mandag 9. mai 2016

Bli kjent med lydfargemetoden



Lydfargemetoden er et pedagogisk verktøy til bruk i generell lese- og skriveopplæring for barn, ungdom og norskopplæring for fremmedspråklige. Lydfargemetoden tar utgangspunkt i en syntetisk lesemetode. Den bygger på lydsystemet i språket, men har i tillegg fokus på ordoppbygging. Det er en praktisk metode som er konkret og appellerer til flere sanser. Elever som har brukt metoden øker sin fonologiske bevissthet og (og voksne) med lese- og skrivevansker.

Maaike Visser har utviklet Lydfargemetoden. Hun er pedagog, helsesøster og Marte Meo- terapeut, og har lang erfaring i kunnskapsformidling. Hun utviklet Lydfargemetoden etter at hun opplevde at hennes dyslektiske sønn ikke hadde tilstrekkelig utbytte av ordinær spesialundervisning.

 

Lydfargemetoden tar utgangspunkt i den syntetiske lesemetoden. Eleven som bruker metoden får ekstra informasjon i form av en fargekode. Fargene hjelper med identifiseringen av fonemer. Fonemer er de individuelle kombinasjoner av bokstaver og lyder som utgjør basiselementene i skriftspråket. Informasjonen eleven får er konkret og enkel, og appellerer til flere sanser. Elever som har brukt metoden leser betydelig fortere, skriver mindre feil og er mer språkbevisste. Det er utviklet materiell til bruk i undervisningen, som bl.a. består av en elevperm, plansjer, hoppebrett, mm.

Lærestrategier
Gjennom Kunnskapsløftet har grunnopplæringen de siste årene hatt stadig mer fokus på lærestrategier: «Å utvikle gode lærestrategier handler om hvordan elever på en aktiv, fleksibel og effektiv måte kan tilnærme seg ulike typer læringssituasjoner og ulike typer lærestoff» (Elstad og Turmo 2006:16). Selv om norskopplæringen ikke er en del av Kunnskapsløftet, er dette en relevant innfallsvinkel i all type undervisning.

Lydfargemetoden er dynamisk og anvender flere ulike strategier. Det er viktig at deltakerne har innsikt i egen måte å arbeide med stoffet på. Ut fra egne erfaringer lager deltakerne etter hvert sine egne regler med hjelp av eksempler. En annen måte å bruke metoden på er å automatisere ferdigheter gjennom stadige gjentagelser av handlinger.

En slik arbeidsform gir en metaspråklig bevissthet, en bevissthet om språket som fenomen. Det vil si å ha et begrepsapparat for å kunne snakke om språket, på samme måte som en kan snakke om objekter. Dette er en viktig forutsetning for å forberede seg til å ta steget over i skriftspråket.

Det finnes flere måter å kategorisere lærestrategier på. Her brukes inndelingen som Eyvind Elstad og Are Turmo beskriver i boken Læringsstrategier. Søkelys på lærernes praksis:

  • hukommelses- og repetisjonsstrategier
  • utdypings- og organiseringsstrategier
  • forståelsesovervåkning
  • kontroll- og selvregulerende læring
  • hukommelses- og repetisjonsstrategier

Å benytte hukommelsesstrategier er å bruke ulike framgangsmåter for å huske det man skal lære. Når ordet melk skal læres, kan deltakerne for eksempel se for seg melkekartongen som står på frokostbordet. Dessuten kan man blant annet bruke tankekart, assosiasjonsskaping og klassifisering, for eksempel etter sted eller forbokstav. Hukommelsesstrategier kan være egnet i en del sammenhenger, men å huske bare fakta er sjelden tilstrekkelig og bør derfor kombineres med andre læringsstrategier (Elstad og Turmo 2006).

Lydfargemetoden gjør bruk av flere hukommelses- og repetisjonsstrategier for å automatisere kunnskapen om bokstav- og fargekombinasjonene.

Utdypings- og organiseringsstrategier

Utdypingsstrategier innebærer at en deltaker framstår som en aktiv part i sin egen læringsprosess for å oppnå læring ved forståelse. Deltakerne lager koblinger mellom tidligere kunnskap og det som skal læres, og utbroderer disse nye relasjonene gjennom tenkning. Ved å organisere kunnskap skapes en meningsfull sammenheng mellom de ulike delene i en kunnskapsstruktur (Elstad og Turmo 2006).

I arbeidet med Lydfargemetoden er det avgjørende at leseren deltar aktivt i undervisningen. Læreren bør ha kjennskap til brukerens bakgrunn og grunnlag, for slik å fungere som en god veileder i dette nye språkterrenget.

Forståelsesovervåkning

Forståelsesovervåkning vil si å ha en skjerpet oppmerksomhet på hvor godt man forstår det man forsøker å lese eller skrive. Overvåkningen er rettet mot egen forståelse og mot potensielle forbedringer av forståelse. Å overvåke egen forståelse er en form for metakognisjon, eller tenkning om tenkning. Det innebærer at en gjennom erfaring har skaffet seg kunnskap om hvordan en selv tenker og lærer (Elstad og Turmo 2006).

En deltaker i Lydfargemetoden blir aktiv i sitt eget læringsarbeid. Når lærer og deltaker har felles fokus, ligger forholdene godt til rette for at deltakerne oppnår en forståelse av sin egen læring.

Kontroll og selvregulering

Kontroll innebærer at en person koordinerer, kontrollerer og styrer kunnskaps- og ferdighetsbaserte faktorer, for eksempel ved å ha tilgang til en fasit etter å ha utført en oppgave eller svart på et spørsmål. Dette motiverer til læring og til å nå egne mål (Elstad og Turmo 2006).

I Lydfargemetoden legges det opp til at deltakerne selv kan kontrollere og få innsikt i egen læringsprosess gjennom dataprogrammet som er utarbeidet som et av verktøyene.

Læringsstiler
Læringsstiler er de preferanser som en person har behov for å ta i bruk for å kunne konsentrere seg, og å være aktivt deltakende i læringsprosessen (Buli-Holmberg mfl. 2007). Ulike individer har ulike preferanser når det gjelder hvilke måter og under hvilke betingelser de best tilegner seg nytt og vanskelig stoff. Dette betegnes som en persons læringsstil (Dunn og Dunn 1992, 1993 og 1999). Hva slags læringsstil en person har, er avhengig av en rekke faktorer. Læringsstiler er ikke

karakteristikker ved en person, og en persons læringsstil kan forandre seg avhengig av alder og kulturelle faktorer. Læringsstilen til en person kan derfor variere i ulike situasjoner og endre seg over tid (Dunn og Dunn 1999).

Når en persons læringsstil beskrives, settes det ord på hvilke faktorer som påvirker denne personen til å lære seg noe nytt og vanskelig. Dette hjelper læreren når det skal tilrettelegges for en god læresituasjon. I praksis betyr det at en undervisningsmetode kan være effektiv for noen og mindre effektiv for andre (Dunn og Dunn 1992, 1993, 1999 og Dunn, Beaudry og Klavas 1989).

I boka Refleksjoner om opplæring (Buli-Holmberg, Guldahl og Jensen 2007) presenteres Dunn og Dunns læringsstilmodell som fokus på opplæringsbetingelser. I denne veilederen er det valgt ut elementer fra modellen for å se litt nærmere på hvordan Lydfargemetoden kan benyttes for å legge til rette for en best mulig lese- og skriveopplæring.

Ett av tjue læringsstilelementer i Dunn og Dunns læringsstilmodell dreier seg om sansepreferanser. Det skilles mellom fire sanser: visuell, auditiv, taktil og kinestetisk. De som har sterke eller moderate visuelle preferanser, konsentrerer seg best når de ser og betrakter symboler og bilder, når de selv får tegne og skrive, lage plakater og oppslag, bruke data og ikke minst lese. Lange muntlige beskjeder uten visuell støtte kan være vanskelig å huske (Buli-Holmberg, Guldahl og Jensen 2007).

Noen har sterke eller moderate auditive preferanser, og de konsentrerer seg best ved å lytte og ved å være muntlig aktive. Innlæringen forsterkes gjennom samtale, diskusjon, å lytte til foredrag og radio, se film eller å snakke høyt med seg selv. For noen blir det vanskelig å skrive notater parallelt med å lytte, de må ta én ting om gangen (Buli-Holmberg, Guldahl og Jensen 2007).




Lydfargemetoden
Lydfargemetoden legger vekt på at man kan tilegne seg de nye reglene og det nye språket både gjennom teori, praksis, lek og aktiviteter. Metoden er praktisk og konkret og appellerer til flere sanser. Det blir brukt mye visuell støtte ved hjelp av farger og klosser. Lydfargemetoden legger også vekt på den auditive tilnærmingen, da det første deltakerne gjør, er å koble lyder med farger. Deltakerne får forsterket læring ved å høre bokstavlyden samtidig som bokstavfargekombinasjonene vises. For deltakere med auditive preferanser vil dette være en styrke.

Deltakere som har taktile preferanser, oppnår best konsentrasjon når de får bruke hendene i forbindelse med en læringsaktivitet. Læringsprosessen blir forsterket ved å kunne notere, bruke data, tegne, skrive, spille spill og delta i konkurranser (Buli-Holmberg, Guldahl og Jensen 2007).

De som har sterke eller moderate kinestetiske preferanser, konsentrerer seg best ved læringsaktiviteter der hele kroppen er involvert. De har utbytte av å kunne gjøre det som læres, for eksempel eksperimentere, bygge, bruke kroppen, være på utstillinger og delta i konkurranser og spill (Buli-Holmberg, Guldahl og Jensen 2007).

Lydfargemetoden har en taktil tilnærming til læring. Metoden gjør bruk av klosser i forskjellige farger, som hjelper deltakerne til å sette sammen ord. Hver kloss forestiller en bokstav, og fargen på klossen bestemmer lyden til bokstaven. Dermed bruker deltakerne hendene til å lære seg noe nytt. Metoden har også utviklet et spill, «hopping av ord», som er en form for diktat. Deltakerne «hopper» med en brikke på en fargeplate, og uttaler lydene i ordet. Hoppebrettet kan erstattes med en stor hoppematte, slik at deltakerne selv kan være brikkene som hopper fra farge til farge mens de uttaler lydene i ordet. På denne måten benyttes hele kroppen i innlæringen, noe som passer godt for personer med kinestetiske preferanser.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar