mandag 30. november 2015

Dokumentar: A Science Of Teaching


I A Science of Teaching (2015) møter vi flere forskere som diskuterer menneskelig atferd og hvordan læring skjer på et biologisk og miljømessig nivå.

Linker til flere dokumentarfilmer finner du her.

Hva er det som former vår atferd? Hvordan blir vår atferd forsterket? Hvordan måler vi menneskelig atferd og hva er egentlig vitenskapen bak undervisning og læring?

The film covers many sections ranging from the biological basis of learning, tools for educators, precision teaching and technology in the classroom.



Disse blir intervjuet i filmen:

Dr Matt Normand
Associate Professor in Psychology
University of the Pacific

Dr Henry D. Schlinger
Professor of Psychology
California State University, Los Angeles

Andrew Houvouras
Board Certified Behavior Analyst
Florida Institute of Technology, Brevard County Schools and ABA Technologies

Professor Karola Dillenburger
Board Certified Behaviour Analyst - Doctoral
Queen's University Belfast

Professor Mickey Keenan
Professor of Behaviour Analysis
University of Ulster

Dr Michael Beverley
Lecturer, School of Psychology
Bangor University

Professor Richard M. Kubina Jr.
Professor of Education (Special Education)
The Pennsylvania State University College of Education

lørdag 28. november 2015

Dokumentar: Free to Learn: A Radical Experiment in Education


Free to Learn: A Radical Experiment in Education (2006) er regissert av Jeff Root og Bhawin Suchak. Den handler om livet på den demokratiske skolen 
The Free School i New York. Her er det elevene som bestemmer hvordan skoledagen skal være.

Linker til flere dokumentarfilmer finner du her.

På denne skolen har de ikke lekser, ikke timeplan, ingen prøver og heller ingen karakterer og veldig få regler, de har heller ingen tradisjonelle klasser. Elevene bestemmer hva de skal lære, når de skal lære og hvordan de skal lære. 

The Free School ligger midt i Albany, New York og har holdt det gående i over 30 år.



Free to Learn is a 70 minute documentary that offers a “fly on the wall” perspective of the daily happenings at The Free School in Albany, New York. Like many of today’s radical and democratic schools, The Free School expects children to decide for themselves how to spend their days.

fredag 27. november 2015

1000 ord om skole: Kjære Sanna Sarromaa! av Linn Therese Myhrvold


Jeg har invitert lærere og skolefolk til å skrive et innlegg om skole på Lærerbloggen. Kun to kriterier gjelder:
  • Det må handle om skole - du velger tema
  • Det må være 1000 ord eller mer

Innleggene vil bli publisert fortløpende. Send til: martin.johannessen@nionett.no

Det femte bidraget i serien er skrevet av Linn Therese Myhrvold og ble først publisert på facebook. Hun har de siste syv årene jobbet på Vilberg skole, i Østre Toten Kommune. Innlegget
 er et svar til Sanna Sarromaa som skrev om Lærere mot kunnskap i VG (25.11.2015).

Du kan lese alle bidragene her.


Kjære Sanna Sarromaa!

Du tar så utrolig feil, når du uttaler deg om lærerne i Norge. I ditt forsøk på å nedsnakke lærerne, hvor du skriver om "hylekoret mot kunnskap" og manglende kompetanse, kommer det tydelig frem at "du veit ikkje ka du snakkar om". Du har ikke satt deg ordentlig inn i saken, og fremstår derfor selv som kunnskapsløs, ironisk nok.

Du påstår at norske lærere er høye på pæra, og at vi føler vi ikke trenger å lære mer. Det er helt feil. Faktisk er vi så ydmyke, at vi erkjenner at også vi befinner oss i et dynamisk læringsmiljø. Vi, som elevene våre, utvikler oss hele tiden. Vi lærer nye ting, om både elever, undervisningen vår og om oss selv. Vi jobber med å utvikle vår egen praksis, og ønsker alltid å bli enda bedre, slik at vi kan gi enda mer til elevene. Hoveddelen av denne utviklingen skjer i klasserommet, i samspill med elevene våre. Derfor er ikke studiepoeng det eneste av betydning, når man skal vurdere en lærers kompetanse.

Visst er teori og fagkompetanse viktig, men det er også viktig å kunne formidle denne kunnskapen på en god måte. Det hjelper lite om jeg har studert matematikk tilsvarende ingeniørnivå, om jeg ikke evner å hjelpe elevene mine til å forstå den matematikken de holder på med.

Allikevel er det når du påstår at lærerne ikke VIL ta mer utdanning, du virkelig tråkker i baret. "Lærerne burde kaste seg på studier, og vise hvor viktig det er å lære" skriver du. Hva da, når dette er forsøkt gjentatte ganger, men problemet er at det aldri står noen og tar deg imot?? Lærerne VIL, ØNSKER og IVRER etter studieplasser på etter- og videreutdanning. Det virkelige problemet er at bare et fåtall får lov hvert år. Og det ansvaret kan du ikke plassere hos lærerne.

Kjære Dagbladet 
Vi lærere er ikke fornærmet. Vi er eitrandes forbanna! Ved å gi kompetansekravene tilbakevirkende kraft, undergraves lærernes realkompetanse, og all den kunnskap og erfaringer lærerne har opparbeidet seg over mange år. Vi krever at også denne kompetansen blir tatt på alvor, og at den anerkjennes (minst) på lik linje med antall studiepoeng. Spør lærerstudentene hva de mener de lærer mest av – teori eller praksis? Vi lærere kan da umulig være den enste yrkesgruppen som mener at jobben vår i seg selv er lærerik og utviklende? Nye krav er helt i orden, men det er ikke greit å underkjenne mange års læring, utvikling og kompetanseopparbeidelse. Studiepoeng er "bare" et papir – den virkelige læringen starter i klasserommet. Vi lærer av hverandre, både lærere og elever. Og sammen utvikler vi oss stadig til det bedre.

Dokumentar: Why Do These Kids Love School?


I filmen møter vi ni innovative skoler i USA. Why Do These Kids Love School? (1990) er regisert av Dorothy Fadiman. 
Selv om filmen er laget i 1990 er den like aktuell i dag. 

Vi møter lærere, elever, foreldre og skoleledere som alle vil noe mer med sine skoler, og som får det til. Filmen viser skoler som fokuserer på kreativ tenkning, selvstyrt læring og prosjektbasert læring. Og ikke minst møter vi elever som elsker skolen sin!

Linker til flere dokumentarfilmer finner du her.

Skolene i filmen er på mange måter gode forbilder for de konklusjonene som Ludigsenutvalget har gjort. Vi ser altså glimt av fremtidens skole i en gammel film.




WHY DO THESE KIDS LOVE SCHOOL? from Dorothy Fadiman on Vimeo.

Skolene som er med i filmen er Peninsula School, Graham og Parks School i Cambridge, Massachusetts, Central Park East Secondary School i New York City, Clara Barton Open School i Minneapolis, Clement Gregory McDonough City Magnet School i Lowell, Massachusetts, Jefferson County Open School i Lakewood, Colorado, New Orleans Free School, Central Park East II i New York City og Davis Alternative Magnet School i Jackson, Mississippi.

Pure magic! I've never seen a more riveting portrayal of youngsters learning and growing. Educators seeking new images of what schools can be will find ideas, as well as inspiration, in this remarkable documentary. - Mary Anne Raywid, Hofstra University

This beautiful film shows convincingly that schools can be places of delight, learning, caring and wisdom. - 
Nel Noddings, Stanford University, School of Education

torsdag 26. november 2015

Dokumentar: The Classroom Experiment


Dylan Wiliam er kjent for The Classroom Experiment der han tar han over en klasse i ett semester og tester ut ideer som han mener kan forbedre kvaliteten på utdanningen:

Dylan Wiliam er forsker tilknyttet Universitetet i London, han har skrevet en rekke bøker og er en ettertraktet foredragsholder. Han jobber med lærere i Nord-Amerika, Storbritannia og mange andre land for å utvikle en effektiv, forskningsbasert formativ vurderingspraksis.

Linker til flere dokumentarfilmer finner du her.

Han er en sentral kilde og inspirasjon i arbeidet med, og forståelsen av hva vurdering for læring er og hvordan det omsettes i praksis.





Undervisningsopplegg: System Change Not Climate Change


Vår tids største utfordringer er å få slutt på urettferdig fordeling og omfattende klimaendringer. Opplegget rundt filmen System Change Not Climate Change er én måte å diskutere dette på. Filmen er laget av Norges Sosiale Forum. Og sammen med Global Skole har de utviklet et undervisningsopplegg, eller samtaleopplegg, som fritt kan brukes.



Her finner du selve opplegget.

Samtaleopplegget løfter fram ulike tema til diskusjon og videre arbeid i forbindelse med filmen. Materiellet retter seg til enkeltpersoner og grupper som vil organisere et samtaleforum om filmen. Også lærere og elever/studenter i videregående skole og oppover, kan ha nytte av opplegget. Med enkle justeringer kan opplegget også brukes på ungdomsskolen.

System Change Not Climate Change
Opplegget er delt i fem deler, fem ulik diskusjonstema. Hvert tema er knyttet opp mot filmen. Hvert tema har tre eller flere spørsmål og oppgaver:

1. Klimarettferdighet: Filmen starter med to stemmer fra det globale Sør, som snakker om konsekvensene av klimaendringer i deres land. Marjorie sier at “det gjør meg sint at klimaendringene faktisk gjør sosial urettferdighet på Filippinene større.” Elizabeth sier at “De som er hardest rammet av klimaendringene er de fattigste av de fattige, de mest marginaliserte, de som bor i rurale områder, som også avhenger av jordbruk som levebrød”

2. Makt, demokrati og ressursfordeling: Handels- og investeringsavtaler er viktig i dagens globaliserte verden for å sikre at internasjonal handel foregår på en regulert måte. Men disse avtalene har også negative sider, som flere av personene i filmen påpeker

Ett av budskapene i filmen er at handels- og maktstrukturene i verden i stor grad er dreid mot de store multinasjonale selskapene. Dette fører blant annet til at stater mister handlingsrom til å innføre lover og tiltak som fremmer sosiale og miljøpolitiske formål, dersom de går på bekostning av potensiell profitt.

3. Handel og klima henger sammen: Pablo Solón, tidligere sjefsforhandler for Bolivia i FNs klimaforhandlinger snakker om hvordan storselskaper får større og større innflytelse i forhandlingene. De har til og med sine representanter i lands offisielle forhandlingsdelegasjoner.

I følge FNs klimakonvensjon har “ikke-statlige aktører” rett til å delta i klimaforhandlingene som observatører. Miljøvernorganisasjoner krever også å få delta i forhandlingene.

4. Folkemakt: Flere av intervjuobjektene snakker om folkemakt og at vi må organisere oss lokalt og på tvers av landegrenser. Dette kan bidra til en felles stemme og press på beslutningstakere for en mer rettferdig verden. Elizabeth peker på behovet for å gi tydelige krav til våre regjeringer, slik at folket blir hørt. Nina sier at vi har greid å bekjempe urettferdige handels- og investeringsavtaler tidligere, Lucile snakker om å bygge sterke sosiale bevegelser.

Filmens tema om hvordan handel og klima henger sammen, viser at vi må jobbe med begge sakene for å kunne løse én. Vi må endre på maktstrukturer, slik at ikke noen få mennesker og selskaper kontrollerer resten av verden.

5. Veien videre: EU og USA forhandler nå om en ny frihandelsavtale (TTIP). I denne handelsavtalen vil man inkludere en mekanisme som kalles investor-stat tvisteløsningsmekanisme. Denne mekanismen er gjenstand for krass kritikk fra flere hold. Hvis partene inngår en handelsavtale med en slik mekanisme, kan utenlandske private selskaper saksøke land hvis de mener at landets nasjonale lovgivning fører til at de taper penger. Utenlandske selskaper kan altså gå utenom det nasjonale rettssystemet i landet det gjelder, og kreve økonomisk kompensasjon fra landet de saksøker. Dette vil foregå bak lukkede dører ofte i businessvennlige, internasjonale tribunaler uten noen mulighet for demokratisk kontroll.

Hvis et land ønsker å innføre en ny nasjonal lov som er til det beste for klimaet og miljøet, eller en lov for å styrke arbeidstakeres rettigheter, kan de risikere å bli saksøkt av et utenlandsk selskap for mange milliarder kroner hvis den nye loven går på akkord med selskapets økonomiske interesserer. Dette er milliarder av kroner som kunne gått til velferdstilbud for landets innbyggere, bedring av landets infrastruktur, nasjonal næringsvirksomhet osv., men som i stedet må utbetales til et utenlandsk selskap. titalls milliarder kroner til utenlandske private selskaper fordi selskapene mener de har hatt et økonomisk tap på grunn av et EU-lands nasjonale lovgivning. 60% av disse søksmålene var rettet mot et forsøk på å styrke klima- og miljøvernlovgivingen i landene.

Du kan bestille opplegget og få det tilsendt ved å sende en mail til denne adressen:
globalisering@globalisering.no

onsdag 25. november 2015

Boktips: "Kjære Karoline" av Eivor Evenrud


"Kjære Karoline. Jeg er barnehagelæreren din" (Universitetsforlaget, 2015) henvender seg til studenter, barnehagelærere og alle som har med barn å gjøre. Men denne boka er nyttig for dere som jobber med de yngste barna i skolen også.

Eivor Evenrud er både ydmyk og klokkeklar i boka. En god kombinasjon, både i barnehagen og som forfatter av en bok for barnehagelærere. Hennes lojalitet ligger hos barnet. Alltid.

Boka handler altså om barn, den handler om de små menneskene, de som bruker parkdress om vinteren. Du kan lese mange praksisfortellinger, som den om da Karoline trodde at Eivor hadde sagt dum som et brød, når det egentlig var tom for brød. De små fortellingene og øyeblikkene danner gode relasjoner, hevder forfatteren.

Du kan lese utdrag av boka her.

Om denne boka blir pensum eller ikke vet jeg ikke noe om, men den kan være lur å ha med i lomma når du som student skal ut i praksis. Ta med deg en notatbok også og skriv ned de små praksisfortellingene. Det kommer du til å få bruk for.

Karoline som du møter i denne boken, er ikke ett enkelt barn jeg kjenner eller har kjent. Karoline i denne boken representerer alle barn jeg kjenner eller har kjent. Historiene med og om Karoline er ikke noe som har skjedd med ett barn jeg kjenner eller har kjent. Karoline i denne boken er et fiktivt barn satt sammen av de over 300 barna jeg har møtt i barnehagen.

Evenrud skriver om filosofi som et viktig innslag i barnehagehverdagen: Hva? Hvem? Hvorfor? Hvordan? Dette er de fire viktigste ordene i arbeid med barn. Barn bruker disse ordene hele tiden. Voksne har mye å lære av barna. Slutter vi som jobber i barnehagen å spørre, slutter vi å utvikle oss som pedagoger - og som mennesker (side 34).

Magiske øyeblikk kan ikke måles, telles eller planlegges, skriver hun. Og det vet jo alle som jobber med barn. Men likevel er det en viktig påminnelse! Særlig i en tid der måling, testing og styring av barnas hverdag stadig blir mer omfattende.

For meg er denne boken et forsøk på å formidle videre det de barna jeg kjenner og har delt hverdager med, har lært meg er viktig. Det viktigste for barna er at de får lov til å være barn, slår forfatteren fast. Og for meg som leser er det nettopp det som skjer. Jeg føler liksom at jeg også blir kjent med disse barna.

Og det er de voksne som har definisjonsmakten i barnehagen. Derfor er det helt nødvendig at vi slipper til barnas stemme. Med "Kjære Karoline" gjør Eivor Evenrud nettopp dét.

Det er mye som forsvinner når man har planer for alt, sier Eivor Evenrud i denne podcasten, der hun snakker om boka og om livet i barnehagen:




Eivor Evenrud er utdannet barnehagelærer med ti års erfaring som pedagogisk leder. Hun har videreutdanning i pedagogisk veiledning og er øvingslærer for barnehagelærerstudenter i praksis fra Høgskolen i Oslo og Akershus. 

Hun har et sterkt engasjement for barns medvirkning, barns lek og barns rett til en trygg og god barndom. Med ønske om at barnas stemme skal bli hørt i debatten rundt barnehage og barndom, startet hun i 2013 sin egen blogg: www.lodgelady.blogg.no

tirsdag 24. november 2015

researchED Scandinavia arrangeres i Gøteborg 19. mars 2016




ResearchED er en grasrotbevegelse ledet av lærere og pedagoger. De har tre hovedmål:

  1. To raise the research literacy of the education profession
  2. To platform transformative research and challenge research of poor quality
  3. To bring different education communities together than often have too few opportunities to do so.
Bevegelsen startet i 2013 og står bak en rekke arrangement. Og nå kommer de altså til Skandinavia for første gang. ResearchED Scandinavia arrangeres i Gøteborg lørdag 19. mars 2016. 

Se hele programmet her.

Dette er en non-profitorganisasjon og operere med break even-prinsippet, der foredragsholderne stiller opp gratis. 
Likevel har de på relativt kort tid blitt en bevegelse verdt å lytte til. Det koster 325.- (SEK) å delta, inkludert lunsj.

Blant foredragsholderne i Gøteborg finner vi Svein Sjøberg, fysiker og skoleforsker, professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han har droppet Birkebeinern for første gang på 30 år for å delta her. Tilsammen er det 26 foredragsholdere. 

Se lista over foredragsholdere her.

Det er en rekke ting som gjør researchED til et spennende opplegg. Her er hva de selv legger vekt på:

  • We encourage everyone affected by education research to speak and contribute- researchers, academics, policy makers, teachers, and that blend makes for very special and powerful conversations, not merely privileged ones. 
  • We run events on Saturdays only, in order for all educators to be able to attend
  • We keep ticket costs to a bare minimum so that price presents no barrier to attendance
  • The audience will be 75% school workers, 25% researchers/ academics. Many attendees are keen amateurs looking for a way into understanding the principles of research or the latest research itself. But some are experienced in classroom research, at a university or institutional level. 
  • We encourage speakers to present on topics that have the potential to assist educators to help children learn. But we also welcome topics that are interesting, thought provoking, or have the potential to do good in some other way. 
  • Sessions are around 45 minutes, including questions; this encourages impact, brevity and focus. 
  • Attendees go to one of several simultaneous sessions, picking them on the day. This makes it possible to build a day that suits the individual.
  • We encourage debate, challenge and cross examination. Panels and sessions will reflect this. Otherwise we simply echo and congratulate our own views, and progress is limited.
  • We do not offer speaker fees, as this enable us to meet our target of the lowest ticket prices possible, but we are happy to cover travel expenses if required.


Jeg synes dette høres veldig spennende ut og regner med å dra. Og det hadde jo vært ekstra kult om vi var flere som reiste sammen!

Det meste du trenger å vite om researchED finner på nettsiden www.workingoutwhatworks.com.

mandag 23. november 2015

1000 ord om skole: “Fremtidens skole” med pinner og flintstein, av Roar Ulvestad


Jeg har invitert lærere og skolefolk til å skrive et innlegg om skole på Lærerbloggen. Kun to kriterier gjelder:
  • Det må handle om skole - du velger tema
  • Det må være 1000 ord eller mer
Innleggene vil bli publisert fortløpende. Send til: martin.johannessen@nionett.no

Det fjerde bidraget i serien er skrevet av Roar Ulvestad. Han er lektor i norsk, og har undervist i norsk, samfunnsfag og religion i "alle" år. Han underviste først ved Rudolf Steinerskolen i Bergen i 12 år, så 8 år i offentlig skole, på ungdomstrinnet ved Rothaugen skole i Bergen. Fra høsten tillitsvalgt på fulltid for Utdanningsforbundet Bergen, fram til årsmøtet 2017. 



Du kan lese alle bidragene her.

“Fremtidens skole” med pinner og flintstein

Vi skal i følgje produsentane av fine slagord lage “Fremtidens skole”. I den forbindelse skal vi “utdanne elevene for jobbene som ennå ikke finnes”. Det er paradoksalt at vi, eit langt på veg avsekularisert samfunn, skal legge planar som har som føresetnad at nokon tar eit langt og inderlig blikk inn i krystallkula.

Vi som lærarar veit ikkje kva som skjuler seg i framtida. Elevane veit det ikkje. Politikarane veit det ikkje. Resten av folket veit det heller ikkje, kanskje med unntak av ein og annan klarsynt bygdetulling som ingen spør om råd. Krava til lærarane er likevel både skamlause og massive.

Når krava skal bli realisert, buttar det mot på mange plan, men det er ofte lærarane si innstilling og “manglande omstillingsevne” som får det meste av skulda. Då eg sjølv kom inn i offentleg skule hadde eg store forventningar til å kunne få bruke gode og oppdaterte læremiddel. Eg såg for meg store og fine klassesett med lærebøker, fyldige og oppdaterte skulebibliotek og ein datapark der ting virka.

Det vart ikkje heilt som eg hadde tenkt meg. Klassesetta var gjerne ti år gamle og mangelfulle, biblioteket var i god etterkrigsmodell og dataparken var preget av brustne skjermer, håp og manglande bokstavar i tastaturet.

I kvardagen har det blitt mykje digitalt klipp og lim og endelause timar med søk på internett for å finne turvande undervisningsmateriale som passar for lokale læreplanar. Læreplanar har i for stor grad blitt skreddarsydd dødehavsrullane i skapet. Erfaringsdeling over bordet har fungert fint, men det har i liten grad vore brukbare delingsarenaer digitalt. Det har blitt til at lærarane bygg opp sine eigne reservoar av lærestoff, og pedagogiske gullklumpar ligg i for stor grad gøymte vekk i permar og skuffer.

Utviklinga rundt oss går fort, og det som var framtida for tre år sidan, er passé i dag. Offentlege innkjøp av læremiddel og pedagogiske verktøy evner ikkje å tilpasse seg desse endringane. Papirlæreverk er i dag utdaterte i det dei går i trykken, og digitale alternativ er sjølv på ein god dag svært tvilsame i kvalitet.

Læringsplattformane vi har i dag er mykje platt form og lite læring. It´s Learning, kjent dinosaur, har spist opp Fronter (mindre dinosaur) og er i ferd med å opparbeide seg monopol. Denne er slik den blir brukt i hovudsak ein administrativ plattform, der det meste av bruken er for fråværsføring, setting av merknader, innlevering av oppgåver og informasjon om veke- og timeplanar. Dette er viktige funksjonar som det er lurt å ha på ein plass, men det er gjennomført med eit saktearbeidande og klikkintensivt brukargrensesnitt som kanskje var grensesprengjande i år 2005, men ikkje i dag. Den gongen var det slik at “sinkene” ikkje var på nett, medan dei unge og dataorienterte var ivrige forkjemparar for It´s Learning. I dag er vi der at det er sinkene som er på It´s Learning, medan dei som er orienterte mot effektive nyvinningar for godt læringsarbeid, brukar andre løysingar. Ein av desse er GAFE, eller “Google Apps For Education”. Dette er småprogram som er på dei fleste mobiltelefonar og kan brukast på alle dingsar som har nettilkopling.

Både når det gjeld innlevering av oppgåver, kalender/plandeling, kommunikasjon og kreativ samskriving, er dette verkty med ein heilt annan hastighet og ein mykje lågare grad av kompleksitet enn dei gamle seige læringsplattformane. Med få klikk har du kome deg inn til den informasjonen eller dei oppgåvene du skal utføre. It´s Learning er likevel normen, diktert av avtalar ikkje ulikt femårsplanar frå Sovjetsamveldet.

Vi har nettopp hatt Ludvigsen-rapporten, som set fokus på dei ferdigheitene vi bør utvikle framover. Det blir brukt omgrep som “21th Century – skills”. Vi utdannar for framtida, og då må vi bruke det beste frå samtida, ikkje det verste frå fortida. Det er urimeleg at vi som lærarar skal kunne utdanne for framtida med utdaterte verkty.

Vi vil skrote all gammal skit som er i hyller og skap rundt i skulane. Vi vil ha læreverk der Harald V er konge, CD er avleggs og der Ingvar Ambjørnsen ikkje er det hottaste og mest tidsriktige vi kan tilby ungdommen. Vi vil ha datamaskiner som verkar, ikkje verker, og vi vil ha digitale ressursar med kvalitet. Dette er føresetnader for at vi kan tilby ei opplæring og ei undervisning som er i tråd med intensjonane. Sånn som det er har vi fått i oppdrag å gjennomføre science fiction i 1800-talskostymer. Det kan bli ganske fornøyeleg og underhaldande, men sett i lys av generell del, læreplan og dei massive forventningane som elevane, foreldra, politikarane og resten av folket har til oss, vil det lett kunne bli ein tragedie.

I greske tragedier snakker ein om peripeti, det avgjerande punkt i handlingen, som gjerne er samtidig med aktørane sin gjenkjenning av korleis ting eigentlig heng i hop (anagnorisis). Vi har ein læremiddelkrise i norsk skule, der skuleeigar no må snakke med oss lærarar og utvikle dette feltet i takt med dei krav som vert stilt til oss. I denne samanhengen er vi lærarar brukarar. Kanskje det er det som gjør at vi kan bli tatt på alvor? Forskjellen på pessimisten og realisten er som kjent at optimisten trur at alt går til pisis, medan realisten veit det.

Eg trur at å halde status quo ved like er det lettaste for dei med ansvaret og pengesekken. Å reindyrke stereotypen av læraren som utviklingshinder er gratis, og å halde kostnaden nede ved å pirke skorpene av læraren sin stigma med jamne mellomrom er god økonomi. I mellomtida jobbar lærarane langt ut over planfesta tid for å planlegge og gjennomføre god undervisning, med pinnar og flinststein som hjelpemiddel.


søndag 22. november 2015

Elevene kan ha lyst til å lære, men det er ikke sikkert at de gjør det - ny artikkel


Jeg har skrevet om motivasjon og mestring på lærerjobb.no:
Elevene kan ha lyst til å lære, men det er ikke sikkert at de gjør det

- Motiverte elever har alltid lyst til å lære. Motiverte elever er utholdende. De er nysgjerrige på nye utfordringer, og de er ofte bevisste både på selve resultatet og læringsprosessen. Det store spørsmålet er hvordan motiverer jeg elevene? Hvordan motiverer jeg de såkalt svake, de sterke, de midt i mellom, de som ikke kan lese, de som helst skulle vært et annet sted og de som ikke klarer å komme seg til skolen?




Mine forventninger til en skoledag er at elevene møter opp i tide og er ivrige etter å lære. Jeg tror at jo tydeligere mine forventninger er, jo lettere blir det for elevene å innfri dem i form av læringslyst. Elevene er det kompasset jeg navigerer etter som lærer. Jeg forventer at elevene er nysgjerrige og gjør mitt beste for at skal fortsette å være det.

Det er vel heller få elever som opplever at alle fag og alt de gjør på skolen er interessant og morsomt. Men min påstand er at elevene likevel kan motiveres. Du blir motivert når du opplever at noe angår deg, at det er relevant og nødvendig. Og - ja, jeg tror at nynorske verb og diktanalyse kan gjøres relevant for elevene. En motivert lærer inspirerer elevene.

Stemningen i klasserommet er avgjørende for elevenes motivasjon, skriver Odd Ivar Strandkleiv i en artikkel på elevsiden.no: Læreren har en meget sentral rolle i forhold til klassemiljøet. Noen lærere er overbeviste om at elevene i utgangspunktet er late, passive eller uskikkelige og derfor må kontrolleres. Andre, som vektlegger selvbestemmelse er mer tilbøyelige til å ta sjansen på å gi elevene vesentlig innflytelse i forhold til hva som skal foregå på skolen, slik at elevene får lyst til og interesse for å lære.

For å motivere elevene må du være motivert selv. Når elevene er fokusert på målene de selv har vært med på å utforme øker det engasjementet, motivasjonen og utviklingen til et nytt nivå. En viktig ingrediens for læringsgleden er at elevene føler seg intellektuelt utfordret. Belønninger, straff, trusler og andre eksterne strategier generer ikke læringsglede og motivasjon. Elever som utsettes for kontroll reagerer gjerne på to måter; de underkaster seg, eller de gjør motstand. Ingen av delene er særlig konstruktive.

En god lærer er nysgjerrig på alt mulig. Og er du i tillegg entusiastisk og ivrig etter å dele ny og gammel kunnskap med andre, da er du en god lærer. En god lærer er en god klasseleder som bruker tid på å bli enda bedre. En god lærer er kunnskapsrik og fortsetter å tilegne seg kunnskap samtidig som de skaper entusiasme hos elevene for å tilegne seg kunnskap.

lørdag 21. november 2015

1000 ord om skole: På tide å friskmelde skoleverket? av Dan E. Michelsen


Jeg har invitert lærere og skolefolk til å skrive et innlegg om skole på Lærerbloggen. Kun to kriterier gjelder:
  • Det må handle om skole - du velger tema
  • Det må være 1000 ord eller mer
Innleggene vil bli publisert fortløpende. Send til: martin.johannessen@nionett.no

Det tredje bidraget i serien er skrevet av Dan E. Michelsen, som mange kjenner fra facebookgruppa Status lærer der han er en av administratorene. Dette innlegget ble først publisert der. Han jobber på Figgjo skole i Sandnes kommune.

Du kan lese alle bidragene her.



På tide å friskmelde skoleverket?

PISA-resultatene gav høyresiden en gyllen mulighet til å skaffe seg definasjonsmakten over skolen. Et middelmådig resultat ble sykeliggjort, og diagnosen som ble stilt var manglende basiskunnskaper. Medisinen i første omgang var å utarbeide en læreplan med et sterkt overdrevet fokus på "basisfagene" og ellers fylt til trengsel med svært ambisiøse mål, i kombinasjon med innføring av nasjonale prøver og en sterk økende New Public Management.

Da de rødgrønne overtok hadde høyresidens grep om begrepene kunnskap og kompetanse blitt så sterkt, at venstresiden ikke hadde annet å bidra med enn mat og frukt. Ingen turte å kjempe for skolens formål, som OECD faktisk fortalte oss at vi var gode på.

Ni år har gått siden "kunnskapsløftet", og fremdeles lever det ikke opp til navnet sitt. Resultatene er stort sett de samme som før, og i panikken som brer seg, ute av stand til å innse at det ikke virker, bestemmer politikerne at vi trenger mer løft, nemlig "lærerløftet". (Løftebrudd begge deler tenker jeg).

Fortsatt er det høyresidens definisjon av kunnskap og kompetanse som råder. Verken opposisjonen eller lærernes største fagforening våger å ta opp kampen mot det endimensjonale kunnskapssynet, og dermed fortsetter feilbehandlingen.

Innføring av økte karakterkrav til lærerstudiet, nye kompetansekrav, "superduperlærere" og masterlærere er i beste fall en form for symptombehandling, men ikke på noen måte en virkelig kur.

Hadde man egentlig ønsket en medisin som virket, og som kunne friskmelde skoleverket, må man gå dypere i materien enn å bare snakke om basisfag og basiskunnskap. En virkelig kur ville kostet penger, men ville samtidig trolig vært en investering som ville gitt solid avkastning.

Det første man burde gjøre er å tilby lærerne konkurransedyktig lønn og arbeidsvilkår. Det hadde bedret rekrutteringen, begrenset frafallet og løftet yrkets status og styrket skolens posisjon i samfunnet, og dermed fjernet behovet for kunstig åndedrett.

Dernest burde en styrke satsningen på etter- og videreutdanning for lærere, og samtidig sørget for at innholdet i videreutdanningen har relevans for de utfordringene som finnes i skolen, slik at utdanningen ikke bare blir et selvutviklingsprosjekt, men noe elevene faktisk kan høste fra.

Voksentettheten burde økes. Ikke bare med lærere og spesialpedagoger, men også i form av støttepersonell som sosialarbeidere, helsesøstre og miljøarbeidere. Leseplikten burde også reduseres, slik at det blir rom for et godt og forpliktende samarbeid mellom de voksne til barnas beste.

Betydningen av relasjoner må løftes fram, og det bør gjøres grep i hele skoleverket for at kontaktlærere får anledning til å jobbe mer med relasjonene, og følgelig helst undervise "sine" elever i så mange fag som praktisk mulig.

Ny læreplan med større fokus på dybdelæring og tverrfaglig arbeid hadde hjulpet mye, særlig sammen med større fokus på mer praktisk tilnærming og noe mindre teori.

Man burde trolig gjøre noe med skolestarten, særlig for gutter, og forskjøvet denne med et halvt år. Dessuten burde det vært større åpning for utsatt skolestart for enkeltelever.

Sist, men ikke minst, må vi komme bort fra ideen om at alle elevene må tynes gjennom samme "maskinen" på samme avmålte tid. Det er mange veier til Rom heter det, men det gjelder dessverre ikke for skoleelever. Det må derfor utvikles alternative, og tilpassede, skoleløp, både for de som trenger bedre tid, og de som kan forsere løpet.

fredag 20. november 2015

1000 ord om skole: GAFE - A new hope! av Dag Rune Kvittem


Jeg har invitert lærere og skolefolk til å skrive et innlegg om skole på Lærerbloggen. Kun to kriterier gjelder:
  • Det må handle om skole - du velger tema
  • Det må være 1000 ord eller mer
Innleggene vil bli publisert fortløpende. Send til: martin.johannessen@nionett.no

Det andre bidraget i serien er skrevet av Dag Rune Kvittem. Han jobber på Markaplassen skole i Trondheim og er over gjennomsnittet interessert i matematikk og IKT. Han skriver også bloggen LærerIKT.


Du kan lese alle bidragene her.



GAFE - A New Hope!
Hva i heite hule er det for noe? GAFE? Vel, det står for Google Apps For Education. Det er en løsning for skole som nå er blitt introdusert for oss i Trondheim kommune i forbindelse med en satsing på å bruke Chromebook istedet for datamaskiner. Jeg skal skrive litt om hvordan jeg som lærer har tatt imot dette i min skolehverdag.

Jeg diskuterte flittig med folk på Yammer da jeg skjønte at en pilot var igang med tanke på hva Trondheim kommune skulle satse på videre innen dataens jungel. Det var Office365 eller GAFE. Nåvel, jeg håpet vel ikke på noe spesielt, men begynte å sette meg inn i hva dette ville bety for meg som lærer. Merket meg ganske raskt at GAFE var den som var mest sannsynlig og konstantere tilfreds at det ble løsningen man landet på. Jeg har et nettbrett av type svært, Samsung Galaxy Note 12.2, og der har et program som heter Teacher Aide i den senere tid hatt mulighet for kommunikasjon med Google Classroom. Google Classroom er tjenesten som samler klassen med tanke på beskjeder, oppgaver og annet som er interessant for lærer. Det skal være en løsning primært for elever, så de har muligheten til å samarbeide, lagre i skyen og i det hele ha en god løsning for å gjøre arbeid i skolen. Å gå gjennom alle muligheter blir for drøyt for en slik introduksjon, så jeg tar den mest iøynefallende for en lærer uansett fag.

Samskriving i dokument (Google dokumenter)
Alt lagres mens man skriver, du kan samarbeide med andre i samme dokument. Kommentering, forslag til endringer, integrering med skytjeneste og enkel måte å legge inn filer/linker/video. Høres det bra ut så langt? Det er klart mye bra her for både lærer og elev. Men så må en da teste ut litt. Prosjekt i naturfag om Universet. Vi har som de fleste skoler litt mangel på datamaskiner og inntil vi får skipet ut de 60 Chromebooks som nå står og venter på en avgjørelse om hvor de skal få spre glede, så blir det litt BYOD (Bring Your Own Device).

Elevene ble delt i grupper, fikk hvert sitt dokument og skulle begynne å innhente informasjon om sitt tema. En gruppe som startet med å se på stjerner, begynte med at 4 elever skrev i sine bøker og en elev skrev på datamaskin. Kjent? Jeg var sykmeldt da de begynte med skriving, men jeg kunne sitte hjemmefra og følge med på det de skrev. Ga dem noen tilbakemeldinger underveis og opplevde at de sakte men sikkert skjønte at de kunne skrive i samme dokument. Etter en time så jeg på 5 fornøyde skrivere som sakte men sikkert skrev inn om stjerner og hadde da full oversikt over hva andre gjorde og kunne koordinere dokumentet. En av elevene tok lederansvar og kommenterte flittig i dokumentet og de andre kom igang med livlige diskusjoner på nettprat. Plutselig slo det meg: “De gjorde arbeid som en gruppe!” Jeg kunne lene meg tilbake og se på struktur i oppgave, gi noen hint om å lage referanseliste og ellers stille spørsmål om grunnen til deres utvalg av fakta. Jeg ble en veileder.

Så skal dette vurderes. Dette er ofte et mareritt for lærere. Gruppebasert karakter er ikke så populært, spesielt hvis du har fått med gratispassasjerer eller elever som ikke fungerer så godt i gruppe. Hvem har gjort hva? Kan de fremføre?

Det flotte med skyløsning er at mye av problemene jeg har nevnt forsvinner:

Hvem har gjort hva (Også kjent som vurderingsproblematikk i prosesser)
Logg i dokumentet viser hvem som har skrevet og når.

Tap av data (Også kjent som: “Hva gjorde du nå!!”)
Alt lagres fortløpende. Kan gå tilbake i logg for å finne tidligere versjoner

Jeg har glemt datamaskin/nettbrett/USB eller den med presentasjon er syk-problematikk
Skyløsning. Alle deler med alle. Alt er tilgjengelig med mindre noen detonerer en atombombe som slår ut all elektronikk eller at det kommunale nettverket ikke virker (Skjer litt for ofte til at jeg kan spøke med det egentlig)

Dette fungerer utmerket med andre ord, og jeg gleder meg til vi har mange Chromebooks som gir elevene en sjanse til å lære digital ferdighet.

Vurdering og rask tilbakemelding
Bruker man Google-skjema, så er det forholdsvis lett og raskt å lage en test. Det finnes en myriade av tillegg som gjør at du kan utvide selve prøven og tilbakemeldingen, så jeg skal bare ta for meg det som er enkelt og raskt å gjennomføre.

Google-skjema har muligheten til å lage flervalgsspørsmål, kortsvar m.m. Jeg ville derfor lage en enkel matematikktest der jeg la inn bilder av vinkeloppgaver og elevene skulle svare på hvor stor en vinkel var på hvert bilde. Når skjema var ferdig, så bruker jeg et tillegg som heter Flubaroo. Dette tillegget tar da imot svar fra skjema og lagrer i et regneark. I utgangspunktet kan du kjøre tillegget etter at alle elevene har svart, men jeg hadde lyst til å gi dem automatisk tilbakemelding. Dette kan settes på i Flubaroo, så de får en kopi av sine svar om de ønsker det, samt poengsum på sin e-post.

De fikk 16 spørsmål og de skulle skrive inn tallet på vinkel. Ikke noe fancy, bare et tall. Da de var ferdige med å svare, så oppsto det mye forvirring da de skulle finne e-post. En liten opplæring av elever med tanke på kontoer gjennom Google (Mye man er innlogget på og da må man lage ny konto for skolebruker) førte etterhvert til at mange kunne sjekke sin karakter. Dessverre er dette ikke automatisert til å f.eks kunne fått innlagt i It’s Learning, så karakterene må jeg nok legge inn manuelt (Sigh!).

Det som var skikkelig bra med dette var den kopien elevene fikk tilbake. Spørsmål som var riktige var merket med grønt og de som var feil var merket med rødt. Det skapte mange diskusjoner etterpå, for de ville jo finne ut hva som var riktig svar. Helt uten å legge opp til at jeg hadde planlagt det, så diskuterte da elevene sine svar. Det var nok lurt å få rask tilbakemelding med tanke på å kunne diskutere det man hadde gjort. Det var en ganske så happy elevgruppe som gikk ut til friminutt og læreren var selv godt fornøyd med alle plusseffekter som oppsto under økta.

Mer kommer, stay tuned for GAFE - A new hope!

torsdag 19. november 2015

1000 ord om skole: Balansekunst av Ellen Lysne


Jeg har invitert lærere og skolefolk til å skrive et innlegg om skole på Lærerbloggen. Kun to kriterier gjelder:
  • Det må handle om skole - du velger tema
  • Det må være 1000 ord eller mer

Innleggene vil bli publisert fortløpende. Send til: martin.johannessen@nionett.no


Først ut i serien 1000 ord om skole er Ellen Lysne. Hun har jobbet i skolen siden begynnelsen av 90-tallet. Folkehøgskole, musikkskole, videregående steinerskole – nå de siste 5 årene avdelingsleder på Røyken videregående skole. Faglig bakgrunn sosialøkonomi, musikk, kulturfag. Holder på med en master i skoleledelse på UiO med arbeidstittel: "Mellom dannelse og utbytte av opplæringen – fra samfunnsmandat til samfunnsoppdrag?". Du kan lese alle bidragene her.


Balansekunst
Eg undrar meg på, noko lyt det vere, for med all den kunnskapen som skal inn dei fyrste 13 åra i skulen, så lyt det vere tale om ein vesentleg auke i kapasiteten. Ja, i hovudet meiner eg.

Eg starta eigentleg å fomle med desse tankane då Lisbeth, verdens beste pedagog og ven skulle ha foreldremøte med klassen sin. Lisbeth er så heldig å undervise på same skule ho sjølv gjekk på for snart 40 år sidan. Ho tykkjer om gamle ting, og ein dag ho stod med hovudet nedi ei kasse på skuleloftet, undra ho seg – skal tru? Ho fann fram alle bøkene frå si eigen skulegong. Den staselege bunken målte 47 cm. Her såg ho i realiteten korleis omlag ein halvmeter med kunnskap ser ut. No måtte Lisbeth tenkje. Ho fann fram stabelen av bøker til klassa ho er kontaktlærar for. 167 cm! Slik ser i overkant av halv annan meter med kunnskap ut. Korleis kunne dette ha seg? Det var her spørsmålet om auka kapasitet tok form.

Lisbeth og eg drikk mykje vin, særleg i lag. Over neste vinglas tok Lisbeth opp funna sine, og dette var jo revolusjonerande! Denne kunnskapsauken sette jo både biologi, evolusjon og skuleutvikling i eit heilt nytt perspektiv. Er det slik at borna i dag har større kapasitet og kan ta i mot meir bokleg læredom enn tidlegare? Vi funderte att og fram og der framme i tunnelen begynte ei ny erkjenning å ta form. Det må vere noko med hovuda. Ja, eg såg plutseleg skuleverda i eit helt nytt ljos. Og borna i ho. Desse vakre små skrottane med gigantsekk på ryggen, lett framoverlent med subbande skritt og med hovuda bøygde mot bringa. Var dei ikkje tunge, ja og store - hovuda? Større enn før kanskje? Eg visualiserte matteprovet til Lisbet og nikka. Jau, ca. halv annan meter med kunnskap må setje spor! Stakkars born! No veit ikkje eg så mykje om dette med kor mykje plass kunnskap tek, eller kor mykje kunnskap veger, og dette med tettheit er kanskje ikkje så lett og rekne på når det kjem til teoretisk kunnskap, men så skulle ein sjå på borna si haldning, snakkar vi om kg her, fleire kg.

Og dette er ikkje så rart. For sjå på Kunnskapsløftet då, det er tungt løft det! Om ein ikkje tek med vidaregåande skal borna i grunnskulen gjennom 855 kompetansemål. (Særleg RLE står i ei særstilling og vinn med 129 kompetansemål. Interessant i seg sjølv og noko eg lyt kome attende til i eit anna innlegg.) Som sagt, 855 - ikkje rart at det trengs mange bøker i skulen då. Her trengs det større plass, både i hovudet og på timeplanen. Eg er redd reduksjonen av praktiske og estetiske fag bær byrden av dette, det tunge kunnskapsløftet. Her løftar vi saman for kunnskap, praksis ut!

Signala frå politikarane er klåre; vi lyt øve meir. Berre vi øver meir vert det nok betre, ja la oss starte tidlegare óg! 6-åringar har kjempekapasitet, og hjernen og hovudskallen er jo så fleksibel i den alderen, så lat oss presse inn det vi får plass til. Kunnskap til folket! La alle dei små hovuda vekse! Så dei herlege, flinke borna, les og les, lyttar og lyttar, ser og ser om kapp med Gudmund Hernes som Oskefisen kappåt med trollet. Vi får sjå kven som sprekk fyrst!

Dette kan nok virke ganske tøysete, men røynda slik eg ser ho, får ein stadfesting på alle stader. Hovuda må heilt klårt ha vorte større. Eg kan ikkje forstå anna ettersom dei vi liker å rådspørje oss med, politikarane, fortsett racet i vidaregåande skule. Yrkesskulane er fylte av vakre teoretiske kompetansemål, og til og med snekkerlærar Andersen skal drive med grunnleggjande dugleikar i norsk i dag. Elevane skal kunne lese, skrive, rekne og bruke IKT i alle fag. Og når Espen på Elektro må skrive rapportar på 6-7 sider etter kvart forsøk, så spørs det om ikkje verda mister ein super elektrikar i han.

Alle veit at vi treng folk i dei store handverksyrka. Kunnskaps (!) ministeren pratar stadig om utfordingane knytt til mangelen på duglege handverkarar. Det er ein stor snakkis har eg skjønt. Men treng vi elektrikarar, snekkarar, kokkar og frisørar med så store hovud? Store teorifylte kjempehovud? Det er no så upraktisk! ( Det same kunne ein óg seie om endringa frå Form og farge til Kunnskapsløftets Studiespesialiserande med Form – meir teori – ei line for deg som liker praktisk-kunstnariske fag, men som ikkje vil arbeide praktisk. Ein linje for deg med kjempehovud! … dette lyt eg visst og skrive om i eit seinare innlegg.)

Angsten tek meg, og undringa. Bokbunkane veks, hovuda veks, utdanningspotten i statsbudsjettet veks. I kapitalistisk ande er jo dette rett og riktig – vekst er målet, men kor vert det av resultata? Norske resultat glimrar ikkje i gull på dei internasjonale barometra. Høge bunkar med bøker, Pc’ar til alle elevar og massiv testing i skulen synest ikkje eintydig å gje dei resultata vi drøymer om. Har hovuda vorte for store og tunge? Mister vi balansen?

Ann Bamford har skrive eit gildt arbeid om praktisk-kunstnariske fag på oppdrag frå Unesco. Boka hennar, The Wow Factor (2006), om kultur og utdanning, er å rekne som eit standardverk innan feltet. Boka tek for seg kvifor det er viktig med dei praktisk-kunstnariske faga på skulen, kva god kunstfagleg utdanning er, og kva fordeler det gir å undervise i kreative fag eller å bruke kreativt prega undervisningsmetodar. Ved å samanlikne data og case-studiar frå meir enn 60 land, analyserar boka skilnaden mellom "utdanning i kunsten" og "utdanning gjennom kunsten". Ann Bamford identifiserer ei rekkje konkrete kulturelle og sosiale fordeler som praktisk og kunstfaglig utdanning gir.

I Aftenposten 13.03.2011 les vi at funna hennar er eintydige når det gjeld samanhengen mellom praktisk-kunstnariske fag og karakterar. "…Elever som har tilegnet seg kunnskap gjennom praktisk kunst og kultur, oppnår bedre skoleresultater enn elever uten slik erfaring…" Ho avviser vidare at dei øst-asiatiske landa sine topp-plasseringar i PISA 2009 skyldast pugging. "…Jeg er imponert over hvor mye disse landene satser på kultur i skolen".

Ann Bamford er ikkje den einaste som har teke til orde for ein meir kunstnarisk, praktisk eller ein pedagogikk tufta på heilskap. At born lærar med heile seg. Rudolf Steiner (1861-1925) står bak ei heil skulerørsle av pedagogar som snakkar om at ein kvar undervisningsøkt skal ha noko for hovudet, noko for hjartet og noko for hendene. Og at kunstnerisk undervisning ikkje i hovudsak handlar om kunst i undervisninga, men om "kunsten å undervise". Nemleg det å gje noko til heile menneske.

Benjamin Samuel Bloom (1913-999) var ein amerikansk pedagogisk psykolog som bidrog til auka forståing for læring. Han fokuserte mykje av si forsking på studiet av pedagogiske målsetjingar og at ein kvar oppgåve favoriserer ein av tre psykologiske domene: kognitive, affektive eller psykomotoriske . Kort kan ein si at det kognitive domenet omhandlar ein persons dugleik til å bearbeide og nytte informasjon på eit meiningsfull vis. Det affektive domenet er relatert til holdningar og kjensler gjeve av prosessen. Til slutt, inneber det psykomotoriske domenet fysiske ferdigheter. Bloom såg desse domena i samanheng, men det er eit tankekors at det i hovudsak er den kognitive modellen i arbeida hans som har vorte leiande innafor t.d. moderne vurderings- og eksamenspraksis.



Eg sitt attende med eit omgrep - balansekunst. Balanse mellom tanke, kjensle og det fysiske. Bamford, Steiner og Bloom snakkar alle på sitt vis om dette. Behovet for balanse når eit heilt menneske skal bli til. Dette veit vi jo, så kor er politikarane og byråkratane i utdanningssektoren? Det kan synast som om dårlege resultat i Pisa-undersøkingar og behov for politisk posisjonering har ført til ein ubalanse i utdanningspolitikken og. Eg er redd konsekvensen av ubalanse kan bli å gå skikkeleg på trynet. Det vere seg på grunn av for store hovud, for mykje teori, eller for mykje vin…

Det har vorte seint, både natta og tankane har klårna. Lisbeth og eg drikk ut. Vi er visse. Vi vil ha balanse. Vi vil ha ungar som får riktig gjødning, passe med vatn, og godt ljos. For slik vert skrottane balanserte. Klåre tankar og djerve kjensler i sterke kroppar. Ikkje store hovud – slikt fell ein over ende av. Nei, akkurat passe er riktig. Balanse.



1000 ord om skole - send inn ditt bidrag!



1000 ord om skole - #1000ord

Jeg inviterer med dette alle lærere og skolefolk til å skrive et innlegg om skole på Lærerbloggen. Kun to kriterier gjelder:

  • Det må handle om skole - du velger tema
  • Det må være 1000 ord eller mer

Innleggene vil bli publisert fortløpende. Send til: martin.johannessen@nionett.no


Du kan lese alle innleggene her.

tirsdag 17. november 2015

Boktips: "Læreren som talentutvikler" av Kjell Skogen


Den nye boka "Læreren som talentutvikler" (Universitetsforlaget, 2015) av Kjell Skogen er interessant lesing: Undervisning, eller tilrettelegging for læring, er kanskje en av vår tids viktigste oppgaver. Lærerne har dermed kanskje ett av våre mest komplekse og vanskelige, men samtidig mest interessante og givende yrker, skriver han i kapitlet om kreativitet (side 68).

Elevene kan godt ha et talent, men du må ha stor arbeidskapasitet for å bli god. Du må like å øve, du må like å bruke tid på det du vil bli god på. Kjell Skogen bruker begrepene talent og viljestyrke og hevder at prestasjon er produkt av talent og viljestyrke. Han skriver: Den praktiske konsekvensen av å ha et talent (være intelligent eller evnerik) innebærer at en har grunnleggende forutsetninger for eller er disponert for å kunne yte gode prestasjoner (side 45).

Selv om boka er relativt kort, med sine drøyt 150 sider, er den mettet med innhold. Forfatteren tar for seg temaer som:

  • Viljestyrke - verktøy for prestasjonsforbedring
  • Kreativitet - verktøy for nyskaping
  • Entrepenørskap - strategi for forbedring

Og hele tiden er læreren, eller treneren, eller lederen i fokus. Boka handler dermed om ledelse med sikte på prestasjonsforbedringer.

Lærernes hovedoppgave er å hjelpe alle elever til å utvikle talentene sine, i samsvar med den enkeltes forutsetninger.Tilpasset opplæring handler ikke bare om å sikre at de svakeste elevene når et akseptabelt nivå, eller at de flinke får ekstra utfordringer. Alle elever bør få hjelp til å nå det Vygotskij kaller den proksimale utviklingssonen. Kjell Skogen kaller dette å få utviklet sitt talent.

Skolen skal kontinuerlig forbedre læringen, og i de senere årene har læringsstiler og læringsstrategier vært stadig mer i fokus. Nå skal ikke skolen være en arena for konkurranse og kappestrid, men det å kunne prestere er likevel fortsatt viktig.

Kjell Skogen er professor emeritus ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo. Hans faglige hovedfokus er utviklingen av en inkluderende skole for alle, med vekt på innovasjon, organisasjon og ledelse. Som forsker har han deltatt i flere større prosjekter, til dels som leder eller faglig ansvarlig. Han har skrevet et titall bøker alene eller sammen med andre.

onsdag 11. november 2015

Har du noen gang hørt om Nyskolen i Oslo?


Dette er en åpen invitasjon til alle politikere og folk med meninger om skoler og privatskoler.

Debatten går omkring de private skolene etter avsløringene om utbyttefest på Westerdals. Og mange er kritiske til private skoler. Men det finnes flere typer private skoler i Norge, som Montessoriskolene og Steinerskolene som begge har egne læreplaner og egen utdanning. Og så er det Nyskolen i Oslo. Vi er noe helt annet. 

I dette innlegget forklarer daglig leder ved Nyskolen, Sunniva Sandanger hvorfor politikerene burde komme på besøk til oss. Dere er herved invitert!

Vi er en liten privateid skole, eid av Stiftelsen Nyskolen i Oslo, en stiftelse som har en egenkapital på 1000 kroner. Ja, du leste riktig, ett tusen kroner. Vi ligger på Vålerenga, i et nokså gammelt hus, med et dagsenter for psykisk utviklingshemmede i underetasjen og i et nokså typisk "indre-øst-landskap". Vi har hundre elever og 29 ansatte med stort og smått, inkludert renholder og regnskapsfører, kontorpersonell, lærere og assistenter. Lærerne har tilsammen litt over 17 årsverk.

Det Nyskolen i Oslo driver med, er å skape et skolesamfunn som faktisk praktiserer opplæring i demokrati og fellesskap hele tiden. Vi har direktedemokrati i form av allmøter hver uke der alle elever og voksne har stemmerett, en stemme hver, enten du er daglig leder (tilsvarer rektor) eller førsteklassing. Vi jobber med tverrfaglige prosjekter for at fagene skal henge sammen og for at de skal henge sammen med verden. Vi jobber med sosial kompetanse på mange ulike måter hele tiden, og vi har alle, både voksne og barn, oppgaver for fellesskapet, i fellesskap. Vi har aldersblandede grupper, ingen lekser på barnetrinnet og leksehjelp for alle på ungdomstrinnet. Og vi har barn fra hele Oslo (og et par fra Akershus), og barna har foreldre som kommer fra hele verden.

Da Nyskolen ble grunnlagt, var det ikke fordi vi var en gjeng med privatiseringsentusiaster, men fordi vi var en gjeng som ikke orket å vente lenger på den offentlige skolen - alle kurs og møter og reformer der for å skape en slik skole som vi tror på hadde strandet innenfor det offentlige systemet, og diskusjonene der dreide seg enten om testing og resultater eller om oppussing. Det var ikke det vi var interesserte i, vi ville snakke pedagogikk og metodikk.

Så vi ble en privatskole. Det koster penger å gå her. 1250 per måned for barnetrinnet og 1500 per måned for ungdomstrinnet. I tillegg kommer en SFO-plass på 2000 kroner for dem som ønsker det (uavhengig av alder, forøvrig). Det er ikke ideelt, men uten noe betaling for skoleplassen, kan vi ikke holde det gående. Men staten betaler tross alt mest.

Nyskolen i Oslo har valgt å prioritere små grupper og en spesiell pedagogisk modell. Vi har en voksentetthet på i snitt en lærer til 9 elever, og da er spesialundervisning ikke medregnet. Vi lager varm mat på skolen hver dag og spiser sammen. Alle elever deltar i en fast matlagingsgruppe, og har matlaging ca en gang i måneden. Omtrent like ofte, men på en annen dag, selvsagt, må den samme gruppa vaske opp. Det er en kokk som lærer dem å lage mat og en annen lærer eller assistent som lærer dem og hjelper dem å vaske opp.

Og så er det selvsagt veldig mye annet som utgjør skolen vår. Det er også en del av historien at lønningene våre er litt lavere enn andre steder, særlig for oss som er ledere. Men det gjør ikke noe. Jeg kunne ikke tenke med å lede noen annen skole (med mindre jeg fikk lage Nyskolen, da). 

Vi inviterer og utfordrer alle politikere til å besøke oss før dere generaliserer om private skoler. Jeg tror at vi gjør svært mye av det som mange privatskolemotstandere skulle ønske skjedde i skolen - men jeg vet jo ikke. Dere er ihvertfall velkommen til å se, og du kan lese mer på nettsidene våre og i disse fem artikkelene.

søndag 8. november 2015

Boktips: "Skolen som kamparena" av Kjell Horn


I "Skolen som kamparena" (Kolofon, 2015) får vi et innblikk i skolens utvikling i Norge gjennom flere tiår. Kjell Horn begynte å jobbe i skolen i 1962 og har vært gjennom de fleste roller i skoleverket i mer enn 40 år.

Jeg ble minnet på denne boka da jeg leste artikkelen Den norske læreren gjennom 60 år - fra enehersker til målstyrt maur i Dagens Næringsliv (06.11.15).


Kjell Horn argumenterer for reformer som sprenger de rammene som ble skapt på 1960-tallet. En obligatorisk grunnskole må, etter hans mening, gi reelle, varierte tilbud slik at all ungdom finner den meningsfull som forberedelse for framtidig yrke.

Av sentrale problemstillinger han tar opp, kan nevnes:
  • Kirkens rolle for utviklingen av skolen i fortid – og nåtid.· Norge et klassesamfunn?
  • Skolen, et speilbilde av klassesamfunnet eller en egalitær enklave?
  • Spesialundervisningen – hvem er ”de gale”? Elevene eller systemet?
  • Mobbing. Hvem mobber hvem – og hvorfor?
  • Vurdering for læring (VFL). Hensikt, form og virkning.
  • Foreldrene – ambisjoner, støtte, egne erfaringer med skole.
  • Språkstriden inn i skolen.
  • Læreren – ”drømmelæreren”, læreren som leder, motiver for yrkesvalget.
  • Fagorganisasjonene. Kamporganisasjoner for medlemmene – men også for elevene?
  • Kunnskapsløft, målstyring – og streik.
  • Rektor – den fremste blant likemenn eller ”sjef”. Pedagogiske ledelse. Del av det kommunale lederteamet.
  • Skoleeierne – kommunene, Kommunenes sentralforbund (KS). Profesjonalitet mht. skole?
  • Private skoleeiere. Hvilke behov dekker privatskolene/friskolene?
  • Sentralt initierte reformer. Hvorfor forsøk alltid lykkes – og oppfølging ofte mislykkes.
  • Reformer fra sidelinjen. Åttekanten på Hvaler som eksempel.
  • Reformer fra grunnplanet. Klasse- og elevråd som eksempel.
  • Samfunns- og næringslivs krav til skolen. Et gode for elever og lærere?
  • Forfatterens ønsker for norsk grunnskole framover.

Stoffet er delt i to hovedkapitler, ett svært kort om sosiale klasser, der han prøver å vise at det norske samfunnet er lagdelt, og ett svært langt, om tretten aktører i grunnskolen: Kirken, eleven, foreldrene, språkfolk, lærerne, fagorganisasjonene, offentlige skoleeiere, private skoleeiere, grasrotreformatorer, samfunns- og næringsliv, samt de som reformerer fra toppen, og de som reformerer fra sidelinjen. Boken avsluttes med en sluttappell, eller egentlig to, en ideell, og en mer realistisk.


Les omtalen i Bedre skole her.

Boka er derfor et viktig bidrag inn i den pågående skoledebatten fordi den gir leseren et overblikk over historien, og fungerer derfor også som et oppslagsverk. Anbefales.

fredag 6. november 2015

Gjesteblogg: Mattedama hadde rett. Lekser har effekt. Av Roger Sjursen


Dette er en gjesteblogg skrevet av Roger Sjursen. Han er initiativtager til aksjonen Leksefri Familie som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden og bidratt til en stor debatt om lekser. Leksefri Familie er en bevegelse av familier som har valgt å bli leksefrie fra skolestart høsten 2016 og som informerer skolen om dette. I dette innlegget utdyper han utgangspunktet for initiativet.

Mattedama hadde rett. Lekser har effekt.
Beklager, alle sammen. Som initiativtaker må jeg innrømme at Leksefri Familie er et svært unyansert initiativ. Bakgrunnen var at jeg ikke fant dokumentasjon på god effekt av lekser og at lekser er et svært omfattende tiltak. Jeg ønsket å peke på dette og få fram at det ikke er så enkelt som at lekser er bra for alle. Flere har skrevet til meg at Leksefri Familie ikke er måten å gjøre det på – at det er feil å bare boikotte lekser uten dialog med skolen. Jeg innser nå at de har rett. Jeg vil gjerne utdype dette.

Jeg er ikke forsker eller lærer. I denne sammenhengen er jeg far. Jeg er også helsepersonell. Derfor vil jeg bruke en sammenlikning jeg kjenner litt til fra mitt yrke; medisin.

Medisin kan ha en terapeutisk effekt og hensikten kan være å helbrede eller lindre.

På samme måte kan lekser kan ha en læringseffekt. Begge deler er altså tiltak som brukes for å oppnå noe bra.

Forskning og effekt
Jeg vil ta utgangspunkt i en tenkt studie på medisin X mot depresjon. Forskning viser at forsøksgruppa som får medisin X har bedre effekt enn kontrollgruppa som ikke får medisin. Dette taler for at medisin X kan være nyttig for personer med depresjon.

Medisin X til folket!
Skal en lege gi medisin X til alle pasienter med depresjon og ferdig med det? Så enkelt er det ikke.

For det første vet legen at en studie viser en gjennomsnittseffekt. På individnivå har forsøkspersonene både bedre og dårligere resultater enn tallene i studien. Noen kan faktisk ha negativ effekt – de blir enda mer deprimerte av å ta medisinen.

For det andre kan medisinen ha bivirkninger. Noen bivirkinger kan pasienten tåle dersom medisin X hjelper for depresjonen, men det går en grense for alle.

For det tredje kan medisinen ha gode tilleggseffekter.

Lekser til folket!
Hvis studier viser at lekser har en effekt, betyr det da at alle bør ha lekser og ferdig med det? Så enkelt er det ikke.

For det første følger elever sjelden gjennomsnittet. Noen elever profitterer mye på å ha lekser og andre mindre. Noen kan faktisk ha negativ effekt. *(1)

For det andre kan lekser også ha ”bivirkninger”. Økt stress, konflikter i hjemmet, opplevelse av å ikke mestre, skoletrøtthet, dårlig samvittighet osv.

For det tredje kan lekser ha gode tilleggseffekter. Foreldre kan følge med i barnets skolehverdag, det kan føre til jevnlige gode foreldre-barn situasjoner, øvelse i selvstendig arbeid osv.

Individuell vurdering
Når medisin gis, må det være rett type medisin og rett dosering. Det er sjelden mulig å vite nøyaktig hva som er rett for den enkelte på forhånd. Medisinen må prøves ut og effekten må jevnlig vurderes. Det er faglig uforsvarlig og uetisk å fortsette å gi medisiner med fare for bivirkninger til en pasient som ikke har effekt av medisinen.

Når lekser gis, må det være rett type lekser og i rett mengde. Det er sjelden mulig å vite hva som er rett for den enkelte på forhånd. Vil man bruke lekser må de prøves ut og effekten må jevnlig vurderes. Det kan umulig være faglig og etisk forsvarlig å gi lekser av prinsipp, uten at den enkelte elev blir vurdert. La meg uttype dette.

Når studier viser at lekser i småskolen har tilnærmet null effekt *(2), så ligger sansynligvis ikke alle elevene nøyaktig på null. Det betyr:

  • at det er ca 50/50 fordeling på positiv og negativ effekt av lekser, eller
  • at et mindretall har svært negativ effekt (og trekker ned snittet til null), eller
  • at et mindretall har svært positiv effekt (og trekker opp snittet til null). 

I alle tre alternativene er det altså en gruppe elever som negativ effekt avlekser. Dersom alle elevene i en klasse får lekser på lik linje, så har vi altså en skolepraksis som systematisk gir en andel av elevene pålegg om å gjøre noe som de hadde hatt bedre av å la være å gjøre.

Bivirkninger av medisin X må undersøkes individuelt. For noen vil for eksempel vektøkning på grunn av medisinen være en bagatell mot gevinsten ved at depresjonen blir bedre. For andre kan vektøkningen forsterke depresjonen.

”Bivirkninger” av lekser må også undersøkes individuelt. For noen vil graden av stress og konflikter i leksesituasjonen være en bagatell i forhold til gevinsten ved at læringseffekten er god. For andre kan stress og konflikter blokkere læringen i så stor grad at de kommer ut på minus. (Det er vel ikke utenkelig at det kan føre til skolevegring?)

Mange fortvilte foreldre har henvendt seg til meg og sagt at ”det nytter ikke å ta det opp med skolen uansett, det er vi som blir sittende med problemet, det er vi som skal bli flinkere, vi som må gjøre ting annerledes. De tror jo ikke vi prøver, engang!”. Dette kan være et symptom på en forståelse hos noen i skolen om at lekser er nyttige uansett og at jobben er å få elevene og foreldrene til å forstå dette. En slik forståelse ekskluderer en stor gruppe elever fra mestring gjennom å omdefinere leksenes ”bivirkninger” ved å kalle det manglende motivasjon hos eleven, ressurssvake foreldre, sosioøkonomiske forhold, manglende oppfølging fra hjemmet og så videre. Barna står i en sammenheng, det kommer vi ikke unna. Men jeg mener at er et umulig prosjekt å skolere og dressere foreldre til å støtte opp om lekser i den form de ofte har i dag. Dette gjelder særlig for de foreldrene vet at samme hva de gjør, så er leksene en større belastning for barna enn den eventuelle læringsnytten de måtte få av leksene.

Hva betyr positiv effekt?
Det går an å finne sammenheng mellom et tiltak (medisin, lekser) og bedre resultater. Men betyr det at det er tiltaket som er den direkte årsaken til den positive effekten?

Vi vet at andre forhold enn selve medisinen, som pillens farge, tillit til legen, hva man får vite om medisinen og så videre, kan bidra til positiv effekt. Derfor har man ulike måter å sikre at at målingen av effekt skal være så korrekt som mulig. For eksempel kan en kontrollgruppe få uvirksom medisin (placebo), og sammenlikne disse med den gruppa som fikk ekte medisin.

Av praktiske og forskningsetiske grunner er det sikkert vanskeligere å gjøre slike kontrollerte forsøk med lekser. Hvordan kan vi vite at en målt effekt av leksene faktisk kommer av leksene i seg selv og ikke av andre forhold? Jeg kan for lite om forskning til å mene noe om det. Vi har imidlertid en interessant informasjonskilde tilgjengelig. Leksefrie skoler. Hvis skoler som ikke har lekser har like gode resultater som skoler med lekser, så kan det jo hende at de positive tall som kommer fram i lekseforskningen kan komme av andre forhold enn selve leksene.

Hva betyr alt dette?
Jeg har som forelder et ansvar for å gi skolen god informasjon om hvordan mine barn håndterer leksene, på samme måte som en sykepleier observerer virkning og bivirkninger av en medisin og rapporterer til legen. En lege justerer eller tar bort medisinen, eller bytter den ut med noe annet. Det er lærerne som er fagpersonene i skolen, men de trenger god informasjon for å ta gode valg. Når vi vet at det er mange av elevene som taper på å ha lekser, så er det avgjørende at skolen evner å ta imot og bruke denne informasjonen. Hvis ballen gjennomført blir kastet tilbake til foreldrene, så har vi ikke kommet lenger. Det er som å si at den som ikke har får bedring for depresjonen med medisin X, burde skjerpe seg. Dette betyr ikke at jeg mener at det er nytteløst å motivere og dyktiggjøre foreldre til å følge opp sine barn. Det handler om at man ikke år etter år kan si at løsningen er at eleven og foreldre skjerper seg, når det er selve tiltaket som bommer på hva barnet trenger for læring og på hva foreldre er i stand til å bidra med her.

Det er sikkert mye mer som kan sies om lekser og forskning. Jeg har nå presentert noe av min forståelse av dette, den forståelen som lå til grunn for hvorfor jeg tok initiativ til Leksefri Familie. Jeg håper det er noe mer nyansert enn det som framkommer på våre hjemmesider og at det kan bidra til at debatten går videre. Jeg har med vilje ikke gått inn i diskusjoner der man plukker forskningsresultater på hverandre for å underbygge sitt syn. Det er jeg ikke kompetent til.

Så med dette vil jeg igjen beklage den unyanserte tilnærmingen vi startet opp med. Kjære foreldre. Ikke informér skolen om at dere blir en Leksefri Familie før dere har undersøkt om skolen tar den enkelte elev på alvor ved å:

  • Kun gi lekser som er tilpasset den enkelte elev ut fra en grundig individuell vurdering.
  • Kun gi lekser til elever som det er grunn til å tro vil ha positiv effekt av disse.
  • Jevnlig evaluere den enkelte elev, for å fange opp utvikling som kan endre vurderingen.
  • Ta med i vurderingen andre forhold som kan tale for eller mot at leksene er bra for barnet, for eksempel ved å ønske velkommen og inkludere den informasjonen du/dere som foreldre har om barnet og leksesituasjonen.
  • Har konkrete verktøy og kompetanse til å gjøre det ovenstående.

Det er et stor ansvar å gjøre disse vurderingene. Dersom denne jobben ikke gjøres skikkelig, fortsetter vi en tradisjon som systematisk pålegger en mengde elever arbeid som bidrar til dårligere læring og dermed nederlag og et dårlig forhold til skole og læring. Jeg mener personlig at dette må være en så vanskelig oppgave at det vil være mye bedre å satse på kvalitet i skolen uten lekser.

Hvis vi som foreldre opplever at de punktene over ikke er oppfylt og vi ser at vårt barn vil ha mer nytte av å slippe leksene, så mener jeg at det er mest ansvarlig å bli en Leksefri Familie.

*(1) http://forskning.no/skole-og-utdanning/2010/01/lekser-har-ikke-st

*(2) http://visible-learning.org/2014/09/john-hattie-interview-bbc-radio-4/