også kunne være seg selv. Det er jo nettopp møtene med elevene og gleden over fagene mine som har gjort at jeg valgte å bli lærer. I følge rapporten er jeg her i godt følge med de aller fleste andre lærere. Det kan virke langt mellom de som valgte seg inn i lærerprofesjonen med ønske om å rapportere og sitte ved et skrivebord. Om man ikke liker elever, bør man på ingen måte bli lærer. Da er det mye annet man kan gjøre. Vi lærere liker elever og vi liker fagene våre. Det kan være frustrerende å måtte kjempe så hardt for å kunne jobbe nettopp med elever og fag. Kanskje er det en annen særhet, men vi fortsetter å klore oss fast til klasserommet.

Når jeg i ulike sammenhenger møter andre med arbeid relatert til skolen, også innenfor skoleadministrasjonen, møter jeg ofte på utsagn av typen "Jeg er lærer i bunnen". Jeg kan si meg enig i fordelene og gjerne også nødvendigheten av erfaring som lærer for å administrere en skole. På den andre siden er det noe underlig over denne måten å legitimere seg ovenfor lærere. Man kan ane en holdning om at man forlater klasserommet for å gjøre karriere. En idé om at man rykker "oppover" ved å forlate den daglige kontakten med elevene og de oppgavene skolen i seg selv bygger på. Jeg velger heller å se det slik at det er mange ulike veier å gå innenfor skolevesenet. Men at karriere som lærer, det gjør man i klasserommet. Man kan velge å forlate denne veien og gå en annen vei. Det er et valg man kan ta, eller man kan fortsette å være lærer. Læreren er i klasserommet. Det holder ikke å være lærer på bunnen når man står i klasserommet. Da må man være lærer fra tåspissen til hårrota, og det er krevende. I følge rapporten har det blitt stadig mer krevende. Samfunnet har stor tillit til skolen, det meste kan løses på skolen. Det praktiske arbeidet med løsningene blir lærerens nye oppgaver lagt til de eksisterende.

Jeg velger altså å klamre meg fast til klasserommet og arbeidet med elevene og fagene. Det er det som gjør meg til lærer, selv om jeg opplever motbør, og her finner jeg igjen støtte i rapporten. Motstanden kan komme i form av lite relevant utnyttelse av fellestid på skolene, stadig mindre medvirkning i eget arbeid, tvungen bruk av systemer som er tidkrevende og ikke fungerer etter hensiktene, en negativ lønnsutvikling, rapporteringer, og for lite tid til nettopp det rapporten etterspør, profesjonsutvikling. Men profesjonaliseringsuttrykkene kommer av likevel, selv om det noen ganger virker som det defineres av andre som motstand. Men som tidligere nevnt, kan historien gi oss eksempler på at motstand kan være nødvendig for profesjonen. Tid som mange tror vi har rikelig av, har vi egentlig aldri nok av.

Vi jobber og jobber. De lange feriene er en myte. Det er avspasering for merarbeid. Selv da flyter arbeidet vårt tynt utover. Vi er samfunnsengasjerte, deltar i lokalt samfunnsliv og organisasjonsarbeid, holder oss oppdaterte relatert til fag og skoleutvikling og så mye mer. I tillegg bruker svært mange lærere fritiden til videreutdanning. Lite av dette defineres som arbeid, men har betydning for arbeidet vi gjør. Når jeg teller timer brukt til tydelig definerte arbeidsoppgaver, overskrider jeg ustanselig timetallet jeg skal jobbe. Det er timer som ikke kommer tilbake, men jeg kan glede meg til den avspaseringen som ligger bestemt i arbeidsavtalen min. Snart går vi inn i en uke med avspasering for lærerne. Avspasering for kveldsarbeid, helgearbeid og lange arbeidsdager. Og i likhet med mange av mine lærerkolleger, gleder jeg meg til å bruke denne avspaseringen, ja, nettopp, til å få gjort unna litt arbeid. Vi er lærere, i jobben vår jobber vi for elevene først. Det er derfor jeg, og mange med meg er lærer. Vi liker våre elever. Og det er også for dem at den indre profesjonaliseringen er viktig. Er det behov for endringer? Går skolen i riktig retning? Kanskje må vi si med Paulo Freire, skal endring komme, så må den komme fra grasrota. Vi har gjort det før og vi vil gjøre det igjen. Profesjonalisering er læring, vi har føttene godt plantet i daglig læringsarbeid. Vi danser ikke etter pipen til de som presenterer fancy vidundermidler. Vi vet at læring tar tid. Vi vet at læring er arbeid. Læring kan vi! Læring elsker vi!



-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Cecilie Pérez har vært lærer på ungdomstrinnet i Moss kommune siden 2009. Hun tar til orde for å løfte frem stemmene fra profesjonen selv i debatten om skole og utdanning.

Utgangspunktet for dette innlegget var debattmøtet Lærerrollen i et spenningsforhold? i regi av Utdanningsforbundet og KS på Lærernes hus 26. januar 2017, der Cecile Pérez var en av deltagerne.

Tema i debattmøtet var profesjonsfelleskap og profesjonalisering innenfra – hvordan støtter vi lærerne? Et annet viktig tema var profesjonsutvikling og profesjonalisering ovenfra – hvordan kan nasjonale/lokale skolemyndigheter og skoleledere bidra til å styrke, støtte og utvikle lærerfellesskapet?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar