torsdag 21. september 2017

Gjesteblogg: La læring være læring! Av Halvor Thengs


La læring være læring!
Av Halvor Thengs - @Hthengs


Før årets stortingsvalg inviterte Martin Johannessen til skrivedugnad på Lærerbloggen. Utfordringen var klar: Hva er aller viktigst i skolepolitikken? Er det fraværsgrensa, kompetansekrav og avskilting eller eksamensordningen som må opp og frem i debatten? Jeg fikk ikke somlet meg til å skrive noe før valget, men jeg har et innspill til debatten (og heldigvis ruller skoledebatten videre selv om valget er over). Mitt innlegg – mitt hjertesukk – handler om å slippe taket og omfavne læring som det ubestemmelige, udefinerbare og nydelig flyktige det faktisk er.

Videregående skole forandret seg betraktelig fra jeg gikk ut av VK2 i 2003 til jeg returnerte til andre siden av kateteret i 2008. Som elev var jeg en del av en skole som hadde åpne dører ut mot verden. Representanter fra storsamfunnet var ganske så ofte inne i ulikt elevrettet ærend, og skolen brukte villig tid på ting som trafikksikkerhet og psykisk helse. I elevrådet fikk vi anledning til å samle skolen i plenum flere ganger per semester for å informere om aktuelle saker, la musikalske talenter i elevmassen få utfolde seg og fjase rundt med mikrofon. Vi var ikke klare over det, men det fremmet eierskap. Vi fikk også relativt frie tøyler til å arrangere egne elevarrangement, gjerne over hele dager, hvis vi hadde fornuftige opplegg og det var rettet inn mot elevenes generelle læring. Skolen var ferskvare – læring var ikke en størrelse bundet til klasserommets fire vegger. Læring var aktualitet, læring var relevans, og læring var undring og kos, for å låne Camilla Hagevolds elegante penn.

Som fersk student, lei av vernepliktens åk og kongens klær, dro jeg til Bergen i 2004, lykkelig uvitende om det veiskillet som kom til å komme med Vestfolddommen i 2006. Jeg klarer ikke å tolke diskusjonene om arbeidstid, utnulling og arbeidsplanpraksis etter denne dommen som annet enn en sakte utvikling inn i en skyttergravskrig mellom KS og lærerne. Hele historien om Skolepakke 1 og tolkningen av arbeidstidsavtalen får ligge til en annen gang, men dommen i Arbeidsretten i Vestfold har uansett fått en uheldig innvirkning på skolenes arbeid med den generelle delen av læreplanen, og læringsarbeidet er sakte, men sikkert endret fra det fleksible og undrende til det rigide og målbare.

Etter 2006 har vi gått fra det generelle til det spesifikke i skolen. Vi teller timer og minutter for å oppfylle elevers årstimetall i de enkelte fag. Det virker unektelig som et gode for elevene, å få oppfylt årstimetallet sitt i fagene de har, men medaljen har en bakside. Alle aktiviteter som ikke er undervisning, trekkes fra i årstimetallet i fagene. For lærerne vil aktiviteter som ikke er undervisning ofte innebære utnulling og teknisk undertid, som igjen kan løses inn i vikartimer og annet pålagt arbeid uten ekstra kompensasjon. Dersom skolen arrangerer idrettsdag for alle elevene, mister elevene kanskje undervisningstimer i norsk, naturfag, matematikk og samfunnsfag. Disse timene får de ikke tilbake, og med tilsynsspøkelset hengende over rektor er det bare én fornuftig ting å gjøre: avlyse idrettsdagen. Den generelle – eller overordnede – delen av læreplanen blir stadig vanskeligere å bruke som brekkstang for gode tiltak i skoleregi.

Med definisjonen av undervisning som Utdanningsdirektoratet legger til grunn må det være en lærer til stede i en læringssituasjon for at man skal unngå at elevers årstimetall rammes. De varierte aktivitetene som gjerne gir læring av mer generell art har altså over lengre tid vært under press, ettersom verken lærerorganisasjonene eller KS vil ta i arbeidstidsproblematikken med ildrake. Konsekvensen? Det finnes knapt egne temadager om psykisk helse eller trafikksikkerhet, timer borttelles over en lav sko og skolen lukker døra mot alt som ikke passer i formen.

