søndag 28. mai 2017

Boktips: "Elevenes psykiske helse i skolen. Utdanning til å mestre egne liv", av Marit Uthus (red.)


Elevenes psykiske helse i skolen. Utdanning til å mestre egne liv (Gyldendal Akademisk, 2017) er en nyttig og viktig bok for alle skolefolk.

- Nyere forskning viser at mange elever i den norske skolen opplever et betydelig press om å oppnå gode skolefaglige prestasjoner, og symptomene som oppstår som følge av dette presset karakteriseres om psykiske helseplager. Så alvorlig anses situasjonen, at skolen nå betegnes som en ny helserisiko, skriver redaktør av boka, Marit Uthus i en kronikk.

- Kanskje er det ikke så rart hvis myndighetene unnlater å se økningen i barn og unges psykiske helseplager i lys av prestasjonspresset i skolen. Det måtte jo i så fall innebære et kritisk blikk på egen skolepolitikk, skriver Uthus.

Psykisk helse-begrepet som er lagt til grunn for denna boka, viser til at god psykisk helse er et resultat av å mestre livet til tross for stressende livsbetingelser. Uthus diskuterer også begrepet knyttet til skolen, elevene og samtiden i det første kapitlet av boka.

Boka er delt inn i to hoveddeler, der hver del representerer undertemaer forfatterne mener er særlig relevante for å belyse bokas overordnede tema: elevenes psykiske helse i skolen og utdanning til å mestre egne liv.

Del 1. Elevenes psykiske helse i møte med skolens krav
I den første delen av boka belyser forfatterne hvordan skolem påvirker elevens psykiske helse positivt eller negativt. Som en rød tråd vektlegges hvordan skolen med økende vekt på prestasjoner utgjør et speilbilde av samfunnet

Kapittel 2. Prestasjonspresset i skolen. Om skolens målstruktur og elevenes mentale helse

Av Einar M. Skaalvik og Sidsel Skaalvik
Elever opplever et betydelig prestasjonspress på ungdomstrinnet og på videregående. Forfatterne viser at dette presset har systematiske og negative konsekvenser for elevenes mentale helse.

Kapittel 3. Elevenes selvverd. Et aspekt ved mental helse
Av Einar M. Skaalvik og Sidsel Skaalvik
I dette kapitlet skriver Skaavik og Skaalvik om begrepet selvverd eller selvakseptering og viser hvordan begrepet har en sentral dimensjon ved mental helse og livskvalitet.

Kapittel 4. Skolens håndtering av mobbing og krenkelser. Konsekvenser for gutter og jenters opplevelse av læringsmiljø
Av Christian Wendelborg
Wendelborg tar utgangspunkt i Elevundersøkelsen, og omfanget av mobbing og krenkelser blant jenter og gutter på skolen. Han diskuterer skolens håndtering av disse forholdene, og hvilke konsekvenser krenkelser, mobbing og skolens håndtering av dette kan ha for gutter og jenters opplevelser av ulike aspekter ved læringsmiljøet.

Kapittel 5. Inkludering versus marginalisering. Konsekvenser for elevenes psykiske helse
Av Christian Wendelborg
Dette kapitlet handler om situasjonen for barn og unge som er i risiko for marginalisering i en skole med økende krav om prestasjoner og resultat.

Kapitttel 6. Den inkluderende skolen. Muligheter og begrensninger
Av Marit Uthus
Uthus skriver om både muligheter og begrensninger knyttet til inkludering av elever med særskilte opplæringsbehov.

Del 2. Skolens helsefremmende ressurser

I den andre delen vektlegges de ressursene forfatterne mener er verdifulle for skoler å satse på i arbeidet med å etablere et helse- og læringsfremmende skolemiljø

Kapittel 7. Et helsefremmende inkluderingsbegrep
Av Marit Uthus
Uthus argumenterer for en nysatsing på den inkluderende skolen i dette kapitlet. Hun presenterer et helsefremmende inkluderingsbegrep der tre sentrale aspekter ved elevenes psykiske helse inngår som satsingsområder i fremtidens skole: tilhørighet, mestring og agent i eget liv.

Kapittel 8. Lærer-elev-relasjonen
Av Roger Andre Federici og Einar M. Skaalvik
Forfatterne belyser perspektiver på lærer-elev-relasjonen og hvordan relasjonen kan ha en betydning for elevenes opplevelse av prestasjonspress og deres psykiske helse.

Kapittel 9. Mentalisering, sosioemosjonell kompetanse og psykisk helse i skolen
Av Jan Arvid Haugan
Forfatteren legger i dette kapitlet vekt på hvordan elevens mentaliseringsevne har betydning for deres sosioemosjonelle læring, som i sin tur er avgjørende for både deres og medelevers psykiske helse.

Kapittel 10. Å bli agent i egen medieverden. Skolens rolle for barn og unge i mediekulturen
Av Daniel Schofield
Skolen kan spille en viktig rolle for barn og unge når det gjelder å forstå, mestre og konstruktivt delta i en mediemettet kultur, hevder Schofield i dette kapitlet. Å forholde seg kritisk og refleksivt til eget mediebruk blir derfor en viktig del av det å mestre eget liv og ha en god psykisk helse.

Kapittel 11. Psykisk helse som eget fag på timeplanen
Av Anne Torhild Klomsten
Skolen er en sentral arena som kan bidra til  pstyrke elevenes psykiske helse. Klomsten drøfter muligheter for og utfordringer med å innføre psykisk helse som et obligatorisk fag på timeplanen.

Kapittel 12. Etterord. Elevenes psykiske helse i fremtidens skole
Av Marit Uthus
Uthus viser til viktige skolepolitiske dokumenter som er lansert mens boka er skrevet, og konkluderer med at disse gir signaler om at man er på riktig vei, der elevenes psykiske helse og livsmestring angår skolen.

Les også:
"Psykisk helse i skolen" (Universitetsforlaget, 2016)

Bekymret over presset i skolen - kronikk av Marit Uthus

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Marit Uthus, Phd, jobber som førsteamanuensis ved Fakultet for lærer- og tolkeutdanning, NTNU. Uthus sine forskningsinteresser er knyttet til elever og ansatte i skolen, samt lærerstudenter i lærerutdanningen. Særlig fokuseres emner som læringsmiljø, selvoppfatning, motivasjon og skoletrivsel. Spesialpedagogiske emner opptar henne også.

lørdag 27. mai 2017

Boktips: " Digital dømmekraft ", av Bård Ketil Engen, Tonje Hilde Giæver, Louise Mifsud (red.)


Digital dømmekraft (Gyldendal Akademisk, 2017) består av en rekke artikler skrevet av forskere på feltet. Boken inneholder analyserer og diskusjoner rundt sosiale, juridiske og etiske problemstillinger og omkostninger ved bruk av de digitale mediene, med et særlig blikk rettet mot skolens forpliktelse overfor barn og unge.


Digital dømmekraft er et begrep som ofte dukker opp i læreplanverket og andre steder. Men hva er egentlig digital dømmekraft, og hvorfor trenger vi det? Det er dette boka forsøker å gi svar på.

- Boka presenterer ny forskning og kunnskap om de sosiale, juridiske og etiske sidene ved bruk av digitale medier med særlig vekt på barn og unge. Den vi være til nytte for lærerstudenter, dem som jobber i skolen, og kolleger innenfor forskningsfeltet. Boken kan også ses som et bidrag til en større diskusjon om hvordan hverdagslivet for dagens barn og unge har endret seg i en "digital" tidsalder, skriver redaktørene i forordet.

Arbeidet med digital dømmekraft må skje hele tiden. Det kommer hele tiden nye teknologier og bruksområder som man må forhold seg til. I denne boka er det samlet mye og god informasjon på norsk på ett sted.

– I det digitale landskapet må man kunne utøve dømmekraft og vurdere situasjonene for å kunne beskytte seg selv og beskytte andre. Det er viktig at voksne har kunnskaper og gjør seg refleksjoner rundt bruken av nettet. Dette gjelder både som profesjonsutøvere i et klasserom og personlig bruk av nettet, sier redaktør Bård Ketil Engen i et intervju med HiOA.

Boka handler blant annet om nettvett, opphavsrett, regler og lover ved deling av bilder, filmer og musikk, kildekritikk, ytringsfrihet, personvern og mobbing. I boka bidrar fagpersoner innen språkvitenskap, jus, samfunnsvitenskap, informatikk, medievitenskap og utdanningsvitenskap.

Den består av 12 fagfellevurderte artikler:

Kapittel 1: Om å utøve digital dømmekraft
Av Bård Ketil Engen, Tonje Hilde Giæver og Louise Mifsud
- Å utøve digital dømmekraft er ikke alltid kun et spørsmål om å holde seg innenfor lovens grenser, men også et spørsmål om hvorvidt man kan foreta en vurdering om hva som er gode og dårlige handlinger, og hvilke konsekvenser ens handlinger kan få overfor andre mennesker.

Kapittel 2: Opphavsrett
Av Olav Torvund
- Forfatteren gir en innføring i opphavsrett og setter søkelyset på hva lærere kan gjøre og ikke gjøre i et klasserom.

Kapittel 3: Fire perspektiver på kildebruk, troverdighet og kildekritikk
Av Per Hetland
- Med særlig vekt på skolen som læringsarena diskuterer Hetland nye betingelser for hva som kan bidra til enten å styrke eller svekke budskapet i en tekst. Han diskuterer kildebruk, troverdighet og kildekritikk ut fra forfatterens, leserens og publiseringskanalens prespektiv samt likemannsperspektivet.

Kapittel 4: Tekst uten grenser
Av Håvard Skaar
- Skaar diskuterer hvordan ulike kommersielle nettsteder som tilbyr ferdige elevtekster, brukes til inspirasjon og til plagiering, og at tilgang til slike kilder gjør elevene usikre på hva som er korrekt kildebehandling.

Kapittel 5: Personvern
Av Olav Torvund
- Forfatteren presenterer Datatilsynets rapport om personvernutfordringer i skole og barnehage. Vi får presentert et omfattende og detaljert bilde av personvernutfordringer i et barns utvikling og faglige og sosiale atferd gjennom et helt utdanningsløp.

Kapittel 6: Hvordan kan Aftenposten vite hvem jeg er venn med på Facebook?
Av Bård Ketil Engen
- Forfatteren retter søkelyset mot hvordan de digitale mediene med ulike sporingsteknologier skaper nye menneskeskapte risikoer som gjør at personvernet er truet. Engens bidrag inngår i diskusjonen om risikosamfunnet.

Kapittel 7: Digital dømmekraft i skolen: Læreres tilnærming
Av Tonje Hilde Giæver, Louise Mifsud og Eli Gjølstad
- Forfatterne tar i utgangspunkt i definisjonen av digital dømmekraft i Rammeverk for grunnleggende ferdigheter og retter søkelyset mot læreres forståelse og håndtering av digital dømmekraft i konkrete undervisningssituasjoner.

Kapittel 8: Utfordringer ved publisering i sosiale medier
Av Monica Johannesen og Leikny Øgrim
- Forfatterne diskuterer hvordan både egenprodusert materiale og materiale hentet fra Internett, kan publiseres i sosiale medier. De diskuterer de utfordringene digital publisering skaper, og tar spesielt opp publisering av bilder og videoer.

Kapittel 9: Ytringsfrihet
Av Olav Torvund
- Forfatteren trekker frem ytringsfrihet som en grunnleggende rettighet. At vi kan skaffe oss informasjon og ytre oss fritt, er en forutsetning for at vi skal kunne utvikle oss som selvstendige individer.

Kapittel 10: Hvordan forstå og forebygge digital mobbing?
Av Karoline Tømte, Greta Björk Gudmundsdottir og Ove Edvard Hatlevik
- Forfatterne retter oppmerksomheten mot uønskede hendelser som digitale krenkelser og digital mobbing. Disse to begrepene kobles mot mobbing og diskuteres i lys av definisjoner av mobbing. Formålet med kapitlet er å diskutere hvordan kunnskap om mediebruk på nett kan bidra til en utvidet forståelse av digital mobbing.

Kapittel 11: Et gagns digitalt menneske
Av Elisabeth Staksrud
- Staksrud tar utgangspunkt i skolens formålsparagraf og hvordan de målene som beskrives i formålsparagrafen, har direkte relevans for elevenes digitale liv og ferdigheter: De skal være trygge, reflekterte, kritiske og kreative i møtet med Internett.

Kapittel 12: Det produktive paradoks: Koding, makt og dømmekraft i nye mediestrukturer
Av Ola Erstad
- Forfatteren viser hvordan digital dømmekraft de senere årene har beveget seg fra å dreie seg om navigasjon i informasjonsflommen til å bli et sentralt spørsmål om demokratisk deltakelse.

Denne boka sammen med nettressurser som Du bestemmer, Del rett, Redd Barnas nettvett og Personvernskolen er nyttige hjelpemidler til arbeidet med digitale utfordringer i skolen.

onsdag 24. mai 2017

SKUV - Skolebasert kompetanseutvikling i vurdering


SKUV - Skolebasert kompetanseutvikling i vurdering
Av Lise Vikan Sandvik på vegne av SKUV-gruppa


Hva er SKUV?
SKUV er et skolebasert kompetanseutviklingstiltak i vurdering som Sør-Trøndelag fylkeskommune og NTNU har inngått en avtale om. Avtalen omfatter samtlige videregående skoler i fylket, og går over fire år (21 skoler). Utgangspunktet for tiltaket er STFKs behov for skolebasert kompetanseheving i vurdering.

Et sentralt tiltak i denne satsingen er å integrere et skolebasert videreutdanningstilbud innen vurdering og FoU-kompetanse (15 stp). Dette innebærer at utdanningen skjer ved den enkelte skole, og det skjer kollektivt. I stedet for at lærerne reiser til universitetet, så kommer universitet til skolen, og utdanningen skjer gjennom et samarbeid som skal sikre at utdanning tilpasses skolens behov. Lærerne jobber ikke individuelt, men kollektivt om arbeidskrav og eksamensoppgaver, og innholdet er knyttet til lærernes daglige arbeidsoppgaver i klasserommet med elever. Denne måten å drive etter- og videreutdanning på gir muligheten til å nå langt flere lærere enn individuelle tilbud innen enkeltfag, og er en langt bedre utnyttelse av ressursene. Samtidig gir det en økt mulighet til å fremme kollektiv læring og profesjonelle læringsfelleskap på skolen.

SKUV handler om å oversette kunnskaper om vurdering som allerede finnes i skolene til fagenes egenart og skolens kontekst. Det faglige perspektivet på vurdering er viktig med tanke på læreplanstrukturen i Kunnskapsløftet. Vekten på kompetansemål og observerbare endringer i elevers kompetanse krever at lærerne behersker læreplananalyse og operasjonalisering. Denne kompetansen krever lærere med fagdidaktisk kompetanse som forstår vurdering ut fra fagenes premisser. Tiltaket vil handle om hva det innebærer for elevers, læreres og skolelederes læring.

Hvorfor en satsing på vurdering?
For lærere er kunnskap om vurdering en helt sentral kompetanse. En lærer som ikke kan se hvilket faglig nivå en elev befinner seg på, vil ikke kunne avgjøre hvilken støtte som trengs for videre læring. Samarbeid om elevers læring og utvikling krever også forståelse for vurderingens rolle. For eksempel er det ofte behov for å avklare hva praksiser som kartleggingstester, nasjonale prøver, standpunktkarakterer og veiledningssamtaler egentlig innebærer. Hva sier de noe om? Hvilket formål tjener de? Hvordan kan de forstås, og hvilke misforståelser kan de lede til (Fjørtoft & Sandvik, 2016)? Å ha vurderingskompetanse innebærer derfor å vite noe om vurdering, å kunne utføre vurdering på en faglig god måte i utdanningssammenheng, men også å forstå hvilken kontekst vurdering foregår i og hvordan vurdering kan brukes på gode og mindre gode måter (Xu & Brown, 2016).

Skolens vurderingskultur formes både av forskning, utdanningspolitiske føringer og praksis i skolen. Disse tre kunnskapsfeltene former i tillegg hverandre på gjensidig vis: Politiske myndigheter anvender forskning for å påvirke praksis; forskere refererer til og analyserer politikk for å forstå skolen; lærere og andre profesjonsutøvere må forholde seg til både forskningsfunn og politiske føringer i sitt daglige virke.

Vurderingskompetanse er derfor viktig også for dem som arbeider i eller er i kontakt med skolesystemet uten å undervise: Skoleledere, foreldre, elever og ansatte i kommuner og fylkeskommuner har behov for å forstå hvordan vurdering fungerer, hva formålet med en vurderingssituasjon er, hvordan avgjørelser tas på grunnlag av vurdering og hvilke konsekvenser dette kan få for elever og for andre i skolen. I tillegg er vurdering hyppig debattert i offentligheten for øvrig, og en opplyst diskusjon om bruken av vurdering i skolen er avgjørende for å sikre best mulig vilkår for den offentlige samtalen om skolen. Å vite hva vurderingskompetanse er, vil derfor være viktig for videre utvikling av skolen (Fullan, 2001).

Skolebasert kompetanseutvikling
Kompetansetiltaket vektlegger skolebasert kompetanseutvikling (Cochran- Smith & Lytle, 2009; Timperley, 2011). Skolebasert kompetanseutvikling innebærer at skolen, med ledelsen og alle deltakere i kompetansetiltaket, deltar aktivt i en utviklingsprosess på egen arbeidsplass. Hensikten er å utvikle skolens samlede kunnskap, holdninger og ferdigheter når det gjelder læring, undervisning og samarbeid (Udir, 2012).

Kompetansehevingstiltaket gjennomføres i nær dialog med ledelsen ved skolene, og det vil legges stor vekt på kartlegging av skolens behov og ståsted før man iverksetter tiltaket. Aktiv deltakelse i utviklingsprosessen innebærer at skolens ledelse bygger opp under en profesjonell vurderingskultur, og at vurderingskompetanse utvikles i et lærende fellesskap.

SKUV vektlegger en undersøkende og skolebasert holdning til læreres og skolelederes profesjonelle læring (Cochran-Smith & Lytle, 2009; Timperley, 2011). Hensikten med denne kompetanseutviklingen er å utvikle skolens samlede kunnskaper og forståelser for profesjonsutvikling av vurderingskompetanse i et praksisfellesskap. Et sentralt mål er å bidra til å utvikle vurderingskompetanse gjennom praktisk handling i de enkelte fag/fagområder. Ledere og lærere må undersøke sammenhengene mellom undervisning og læring, danne seg hypoteser om hva som virker for hvem og hvorfor, og søke å finne løsninger for elever som ikke lærer. I dette arbeidet er vurdering en viktig kilde til informasjon om elevenes faglige progresjon.

En undersøkende holdning til praksis
Begrepet inquiry brukes ofte for å beskrive denne tilnærmingen til læring - å være undrende og undersøkende i møte med nye situasjoner og utfordringer (Wells, 1999, Cochran-Smith & Lytle, 2009). Hensikten med inquiry ikke bare å tilegne seg kunnskap, men også å kunne bruke den i framtidige situasjoner, på en ansvarlig og vitenskapelig måte. Inquiry er dermed både et redskap og en grunnleggende innstilling i møte med nye utfordringer. Inquiry kan ifølge Cochran-Smith & Lytle (2009) beskrives som et ståsted eller perspektiv – an inquiry stance. Fra dette ståstedet er det lærere eller forskere positivt kritisk kan undersøke den praksisen de er en del av, i dette tilfelle utvikling av vurderingskompetanse i fag og i skole. Vi må stille kritiske spørsmål, slik at vi kan trenge dypere inn i kjernen av praksisen.

Skoleledelse er viktig
I SKUV spiller skoleledelsen av viktig rolle. Det er ulike kompetanser som det forventes at skoleledere skal inneha: faglig ledelse, administrativ ledelse og å lede lærernes læring, noe som har betydning for elevenes læring og utvikling (Lillejord, 2011). En skoleleder kan lede sin skole ved å fremme og samtidig delta i lærernes læring og deres profesjonelle utvikling. Dette vil omfatte en dimensjon i lederrollen som i første rekke krever faglig kompetanse som gjør at hun/han kan diskutere lærernes oppgaver innen fag og fagdidaktikk og en skoleleder med nødvendig innsikt i og forståelse for de utfordringer lærerne møter i sin hverdag (Robinson, Hohepa, & Lloyd, 2009). En forutsetning for en slik involvering fra skoleledelsens side er at skolen har en godt utviklet læringskultur basert på samhandling mellom skoleleder og lærere og mellom lærere. Samhandling mellom aktørene i skolen blir slik kjernen i effektiv skoleledelse, og det vil fordre at skolelederen har en bred kompetanse på alt fra klasseromsobservasjoner til datainnsamlinger, kunnskap om lærernes læring og utvikling samt på gode relasjoner og kommunikasjonsevner (Robinson et al., 2009). I SKUV-prosjektet handler det mye om å bistå skolene i å utvikle denne kompetansen hos skoleledelsen.



Litteratur:
Avalos, B. (2011). Teacher professional development in Teaching and Teacher Education over ten years. Teaching and Teacher Education, 27(1), 10–20.

Bennett, R. E. (2011). Formative assessment: a critical review. Assessment in Education: Principles, Policy & Practice, 18(1), 5–25. https://doi.org/10.1080/0969594X.2010.513678

Black, P., & Wiliam, D. (1998). Assessment and Classroom Learning. Assessment in Education: Principles, Policy & Practice, 5(1), 7–74. https://doi.org/10.1080/0969595980050102

Cochran-Smith, M., & Lytle, S. L. (2009). Inquiry as stance: practitioner research for the next generation. New York; London: Teachers College Press.

Desimone, L.M. (2009). Improving impact studies of teachers’ professional development: toward better conceptualizations and measures. Educational Researcher, 38(3), 181–199.

Ford, M. J., & Forman, E. A. (2006). Redefining Disciplinary Learning in Classroom Contexts. Review of Research in Education, 30(Special Issue on Rethinking Learning: What Counts as Learning and What Learning Counts), 1–32.

Gillis, V., & Van Wig, A. (2015). Disciplinary Literacy Assessment: A Neglected Responsibility. Journal of Adolescent & Adult Literacy, 58(6), 455–460. https://doi.org/10.1002/jaal.386

Hutchinson, C., & Hayward, L. (2005). The journey so far: assessment for learning in Scotland. Curriculum Journal, 16(2), 225–248. https://doi.org/10.1080/09585170500136184
Xu, Y., & Brown, G. T. L. (2016). Teacher assessment literacy in practice: A reconceptualization. Teaching and Teacher Education, 58, 149–162. https://doi.org/10.1016/j.tate.2016.05.010

Kennedy, A. (2005). Models of Continuing Professional Development: a framework for analysis. Journal of In-service Education, 31(2), 235–250. https://doi.org/10.1080/13674580500200277.

Lillejord, S. (2011). Kunsten å være rektor. I J. Møller & E. Ottesen (red.), Rektor som leder og sjef. Om styring, ledelse og kunnskapsutvikling i skolen (s. 284–301). Oslo: Universitetsforlaget

Robinson, V., Hohepa, M. & Lloyd, C. (2009). School leadership and student outcomes: Identifying what works and why (Best Evidence Synthesis Iteration). Auckland: University of Auckland.

Shanahan, T., & Shanahan, C. (2008). Teaching Disciplinary Literacy to Adolescents: Rethinking Content-area Literacy. Harvard Educational Review, 78(1), 40–59.
Sandvik, L. V., & Buland, T. (2013). Vurdering i skolen. Operasjonaliseringer og praksiser Delrapport 2 fra prosjektet Forskning på individuell vurdering i skolen (FIVIS). Trondheim: NTNU/SINTEF.

Sandvik, L.V. & Buland T. (red.) (2014).Vurdering i skolen. Utvikling av kompetanse og fellesskap. Sluttrapport fra prosjektet «Forskning på individuell vurdering i skolen»(FIVIS). Trondheim:NTNU, Program for lærerutdanning.

Sandvik, L. V., & Fjørtoft, H. (2016). Å utvikle tolkningsfellesskap i skolen: et verktøy og et kart for vurdering. I Vurderingskompetanse i skolen. Praksis, læring og utvikling. Oslo: Universitetsforlaget.

Timperley, H. (2011). Realizing the power of professional learning. Berkshire, England; New York: Open University Press.

Utdanningsdirektoratet (2012). Rammeverk for skolebasert kompetanseutvikling på ungdomstrinnet. Hentet fra: https://www.udir.no/kvalitet-og- kompetanse/nasjonale-satsinger/ungdomstrinn-i-utvikling/Rammeverk- skolebasert-komputv-utrinnet2012-2017/Skolebasert-komputv/

Wells, G. (1999). Dialogic inquiry: Towards a sociocultural practice and theory of education. Cambridge: Cambridge University Press.

Wickens, C. M., Manderino, M., Parker, J., & Jung, J. (2015). Habits of Practice: Expanding Disciplinary Literacy Frameworks Through a Physical Education Lens. Journal of Adolescent & Adult Literacy, n/a-n/a. http://doi.org/10.1002/jaal.429

Wilson, A. (2013). To be specific: using professional development with subject-specific and generic literacy components to raise secondary students’ achievement in English, mathematics and science. Ph.d.-avhandling, The University of Auckland, Auckland.

Wineburg, S., & Reisman, A. (2015). Disciplinary Literacy in History: A Toolkit for Digital Citizenship. Journal of Adolescent & Adult Literacy, 58(8), 636–639. http://doi.org/10.1002/jaal.410

tirsdag 23. mai 2017

Gjesteblogg: Morgendagens klasseskiller, av Arne Øgaard


Morgendagens klasseskiller

Av Arne Øgaard

I Klassekampen uttrykte Andrew Rhodes for en tid tilbake sin frykt for for at vi vil få et digitalt klasseskille mellom de som kan og de som ikke kan bruke en datamaskin. Vi har allerede en overklasse og det er de som kan bruke en datamaskin uten å la seg avspore i arbeidet av maskinenes store underholdningspotensiale. Underklassen er de som lett mister fokus fordi de uavbrutt må sjekke sosiale medier og kanskje legge en kabal. Det er neppe antall timer databruk i skolen som fremmer dette skillet.

Ikke alle hjem har råd til å være oppdatert på den nyeste teknologien, men som lærer er det sjelden å møte unge som ikke kan forholde seg aktivt til en datamaskin. De fleste lærer raskt det de trenger i sitt daglige virke. Rhodes som mange andre skriver om digital kompetanse uten å presisere hva de mener. De mest kompetente kan hacke andres nettsider, men de fleste klarer seg godt med et mindre repertoar. Mye av det som vi tilbragte lange kurstimer for å lære for noen år tilbake, er for lengst utdatert.

Det finnes langt viktigere klasseskiller enn ulikhet i dataferdigheter. Mange unge er ikke vant til å tenke praktisk og de mangler håndlag for å løse enkle oppgaver. De mangler livs- og virkelighetskompetanse. Som samfunnsfagslærer ser jeg at stadig færre unge har bevissthet om hva som skjer i verden. Raske titt på nettnyheter gir hverken grundig eller varig innsikt. Det er få som leser lengre nyhetsartikler på nettet, og færre som leser mer enn tegneseriene i papiraviser. Bare et fåtall leser et bredt utvalg av bøker og henter inspirasjon fra mangfoldet av natur- og kulturopplevelser. Det sies at vi lever i et kunnskapssamfunn, men mange av oss som var unge på 70-tallet hadde langt videre kunnskaper enn en moderne gjennomsnittsungdom.

Det kan være en sammenheng mellom databruk og det undertrykkende av presset fra dagens skjønnhetsidealer. Begjæret etter likes og frykten for nettmobbing innsnevrer manges oppmerksomhet. Morgendagens overklasse vil være de som klarer å frigjøre seg fra dette presset og som har glede av å hente inspirasjon og innsikt fra mange ulike kilder. De som kan bruke sine hender, har frodig fantasi, klar tenkning og kan uttrykke seg på mange ulike måter. Dataverktøy vil bare være ett av mange redskaper. Den ensidige påvirkningen fra databransjen kan lure noen til å tro at data er det eneste forløsende, men etter min erfaring kan livet bli fattig hvis mye tid er bundet til skjermopplevelser.

Andrew Rhodes skrev: "Den norske skolen gjennomgår et paradigmeskifte der barn kommer inn i et læresystem hvor alle svar finnes innenfor rekkevidde av noen få tastetrykk". Informasjon av ulik kvalitet kan en taste fram, men det blir ikke til kunnskap før en er i stand til å sette informasjonen inn i en større sammenheng.

Den norske skolen skal nå følge steinerskolen ved å satse på dybdelæring. Det vil si å belyse et tema fra mange ulike kanter slik at en er i stand til å forstå grunnleggende sammenhenger og vurdere disse i et større perspektiv. Det er noe helt annet enn å finne svar. For å gi elevene denne typen kunnskap og for å styrke deres personlige utvikling, må skolen ha mange ulike arbeidsmåter og redskaper. Det kommer jevnlig forskningsartikler som forteller om betydningen av håndskrift og formidling av levende mennesker. Mye kan tyde på at bruken av dataverktøy allerede tar for mye plass i den norske skolen.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Arne Øgaard er utdannet adjunkt i realfag og ernæringsfysiolog og har arbeidet 30 år som lærer på Rudolf Steinerskolen i Moss, videregående trinn. Tidligere har han jobbet i offentlig skole både i ungdomsskolen og videregående.

Han har tidligere skrevet disse innleggene på Lærerbloggen:

søndag 14. mai 2017

Gjesteblogg: Den digitale verden - et hav av muligheter, av Barbara Anna Zielonka


Den digitale verden - et hav av muligheter
Av Barbara Anna Zielonka - @bar_zie

Digitale læringsressurser har alltid vært min store interesse. Men da jeg ble spurt om mine favoritt-apper og læringsressurser av en kollega, var det vanskelig å gi et kort svar. I denne teksten presenterer jeg svaret jeg ga henne. Først vil jeg si noe generelt om prosjektene jeg jobber med, som involverer pedagogisk bruk av IKT-verktøy som eTwinning og Genius Hour. Jeg vil også presentere noen digitale verktøy som jeg bruker mye og som jeg mener har et stort pedagogisk potensial. Helt til slutt vil jeg komme med noen innspill til hvordan bruk av IKT kan bidra til variasjon i undervisningen og utvikling av sentrale ferdigheter som elevene skal tilegne seg i løpet av skolegangen.

eTwinning
Min lange reise med digitale verktøy begynte i 2011. Da opprettet jeg mitt første eTwinning-prosjekt. eTwinning er et gratis nettbasert tilbud for alle lærere, elever og barn i barnehagen i 42 land i Europa som har lyst til å skape internasjonale prosjekter sammen. Det kan være både korte prosjekter som tar en uke, eller lengre prosjekter som tar alt fra 3 til 10 måneder.

Målet med mitt første prosjekt var å utvikle bevissthet omkring interkulturell forståelse og utvikle muntlige kunnskaper i engelsk. På dette tidspunktet hadde jeg seks samarbeidspartnere: 2 lærere fra Italia, 1 fra Tyskland, 1 fra Ungarn , 1 fra Portugal og 1 fra Hellas. Prosjektet tok 8 måneder og elevene viste stort engasjement og interesse.

Da så jeg et stort potensial for slikt arbeid og bestemte meg for å fortsette selv om det var mange ting som ikke fungerte på den måten jeg forestilte meg i begynnelsen. For eksempel da vi skulle snakke med greske elever var det kun én PC i det greske klasserommet som var tilgjengelig og jeg tok for gitt at vi ville kjøre 1:! samtaler på Skype. En annen gang avtalte jeg Skype-samtaler som skulle begynne kl. 10, men glemte å sjekke tiden i Portugal og etter 30 minutter fant jeg ut at klokken var 9 i Portugal når klokken var 10 i Norge. Men som John Dewey, amerikansk filosof, pedagog og psykolog en gang sa: “ Å feile er lærerikt. Den som virkelig tenker, lærer like mye av sine nederlag som av sine suksesser.”

Fra 2011 til nå har jeg til sammen opprettet 8 prosjekter, både for studiespesialisering og yrkesfagelever. I september 2016 etablerte jeg det største prosjektet noensinne med 35 skoler fra hele verden. Dette var en stor økning fra oppstarten med eTwinning i 2011 da antallet samarbeidsskoler var seks. Istedenfor å invitere lærere kun fra Europa etablerte jeg samarbeid med flere skoler fra USA, Mexico, Canada, India og Pakistan. Målet med prosjektet var å utvikle skriftlige og muntlige ferdigheter hos mine elever og gjøre dem bevisst på viktigheten av etablering av eget nettverk. Prosjektet sluttet i april, og selv om det var en ganske tidkrevende prosess, ser jeg alltid flere fordeler enn ulemper. Digitalt samarbeid med elevene og lærerne fra andre land bør være en obligatorisk del av læreplanen på grunn av alle de fordelene det gir. Ved å bruke Skype eller Google Hangouts får man muligheten til å skape noe stort og spennende, som ikke krever pengeressurser, men kun vilje fra lærerens side.

Alle de prosjektene jeg og mine elever jobbet med har én ting til felles; de skaper engasjement og utvikler elevenes IKT-ferdigheter. Ikke bare får elevene muligheten til å snakke med medelever fra andre land, men de får også muligheten til å lage tekster, videoer, elektroniske magasiner og grafiske noveller sammen.

Jeg vet at det finnes mange som jobber på denne måten, men vi må tørre å gå videre og åpne døra til klasserommet vårt slik at vi samarbeider på tvers av landegrenser.

Det som gjør meg inspirert er de ivrige ansiktene til elevene når de jobber sammen med elever fra andre land. Det er vanskelig å beskrive den gleden jeg ser i øynene deres når de får jobbe i fellesskap, og når de spør meg om neste gang vi skal snakke med de nye elevene. Personlig tror jeg også at internasjonale prosjekter åpner for økt, og positiv fremtidig kommunikasjon på tvers av landegrensene. Noe som i fremtiden vil øke mobiliteten av norske studenter. Ved å lære elevene å opprette egne nettverk og oppmuntre dem til å delta aktivt i diskusjoner og samtaler med andre elever fra andre land, blir de aktive borgere.

Genius Hour
Genius Hour er et konsept der elevene får frihet til å skape sitt eget læringsmiljø i løpet av en viss periode på skolen. Konseptet gir elevene reelle valgmuligheter og en egen stemme, men understreker også viktigheten av refleksjon og forespørsel-basert læring. Egentlig stammer Genius Hour fra en praksis opprettet av Google der de ansatte får lov til å bruke 20% av egen arbeidstid til å utforske ideer de er begeistret for så lenge det gir selskapet fordeler. Jeg har valgt å kjøre Genius Hour med mine elever fordi jeg har alltid trodd på at de er modne nok for å velge det de er interessert i og jeg tror at vi må tenke på det de gjør hele tiden - nemlig det å være online og på sosiale medier. 

Så hvordan fungerer dette i praksis? Først må elevene velge et tema de brenner for. Det kan være temaer knyttet til miljø, fysikk, entreprenørskap, geografi, biologi eller politikk. Det er bare fantasien som setter grenser. Etterpå må elevene lage en god problemstilling og finne en eller flere eksperter online ved å bruke Facebook eller Twitter. Denne delen av oppgaven lærer dem hvordan de finner nye folk og hvordan man kan bruke sosiale medier på en effektiv og lærerikt måte.

I begynnelsen brukte jeg min egen Twitterkonto, men etterhvert opprettet elevene sine egne kontoer og twitret på egen hånd for å finne eksperter som kunne bidra til prosjektet. I tillegg er elevene oppmuntret til å lage online-spørreundersøkelser og analysere data de får. Her får de muligheten til å bruke mange digitale verktøy. For eksempel har Google-skjemaer og Survey Monkey fungert som plattformer for dataanalyse. Mens YouTube, Wordpress og andre sosiale nettsteder fungerte som samarbeids- og kommunikasjonssted. All informasjon må publiseres på blogger, som er et perfekt verktøy for å dele alt de gjør med andre.

Det andre viktige aspektet ved Genius Hour, som må understrekes her er delingsmuligheter. Etter gjennomføringsfasen må elevene publisere sitt endelige produkt på bloggene sine og presentere sine funn for andre. Som sagt tidligere finnes det ingen publikumsgrenser når man holder på med Genius Hour. Elevene vet at sluttproduktet vil bli delt med andre studenter, eksperter og lærere på tvers av landegrenser. Det gir dem en annen opplevelse av hva læring egentlig er. De er motiverte og engasjerte når læreren legger læringsprosessen og ansvaret i deres egne hender.

Men kanskje det viktigste er at de har eierskap til den kunnskapen de får. Mange av mine elever sa på slutten av dette prosjektet at det de gjorde var virkelighetsnært og hjalp dem til å utvikle sine ferdigheter som helhet. En annen ting jeg har lyst til å nevne som fascinerer meg med bruk av IKT verktøy er endring i lærerroller. Istedenfor å være foreleser eller underviser, blir man fasilitator og mentor/coach som skaper kreative prosesser sammen med elever.

De fleste av oss bruker mye tid på sosiale medier, men ofte tenker vi lite over de store mulighetene som ligger der. Norske skoler bør bli flinkere til å vise hvordan både elever og lærere kan bruke sosiale medier for å utvikle sine kunnskaper. For meg fungerer Twitter som det beste stedet for profesjonell utvikling. I løpet av 4 år har jeg bygget mitt eget personlige digitale læringsnettverk. Nettverket består av pedagoger fra hele verden, som deler sine erfaringer, lidenskaper, kunnskaper, refleksjoner og ikke minst opplegg med andre. Jeg anbefaler på det sterkeste å opprette en Twitterkonto og bli del av dette globale og profesjonelle læringsfellesskapet for å få til gode kunnskapsprosesser mellom lærere og elever.


Bruk av smarttelefoner
For det første fungerer mobiltelefoner som en must for å installere apper. Det finnes mange gode apper og antallet apper øker stadig. Min største favoritt er Adobe Spark som brukes for å lage digitale portfolio med bilder, lyd og videoer. For eksempel kan elevene lage egne sider hvor de publiserer alt de jobber med og deler med andre medelever. Programmet er brukervennlig og krever ikke mange forkunnskaper. 

Den andre appen jeg bruker ofte med mine elever er FlipGrid. Den fungerer både på PC og mobiler. Denne appen er utviklet for å forsterke elevstemmen og løfte elevengasjement til nye høyder. Ved å stille spørsmål, får elevene muligheten til å gjøre opptak av sine svar ved å bruke telefonen. Etterpå kan de høre på opptak tatt av andre medelever og kommentere eller delta i diskusjoner. Jeg har også brukt dette programmet i formativ vurdering og i arbeid med elevmedvirkning. Flere ganger har jeg sett at elever som er veldige stille og ikke tør å si noe foran andre, elsker å bruke sånne apper og viser stort engasjement. En annen fordel med denne appen er at elevene ikke trenger å opprette egne kontoer eller dele sine e-postadresser. Lærerne har også kontroll over hvilket innhold som blir publisert og kan slette ting som ikke egner seg for deling mellom elever.

Den tredje appen jeg er nesten avhengig av er Barcode Scanner. For å sette fokus på mobil læring og sette QR-koder i pedagogiske og didaktiske rammer lager jeg ofte skattejakt. Elevene må bevege seg for å finne svar på spørsmål eller for å løse et problem. Ved å bruke denne arbeidsmetoden aktiverer du elevene og hjelper dem som sliter med å sitte stille i timevis. QR-koder kan også brukes for å lage gallerier der man viser hva elevene har laget for andre medelever på skolen.

Jeg tror at vi bør være flinkere til å vise hva våre elever gjør for et større publikum. I mange timer og i mange andre fag ser jeg at elevene leverer oppgaver og etterpå er det kun læreren deres som får se det de har skrevet eller gjort. Det er på tide å endre denne tenkemåten. Jeg vet at når elevene får vite at deres arbeid kommer til å bli vist til andre, legger de ned enda mer arbeid og er mer motiverte for det de driver med.

Læring bør være en sosial aktivitet. Vi kan lære så mye fra hverandre når vi deler det vi gjør regelmessige og ofte. Når jeg går i klasserommet mitt, tenker jeg alltid at det er 30 kloke hoder der inne, og det er så mye man kan lære fra hverandre.

Her er det naturlig for meg å nevne Ludvigsen-utvalget som hevder at det er behov for å forbedre dagens skolefag, spesielt for å legge bedre til rette for elevenes dybdelæring og helhetlige forståelse. Ved å bruke alle de tidligere nevnte IKT-verktøyene bidrar du til å fremme dybdelæring på din skole.

Variasjon i undervisningen
En annen fordel jeg ser med hensiktsmessig bruk av IKT-verktøy er at det bidrar til variasjon i undervisning. Den er viktig både for skoleflinke elever og elever med ulike utfordringer fordi den styrker motivasjon og læringen hos elevene. I tillegg hjelper variasjon med å treffe flest mulig elever.

Som tenåring ble jeg, som mange av dere andre, kun eksponert for tavleundervisning. Den måten å undervise på syntes jeg var kjedelig og monoton. Da jeg begynte på lærerutdanningen, sa jeg til meg selv at det viktigste i dette yrket kommer til å bli variasjon og at læringsutbyttet øker. Min stor interesse for IKT-verktøy bidrar til å skape variasjon. 

Ofte pleier jeg å spørre meg selv om jeg har lyst til å være elev i min egen klasse. Den korte øvelsen hjelper meg med å finne ut om timene mine er bra eller ikke. Om svaret er nei, da må jeg sette alle tiltak i gang og prøve å endre min praksis. Det er også en god ide å spørre elevene om de synes at undervisningen er variert nok. Ved å bruke IKT, tar denne prosessen noen få minutterer, men kan bidra mye til vellykket lærerpraksis. Våre elever er de beste indikatorene på om det vi gjør er meningsfullt eller meningsløst.

Som lærere er vi en privilegert gruppe fordi vi i løpet av vår karriere får kontakt med mange mennesker. Det er vår oppgave å gi de minner for livet og gjøre en forskjell som betyr noe.

Det forventes av dagens elever at de skal ha et svært bredt og variert utvalg av ferdigheter. De mest opplagte er å kunne lese, skrive og regne. Samtidig skal de utvikle digitale ferdigheter og ha evne til problemløsning, kritisk refleksjon og kunne drive informasjonssøking og kildekritikk. Kreativitet, drive utforskning og å kunne samarbeide er også sentrale ferdigheter og mange fler kunne vært nevnt.

Noen av dere sitter kanskje og tenker nå, men hvordan kan vi gjøre dette? Min påstand er at digital prosjektbasert undervisning, som jeg har gitt noen eksempler på her, kan ha mye å tilby i forhold til ferdighetsutvikling og dybdelæring. Derfor blir min oppfordring til dere å tørre å eksperimentere mer med IKT og de mange ressursene som ligger der ute.

Lykke til!



-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Barbara Anna Zielonka er engelsklærer ved Nannestad videregående skole i Akershus. Hun ble tildelt årets Gulleplepris i plenum på NKUL torsdag 11. mai. 2017. Gratulerer!

tirsdag 9. mai 2017

Check 123 - videoleksikon på nett



Check123 er et videoleksikon der du finner korte videoer innenfor alle mulige temaer. 1-2-3 antyder lengden på videoene, som er enten er ett, to eller tre minutter lange. Altså korte og gode innføringer. De er kategoristert etter temaer som historie, science, arts, technology, music og mange fler. Det er en gullgruve for alle lærere som er leter etter korte innføringer til nesten alle emner og fag!

Videoene er vurdert av eksperter på ulike felt, og prioriteres etter kvalitet. På den måten er det meningen at du skal finne de beste svarene på det du leter etter. Check123 har i tillegg intern søkefunksjon. Lett å finne fram - og mye å finne!

Check123 på facebook
Check123 på twitter
Check123 Science - Space på twitter
Check123 History på twitter
Check123 Nature på twitter
Check123 Arts på twitter


tirsdag 2. mai 2017

Skole på vannet: Flytende skoler i Bangladesh


Det meste er mulig bare man ønsker det sterkt nok. Mohammed Rezwan ønsket å gi fattige barn i Bangladesh mulighet til å gå på skole når nesten hele landet rammes av oversvømmelser. Derfor laget han flytende skoler.

Mesteparten av Bangladesh ligger i elvedeltaet der elvene Ganges og Brahmaputra renner ut i Bengalbukta og Indiahavet. Elvedeltaet gjør at jordsmonnet i Bangladesh er svært fruktbar, men fører også til store årlige oversvømmelser.

Under regntiden hvert år går millioner av barn i Bangladesh glipp av skolegangen når skolene blir tvunget til å stenge på grunn av flom. 

Mohammed Rezvan driver en av disse skolene. Han vokste selv opp nord-vest i Bangladesh. De hadde en familiebåt de brukte til skole under flommen. Men mange av vennene hans hadde ikke tilgang til det samme som han. Og det er det han ville gjøre noe med når han ble voksen. Dersom du ikke kan komme deg på skolen, må skolen komme til deg.

Rezwan er utdannet arkitekt. Han bestemte seg derfor å spesialisere seg på sykehus og skoler. Han kunne ikke stå og se på at så mange barn sto uten skolegang på grunn av flommen. 

I begynnelsen var vanskelig å skaffe finansiering. Han startet derfor opp som sosial entrepenør, og startet Shidhulai Swanirvar Sangstha i 1998. Den første båten sto klar i 2002.

Han har utviklet en finansieringsmodell basert på solcellepanel. Hver båt har solceller på taket. Disse brukes til lanterner slik at elevene får lys når de er hjemme og holder på med skolearbeid. Lanternene selges i områder der folk har råd til det og brukes til å holde tilbudet om båtskoler i gang. De aller fattigste får også lanterner mot at ungene møter opp på skolen.

Nå har de over 90 båter med klasserom om bord i tillegg til opplæringstilbud for mødrene. På den måten får hele familien en vei ut av fattigdom, og blir i stand til å klare seg selv. I løpet av tiden de har holdt på har båtskolene hjulpet 90 000 familier!

Ideen om de flytende skolene har spredd seg over hele verden og skolebåter finnes nå i Kambodsja, Nigeria, Filippinene, Vietnam og Zambia, hvor de har en positiv effekt på utdanning og samfunn i flomutsatte områder.

søndag 30. april 2017

Skole i parken: Master Ayub utdanner fattige barn under åpen himmel


Alle vet at brannmenn er helter. Men noen branmenn er mer helter enn andre. Mohammed Ayub er en av dem.

Mohammed Ayub er brannmann på dagtid og lærer på fritiden. Elevene kaller han for Master Ayub. Han prøver å utrydde analfabetisme og gi utdanning til fattige helt på egenhånd. Sånt står det respekt av. Særlig når du har brukt fritiden din de siste 30 årene på å få det til.

Ayub vokste selv opp i fattigdom og måtte kjempe for utdanningen. Den erfaringen unner han ingen. Samtidig som han begynte å jobbe som brannmann for 30 år siden, begynte han å undervise fattige barn under et tre i en park i Islamabad i Pakistan.


Det begynte med en enkelt elev, men økte til 50 bare den første uka. Nå er det over 200 elever som daglig får all undervisningen sin under åpen himmel midt i hovedstaden. Skolen åpner på ettermiddagen og stenger når sola går ned. Fagene de har er de samme som de ville hatt på den ordinære skolen. 

Tallet på barnearbeidere i Pakisten er ca 3,6 millioner. Et ufattelig tall sett med norske øyne. Uten utdanning vil de vokse opp sam fattige. Det er dette Ayub vil gjøre noe med. Fattigdom fører til at barn må jobbe for at familien skal overleve. Det er disse barna Master Ayub underviser. Ved å gi barna utdanning øker mulighetene for å komme seg ut av fattigdommen.

- Uten utdanning ville jeg plukket søppel på gata, sier en av ungdommene i filmen under.

I løpet av de 30 årene skolen i parken har holdt det gående har tusenvis av elever kommet seg gjennom hele skolegangen, fra første til tiende klasse. Mange av elevene går videre til høyere utdanning, mange kommer seg inn i arbeidslivet og mange starter egne bedrifter. Og alle har lært å lese av Master Ayub.

Ayub har vært med hele tiden. Etterhvert har det kommet flere lærere til. 
De har også startet et frivillig-program hvor studenter fra skoler, høyskoler og universitet bidrar med undervisning. Alt skjer frivilling og ingen får betalt for jobben.

Følg Master Ayub's Park School på facebook!



Master Ayub drømmer om å bygge en ekte skole, med klasserom og datamaskiner, og barna deler denne drømmen. Hver dag samler de inn murstein og steiner som de legger dem ved inngangen til parken. Dette skal de bruke som byggematerialer. 

lørdag 29. april 2017

Gjesteblogg: Emma Goldmans filosofi i krisetider, av Sonia Muñoz Llort


Emma Goldmans filosofi i krisetider
Av 
Sonia Muñoz Llort - @SoniaMunozLlort 

Valgkampen nærmer seg. Både i Norge og i utlandet har de politiske partiene hatt sine landsmøter og forberedt sine kampanjer. Etter siste valgkamp hvor mange stemte for en politisk endring, er det nødvendig å reflektere før vi setter fart i månedene før kommende valg.

Vi hører om vitenskap og politikk i mye større grad enn vi hører om antropologi, psykologi, sosiologi og filosofi. I alle disse feltene har kvinnene historisk sett blitt fullstendig utestengt fordi disse feltene ble ansett som rasjonelle fag, mens kvinner var kun ansett som emosjonelle vesener.

Heldigvis er denne dikotomien gammeldags nå, men kvinnelige stemmer er fortsatt ikke like kjent i offentligheten som sine mannlige makkere.

For å skape strukturelle endringer i samfunnet, må vi kunne forstå vår historisk situasjon. Filosofi kan være faget som hjelper oss i undringen og forståelsen av samfunnet. Som Peter Hacker svarer kort i sin artikkel Why study philosophy om behovet vi har for å filosofere: "Studere filosofi dyrker en sunn skepsis om moralske meninger, politiske drøftinger og økonomiske forklaringer med hvilke vi er daglig bombardert av ideologer, religiøse, politikere og økonomer. Filosofi lærer oss å oppdage høyere former av vrøvl, å identifisere humbug, å skille det gode fra det onde og det bidrar til at vi kan oppdage ugyldige resonnement. Den lærer oss til ikke å haste oss verken å bekrefte eller avkrefte påstander, men å stille spørsmål om dem".

De fleste av oss kjenner til mange mannlige filosofer, mens veldig få av oss får presentert kvinnelig filosofer som en del av pensum på skolen. Derfor kan både Google og YouTube være våre lærerinner i denne teknologiske tidsalderen. Før jeg oppmuntrer dere til å søke og bli kjent med mange enestående kvinner, la meg presentere Emma Goldman.

Emma Goldman (1869 - 1940) var en av de fremste anarkistiske filosofer fra forrige århundre, og det er en av filosofene alle kvinner absolutt burde kjenne til. Emma Goldman skrev sine teorier om anarkisme samtidig som hun virkelig forsøkte å leve etter dem. Hun skrev om hva hun og sine forgjengere i anarkismen anså som stegene for å kunne endre et system de opplevde som brutalt og umenneskelig.

Også nå, i 2017 leser vi alle sammen verdensnyhetene og blir sjokkert over tingenes tilstand. Ubalanserte ledere, høye murer, objektivisering av menneske og klodens ødeleggelse. Det er en kombinasjon ingen har opplevd før og som kan føre til maktesløshet hos mange. Jeg kjenner til følelsen innimellom, men da støtter jeg meg blant annet i Emma Goldmans filosofi som inspirasjon til å kunne skape en bedre verden.



Å plante tankenes frø
Som spesialpedagog støtter jeg at hver enkelt individ kan forstå kun hva det er i stand til å bearbeide. Både gjennom TV-debatter, twittermeldinger og deling av nyheter i andre sosiale medier forsøker vi å spre informasjon for å forbedre dagens situasjon. Både muntlig og skriftlig forsøker vi å lære opp andre i at våre tanker, våre verdier og vårt politisk ståsted er den som gjelder som enkeltstående løsning for å forbedre landets og verdens situasjon.

I boka Anarchism and other essays mener Emma Goldman at verken muntlig eller skriftlig deling av informasjon fullstendig kan overtale andre mennesker til å reflektere, men at vi kan plante tankenes frø. Dette er hva pedagogikkens essensen er, nemlig å dyrke og utvide vår nysgjerrighet ved å bli intellektuelt og emosjonelt i stand til å utvikle vår evne til egen kritisk tenkning. For hver artikkel vi leser, for hver diskusjonen vi deltar i, er det er små frø vi stoler på at en dag kan blomstre i ekte medmenneskelighet.

Emma Goldman var en enestående kvinne som kjempet for å frigjøre andre fra systemets klør. En kamp vi fortsatt 
kjemper i dag i mye større omfang på grunn av teknologien, militært utstyr, en brutal globalisering og et løpsk neoliberalistisk system. Skolesystemet har også blitt standarisert og blitt smittet av produksjonstankegangen. Allerede i begynnelse av den 20. århundre mente Goldman at skolesystemet var en disiplinering i motsetning til et sted for fritenkning tilrettelagt for å undersøke verden, analysere og drøfte. Som Emma Goldman skrev i 1907:

“Offentlig skole, universiteter og andre læringsinstitusjoner, er ikke de organisasjonsmodeller, som tilbyr folk gode muligheter for instruksjon? Langt unna det. Skolen, mer enn ingen annen institusjon, er en ekte brakke, hvor den menneskelig hjernen blir drillet og manipulert til underkastelse overfor forskjellige sosiale og moralske ånder, og dermed klar til å fortsette vårt system av utnyttelse og undertrykking.”

De siste årene har testregimer tatt over som den tilnærmingen til produksjon blant barn. Et forsøk på homogenisering og kontroll over ideene vi presenterer våre barn.

Noen voksne etterlyser arbeid med kritisk tenkning på skolen, men når elevmedvirkning og systematisering av både læringsmål, didaktiske metoder er snevert og humaniora forsvinner fra pensum, hva slags fritenkende mennesker skaper vi? Kanskje veldig få. Det vi får, derimot, er de perfekte individer som ikke gjør opprør og ved deres underordning opprettholder et system som forårsaker stressede unger som blir målt etter deres potensiell fremtidig økonomisk verdi.

Tilgang til informasjon både for voksne og barn er nærmest uendelig, men hvordan kan vi undres over denne og gjøre den om til kunnskap og egne tanker? Bruk av digitale midler som informasjonsspredning kan være et nyttig verktøy på godt og vondt, både som propaganda og kritisk kunnskap. Samtidig er det et verktøy for å knytte kontakter som er nødvendig for å snakke, drøfte og debattere forskjellige synspunkter fra hver enkel sak. Er vi klare til å bruke det for menneskers frigjøring av systemet og hva skal til for å kunne bruke teknologiske midler som verktøy for revolusjon?


Filosofi for å endre verden
Forhåpentligvis skal vi få til Emma Goldmans filosofi i den digitale tiden. Små frø og store oppfordringer til å tenke selv. Anarkisme som filosofi har ikke alle svar, men det gir oss friheten til å kunne utforske forskjellige muligheter selv. Emma Goldman var tydelig i sin presentasjon i "Anarchism and other essays" at det ikke finnes ferdigstilte anarkistiske praksis som sosiale strukturer, men derimot er dette noe grupper av individer må velge fritt om hvordan de kan leve det ut på fredelig vis. Lokal organisering, som mange urbefolkninger lever etter, er fremdeles basert på solidaritet og at individuell frihet er det vi trenger som nytt system for å erstatte brutaliteten vi lever i.

De siste årene har teknologiske og øvrige vitenskapelige utvikling gitt oss mange fordeler, samtidig som vi ikke har kontrollert ulempene i form av miljøødeleggelser på grunn av økt forbruk og økt kontroll både på arbeidsplassene og på fritiden. Akkurat nå, mer enn tidligere, er det nødvendig å ha et større perspektiv i en blanding av disipliner for å kunne frigjøre menneskene og samtidig forstå at vi er en del av naturen og at vi må ta vare på oss selv.

I 2013 professor Onora O’Neill skrev en interessant artikkel hvor hun kritiserer det smale perspektivet om at det er kun gjennom politikken at systemet kan endres. Hennes kritikk baserer seg på en påstand Karl Marx skrev i 1845: "Filosofene har bare tolket verden, men det gjelder å forandre den”. En setning som ble til en mantra i følgende århundre, men som viser seg å være for ensidig. Politikken alene har ikke greid å endre det neoliberalistiske systemet, tvert imot, de fleste av våre politikere opprettholder det til egen fordel i større eller mindre grad.

Videre mener O’Neill at vi må se forbi økonomisk verdi for å kunne foreta strukturelle endringer. I samme ånd som Emma Goldman oppfordrer hun til egen tenkning og refleksjon, da O’Neill mener:

“Forskning i humaniora har offentlig verdi fordi den skaper og forandrer individer og samfunn; den former og forvandler hva mennesker tror på og gjør, samt hva de verdsetter".

Dette er jo selve kjernen i min drøm. En drøm delt av mange tidligere, men hvor Emma Goldman klarte å skriftliggjøre på glimrende vis. Kun ved å tenke selv og være kritiske skal vi greie å erstatte systemet vi lever i. Kun ved å samarbeide og vise solidaritet kan vi alle leve i fred og i pakt med naturen. Vitenskapen og politikken har ikke løsningene alene. Løsningene har vi selv, la oss bruke verktøyene vi har til å danne nettverk og avslutte denne systemisk globalisert volden.



--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Sonia Muñoz Llort er utdannet spesialpedagog og har en mastergrad i skoleledelse og en i rehabilitering. Til daglig jobber hun på Sunnaas sykehus og er fast skribent for Maddam. Hun er opptatt av tverrfaglig reflekterende praksis, pedagogisk frihet og mangfold på skolen. Hun mener at elevene burde kunne få større eierskap til pedagogiske opplegg på skolen ved å ha frihet til å velge innholdet, ved å samarbeide og ved å bruke både seg selv og omgivelsene som læringsressurser. 

Innlegget ble først publisert i Maddam, et feministisk bloggkollektiv som blogger om politikk, samfunn, kultur og likestilling.