Lærerstreiken i 2014 representerte et kort avbrekk fra skyttergravskrigen og en fullskala utblåsning i åpent lende. Nå er vi tilbake i grøftene, og skolen er fortsatt preget av et rigid system innrettet mot telling og kontroll. Skolepolitikken har ikke i tilfredsstillende grad tatt tak i en utvikling som dytter et ubestemmelig og udefinerbart læringsbegrep inn i bokser som søker å måle alt, alltid. Eller sagt på en annen måte: Aktørene i skolepolitikken har for lenge godtatt et narrativ basert på premisset om at vi trenger mer læring og mer kontroll over elevenes læringsutbytte. Vekstmetaforen er under press både i miljø- og finanssektoren, så hvorfor kan vi ikke stoppe opp og utfordre ideen om at vi hele tiden må strebe mot mer læring? Hva med heller å slippe taket og la læring være læring; en størrelse det verken går an å kontrollere eller måle effektivt. Hva med å åpne for at skolene kan la læring være ferskvare, og plutselig bryte opp i timeplanen for å lage rom for noe skolen kan gjøre i fellesskap? Hva med å legge litt mer vekt på skolens danningsoppdrag?

Om jeg får legge frem en hypotese – og det får jeg jo, det er jo min tekst: Et løsere grep om læringsbegrepet åpner for større grad av eierskap til prosjektet skolen, både for lærere og elever. Og eierskap skal man ikke undervurdere. En skole som oppfattes som min og din av de som har søkt seg inn dit, og de som jobber der, er fruktbar jord for alle slags former for læring. Det å åpne for mer fleksibilitet i arbeidstiden, mindre telling av timer og et læringssyn som knytter sammen læreplanene i fag vil muliggjøre arbeid med eierskap på hver enkelt skole. Fordi plenumssamlinger, fordi temadager, fordi elevorganiserte arrangementer.

Min bønn for en ny retning i skolepolitikken er enkel og innstendig: Stak ut en retning som gjør skolen i stand til å omfavne alle former for læring, for å se skolen i en større sammenheng enn læring i hvert enkelt fag for seg. Se Ludvigsenutvalgets ideer om fagoverskridende kompetanse som et uttrykk for at læring ikke er begrenset til fagspesifikke læreplaner, men til summen av fagene i symbiose. Kom opp av skyttergravene med et felles, tillitsbasert prosjekt: En skole der summen av det vi får til sammen alltid representerer idealet for læring.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Halvor Thengs er 32 år. Han jobber som lærer ved Dalane videregående skole i Egersund. Plasstillitsvalgt for Utdanningsforbundet. Masterstudent i Lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger.

onsdag 20. september 2017

Undervisningsopplegg: "Antisemittisme - før og nå". Ny nettressurs for ungdomsskolen og videregående skole




Jødisk Museum i Oslo har lansert en ny nettressurs om antisemittisme, som heter Antisemittisme - før og nå. Opplegget er utviklet for elever og lærere på ungdomstrinnet og i videregående skole.

Nettressursen gir innsikt i hva antisemittisme er, hvor den kommer fra og hvordan den har endret seg gjennom historien. I tillegg viser den hvorfor kunnskaper om antisemittisme fremdeles er aktuelle og viktige.


Antisemittisme er et stort og komplekst tema. Det kan være vanskelig å finne gode og pålitelige tekster. Med dette opplegget finner du garantert sikker informasjon.

Tekstene på nettsiden er skrevet av Kjetil Braut Simonsen, som er historiker og tidligere doktorgradsstipendiat ved HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter). Han er nå ansatt som historiker ved Jødisk museum i Oslo. Nettstedet er utvilket i samarbeid mellom lærere på ungdomsskolen og videregående, og designere og eksperter på temaet.


Nettsiden er åpen for alle og gratis å bruke og krever ikke innlogging. I tillegg til tekster, videoer og undervisningsopplegg er det en kunnskapsbank som gir innsikt i hva antisemittisme er, hvor fenomenet kommer fra og hvordan det har endret seg gjennom tidene.

Den er knyttet til en rekke kompetansemål innenfor samfunnsfag og KRLE på ungdomstrinnet og samfunnsfag og historie i videregående skole - og ikke minst faglig oppdatert. Den er enkel å bruke tverrfaglig, for eksempel til skriving, som er sentralt i alle fag og særlig i norskfaget

Nettstedet er delt inn i åtte hovedtekster, med tilhørende fordypningstekster og repetisjons-,
kilde-, refleksjons- og aktualitetsoppgaver. Den har en egen side som inneholder korte filmintervjuer av norsk-jødisk ungdom og faghistorikere.

Nettstedet Antisemittisme - før og nå finner du her.

lørdag 16. september 2017

Gjesteblogg: Hvordan kan lærere utvikle digitale borgere og ledere? Av Barbara Anna Zielonka




Hvordan kan lærere utvikle digitale borgere og ledere?
Av Barbara Anna Zielonka - @bar_zie


Det er ingen tvil at alle lærere bør delta i utviklingen av digitale borgere og ledere på sine skoler. Er du lærer har du sikkert spurt deg selv om hvordan du kan bidra til at gode ​​digitale borgere bruker teknologi på hensiktsmessige og respektfulle måter, og bygger fellesskap i alle kriker og kroker av internett? Denne teksten skal gi deg svar på dette spørsmålet.

Digitalt medborgerskap
Digitalt medborgerskap refererer til prinsipper og normer som forventes å følge av alle når de er på nettet. Det å være en god borger i hverdagen i 2017 er nesten det samme som det å være en god digital borger. Vi bruker stadig mer tid på internett og derfor blir denne grensen mellom de to verdene så små. Det blir forventet av oss å være ansvarlig og respektfull både på internett og hverdagen. Men i tillegg må vi også være bevisste på vårt digitale fotavtrykk, digital nettikette, digital tilgang, digitale rettigheter og ansvar, digital sikkerheten, digital handel og digital ledelse.

Digitalt fotavtrykk
Alle sporene vi etterlater når vi bruker internett er våre digitale fotavtrykk. Hver gang vi sjekker noe online eller kommenterer på venners Facebook-sider, legger ut et bilde på Instagram eller SnapChat, eller kommenterer på TripAdvisor, kommer det til å være online for alltid. Selv om det er vanskelig å tenke på konsekvensene av dette, må vi vise elevene våre gode eksempler på positive og negative fotavtrykk. I mitt fag blir elevene oppfordret til å uttrykke seg positivt om andre på sosiale medier, dele arbeidet sitt med andre online og heie på andre. En annen oppgave jeg har brukt ofte i nesten alle klasser er sjekking av elevens eget fotavtrykk. En av min favorittmåter å illustrere dette i klasserommet er bruk av elevens navn og etternavn. Elevene får 15 minutter til å gå online og google seg selv. De sjekker hva som finnes når de skriver sitt eget navn. Etterpå snakker de sammen om det digitale fotavtrykket. Denne enkle oppgaven viser at de alltid må tenke på det de skriver online og at i framtiden kommer sjefen deres til å sjekke det som står online om dem først. Hvordan du har lyst til å bli sett av andre på internett og hvordan du lager et positiv fotavtrykk online, er to spørsmål elevene må ha i bakhodet hele tiden.

Digital nettikette
Den grunnleggende ideen bak digital nettikette er "hvordan vi behandler andre og hvordan vi vil bli behandlet av andre." Fra en tidlig alder lærer vi barna våre hvordan de skal oppføre seg når de er på kino, i butikken, på besøk hos bestemor eller i bursdagsselskap. Med det voksende engasjementet på sosiale medier er det derfor viktig for elevene å forstå hvilken oppførsel som er riktig når du er online, men også hvilke konsekvenser upassende tekster, meldinger og bilder kan ha i deres online-liv. Lærere bør være rollemodeller for sine elever og proaktive i diskusjoner som handler om digital nettikette.

Digital tilgjengelighet 
Det er et annet viktig konsept som er knyttet til digital medborgerskap som omfatter utvidet tilgang til teknologi. For å være digitale borgere må alle først ha tilgang til nettet, mobiletelefoner, bibliotek og skoler med internettilgang og digitale ressurser. Selv om 96% av alle norske husholdninger har tilgang til bredbånd kan vi ikke glemme alle landene som ikke er så heldige, eller er barn som ikke får muligheten til å bruke internett på skoler eller som har begrenset tilgang til lærere med avansert og pedagogisk kompetanse i IKT-bruk.

Digital rettigheter og ansvar
Det er viktig for elevene å forstå at de har visse rettigheter når de er på nettet uansett om de snakker på Skype med noen, eller om de skriver et blogginnlegg. Noen av rettighetene vet de sikkert om, som for eksempel rett til å publisere ting på nettet, men også hva som kommer til å skje når noen stjeler tekster, bilder eller videoer fra andre. Elevene må vite hvordan de skal uttrykke seg på nettet, vite hva som er etisk og uetisk, hvilket språksom er passende og upassende og hvilke innvirkning deres aktivitet online kan ha på livet til andre. I begynnelsen av skoleåret starter jeg derfor alltid med noen timer knyttet til kildebruk, plagiat, avsløring av plagiat og forebygging av plagiat. Senere lager jeg oppgaver der elever må sitere, omformulere og omskrive kilder på riktig måte.

Digital sikkerhet og databeskyttelse
I den digitale verden vi lever i stoler vi mer og mer på teknologien for å skape og lagre viktig informasjon. Derfor er det viktig å ta de riktige trinnene for å beskytte og sikre denne informasjonen. Hvis vi ikke gjør elevene våre bevisste på bruk av programmene som beskytter maskinene eller andre mobile verktøy, måter for å lagre sikre passord eller lagring av personlige filer og data, kan de komme til å bli offer for online-kriminalitet. Som lærere kan vi henvise elevene til antivirusprogrammer og/eller oppfordre dem til å ta gratis kurs på for eksempel Coursera som handler om digital sikkerhet.

E-handel
Hvert år bruker vi mer og mer penger på e-handel. I følge denne e-handel-rapporten omsetter den norske e-handelen for over 100 milliarder. Fler enn annenhver nordmann har handlet fra mobilen. Denne trenden kommer bare til å fortsette og derfor må vi utdanne elevene våre til å bli ansvarlige og bevisste kjøpere når de er online. For å gjøre dette kan vi for eksempel la dem gå online og sammenligne sikre og trygge butikker mot de som ser mistenkelige ut. En annen måte å jobbe med dette temaet er å la elevene dele sine erfaringer rundt e-handel og lage diskusjoner. Sjansene er store at de har kjøpt produkter online på eBay eller Amazon eller i norske nettbutikker, og at de vil dele sine erfaringer med andre.

Digital ledelse
De fleste av oss har elever som er kjempeflinke med data. Noen av dem programmerer i fritiden, andre er medlemmer av Makerspace eller Hackerspace og bruker internett for å starte eget foretak. De elevene kan være gode eksempler i sine klasser og være ambassadører for digital medborgerskap. Mange norske skoler investerer mye penger i 3D-printere, VR-briller, avanserte datamaskiner og utstyr, men glemmer det mest grunnleggende. Nemlig at folk som bør være i stand til å forklare hvordan slik teknologi fungerer og hvordan den kan brukes i undervisningen. Min oppfordring er å finne ut om du har elever i din klasse som kan være bindeleddet mellom IKT-avdeling og deg. Elevene som har lyst til å snakke om teknologi foran medelever, foran ansatte, men som også kan være e-ambassadører utenfor sine skoler. Noen ganger må vi tørre å spørre og starte endringsprosesser på egne skoler. Sammen med elever kan vi oppnå det vi drømmer om.

Noen av dere tenker kanskje nå hva du skal gjøre når du ikke har slike elever i klassen din? Hvordan kan jeg bidra til utvikling av digitale ledere på en annen måte? For å gjøre dette må man først se på begrepet digital lederskap. Begrepet defineres ofte som bruk av sosial medier og internett for å forberede livet og gi positive opplevelser til andre. I steden for å sette seg selv i sentrum av den digitale verden, ser man på andre og prøver å hjelpe dem på forskjellige måter. Så hvordan kan dette oppnås? For det første kan vi lærere oppfordre elevene våre til å gi stemme til de som sliter eller de som ikke kan dele innhold på internett. For det andre kan elever fremme hverandre og støtte aksjoner som setter lys på ulikheter i verden. Ved å bruke sosiale medier eller være deltakere i internasjonale digitale prosjekter kan elevene dele sine kunnskaper med hele verden, snakke om det som er viktig for dem og delta i online-kampanjer eller støtte de som trenger dette.

Utvikling av digitale borgere og ledere i skolen bør prioriteres og bør diskuteres på hver enkelt skole. Hvis vi ikke bidrar i denne viktige oppgaven, kommer vi til å frarøve elevene våre essensielle kunnskaper og ferdigheter de må ha i 2017.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Barbara Anna Zielonka er engelsklærer ved Nannestad videregående skole i Akershus. Hun ble tildelt årets Gulleplepris på NKUL i mai. 2017. Hun har tidligere skrevet disse innleggene på Lærerbloggen:

Derfor er undervisning om FNs bærekraftsmål et must!
Betydningen av refleksjon i jobben som lærer
Avslutt skoleåret med nye ideer
Den digitale verden - et hav av muligheter
Edtech med fokus på internasjonalisering
Genius Hour - hvor lidenskap og kreativitet møtes
7 måter å utvikle deg som pedagog
VR-briller i undervisningen

torsdag 7. september 2017

Boktips: "Inkluderende og flerspråklig opplæring" av Marit Lunde og Sigrun Aamodt (red.)


Inkluderende og flerspråklig opplæring (Fagbokforlaget, 2017) handler om opplæring i mangfoldige og flerspråklige klasserom. I kapitlene legger forfatterne vekt på hva som skal til for å skape et inkluderende læringsmiljø der alle elever opplever mestring, læring og fellesskap.


- Særskilt språkopplæring innebærer både norskopplæring og tospråklig fagopplæring eller morsmålsopplæring. I tillegg til å lære norsk, skal nyankomne elever lære seg fag. Dersom ikke elevene får særskilt språkopplæring, kan det føre til svake norskferdigheter, dårlig læringsutbytte og dårlig inkludering i skolen og i samfunnet for øvrig. I Stortingsmelding 21: Lærelyst - tidlig innsats og kvalitet i skolen pekes det på nødvendigheten av å gi barn og unge som kommer til landet underveis i skoleløpet, en god opplæring. Lykkes vi ikke med det, kan kostnadene for samfunnet bli store, skriver Vigdis Glømmen.

Denne boka tar for seg utfordringer og kunnskap om nettopp dette. Boken retter seg mot lærerstudenter, lærere, skoleledere og ansatte i PPT som arbeider og skal arbeide i den norske flerkulturelle skolen.


- Kunnskap om forskjeller og det at mange beveger seg i ulike kulturelle og sosiale miljøer, har nok bidratt til at de fleste ser på mangfold og ulike bakgrunner og erfaringer som normaltilstand. Flerkulturelle samfunn med stor tilgang på forskjellig språklig og kulturell kapital kan være en stor berikelse for alle innbyggere, og gi alle ny kunnskap og utvidelse av perspektiver. Dette fordrer selvsagt at det er en kommunikasjon mellom deltakerne i samfunnet, at den er likeverdig og gjenstand for interesse og respekt. Dette er forhold som vil bli diskutert og beskrevet i boka, skriver redaktør Sigrun Aamodt i innledningen.

I boken belyser forfatterne dagens situasjon for minoritetsspråklige elever. De viser til forskning, både fra Norge og andre land, som beskriver praksis og metoder som virker fremmende på elevers læring og trivsel generelt og minoritetsspråklige elevers læring spesielt. Forfatterne belyser også hvilke metoder som ikke gir gode læringsbetingelser for minoritetsspråklige elever.

Inkluderende arbeidsmåter
Av Sigrun Aamodt
Her gir forfatteren eksempler på hva som fremmer inkluderende læringsfellesskap. Alle elever skal sosialiseres inn i et fellesskap de kan identifisere seg som en del av, men mange elever opplever å ikke tilhøre dette fellesskapet.

Minoritetsspråklige elever i det ordinære klasserommet i grunnskolen - tilrettelegging eller usynliggjøring?
Av Kirsten Palm
Kirsten Palm viser til klasseromsforskning i Norge. Hun trekker fram noen arbeidsmåter som kan virke særlig uheldig på minoritetsspråklige eleversom trenger språkling støtte og stimulans.

Særskilt språkopplæring i et helhetlig perspektiv
Av Marit Lunde
Marit Lunde skriver om ulike former for opplæring av minoritetsspråklige elever. Hun legger vekt på særskilt språkopplæring, innføringstilbud og tiltak innenfor ordinær opplæring.

Nyanlända elevers relationer till lärare
Av Eva Skowronski
Forfatteren tar  utgangspunkt i i sin doktorgradsstudie og beskriver nyankomne elever på ungdomstrinn eller videregående opplæring, elevenes relasjoner til sine lærere og hvilken betydning denne har hatt for dem i møtet med svensk skole.

Involvering av foreldre og andre omsorgspersoner
Av Sigrun Aamodt
Dette kapitlet handler om samarbeid med foresatte og involvering i barnas skolearbeid. Det er et fokus på hvordan skoler kan møte minoritetsspråklige foreldre.

Kartlegging i et minoritetsspråklig perspektiv
Av Liv Bøyesen
Liv Bøyesen gjør rede for kartlegging av minoritetsspråklige elever. Kommunene (oftest skolene) skal kartlegge minoritetsspråklige elevers ferdigheter i norsk før det gjøres vedtak om særskilt språkopplæring. Det er ofte lærerne som får ansvaret for denne kartleggingen, og flere etterlyser kunnskap om framgangsmåte og ulikt materiell.

Skoleledelse for et flerkulturelt samfunn
Av Fred Carlo Andersen
I dette kapitlet skriver Fred Carlo Andersen om hvordan skoleledelsen kan arbeide med bevisstgjøring og kompetanseheving av personalet, og hvordan det kan legges til rette for skoleutvikling i en flerkulturell skole.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Bokens redaktører er Marit Lunde, seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO), og Sigrun Aamodt, leder ved Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO). Andre bidragsytere er Fred Carlo Andersen, Liv Bøyesen, Kirsten Palm og Eva Skowronski.

mandag 4. september 2017

Faglige retningslinjer for kartlegging, utredning og oppfølging av elever med dysleksi


Dysleksi Norge lanserte i august 2017 Faglige retningslinjer for kartlegging, utredning og oppfølging av elever med dysleksi.

Dysleksi Norges formål med å utarbeide dette er primært å gi generelle anbefalinger til de som jobber i PP-tjenesten eller som koordinator for spesialpedagogiske tiltak og/eller tilrettelegging på den enkelte skole.

Disse retningslinjene skal bidra til likere, og mer presis, hjelp til elever med dysleksi i norsk skole.

Som tittelen antyder handler dette om retningslinjer, utredning og oppfølging av elever med dysleksi. I heftet kan du lese om screening, kartlegging og diagnostisering. Du kan lese om anbefalte tiltak. Temaer som lese- og skriveutvikling og indikatorer på dysleksi blir også behandlet.

Papirutgaven koster 70,-. Du kan laste ned heftet som PDF gratis her.

søndag 3. september 2017

Boktips: To nye bøker om Ungdomstrinn i utvikling





Nå kommer det to nye bøker om et av Norges mest omfattende skoleutviklingsprogram, Ungdomstrinn i utvikling med undertittel funn og fortellinger: Ungdomstrinn i utvikling - skoleutvikling og ledelse og Ungdomstrinn i utvikling - skoleutvikling, lesing, skriving og regning. Begge bøkene utgis på Universitetsforlaget.

NTNU har på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet hatt et koordineringsansvar for universitets- og høgskolesektorens innsats i Ungdomstrinn i utvikling. Professor May Britt Postholm har ledet denne koordineringsgruppen.

Hun er sammen med Thomas Dahl, Erlend Dehlin, Gunnar Engsvik, Eirik J. Irgens, Anita Normann og Alex Strømme redaktører for begge bøkene.

Rundt 1150 skoler med ungdomstrinn har i perioden 2012-2017 fått hjelp av kompetansemiljøene fra UH-sektoren til å utvikle mer praktisk, variert og motiverende undervisning.


- På NTNU har vi både forsket på Ungdomstrinn i utvikling, og hatt en oppgave i å koordinere universitetets- og høgskolesektorens innsats nasjonalt. Begge deler under ledelse av professor May Britt Postholm, og flere andre av vår faggruppe SKULEs ansatte har deltatt i dette arbeidet, skriver Eirik J. Irgens på sin facebook-side.

- De ulike kapitlene tar oss inn i skolehverdagen, og de mange utfordringer og dilemmaer som skoleutvikling medfører.





"Ungdomstrinn i utvikling - skoleutvikling og ledelse" handler om samarbeidet mellom ulike aktører i skoleutvikling. Forfatterne setter fokus på læreres profesjonelle utvikling og på kollegaobservasjon som utviklingsverktøy. Boken handler også om skoleledelse og ledelse av elever.

"Ungdomstrinn i utvikling - skoleutvikling, lesing, skriving og regning" handler om læreres utvikling og læring, knyttet både til profesjonsutøvelse og til spesifikk fagforståelse. Forfatterne belyser hvordan man jobber med ulike læringsområder i klasserommet.


Primærmålgruppe er studenter og forskere innen skolesektoren, men boken er også relevant for lærere, skoleledere og andre som er opptatt av hvordan kvaliteten i skole og utdanning kan forbedres gjennom systematisk utviklingsarbeid.

Begge bøkene retter fokus mot læreres utvikling og erfaringer, og hvordan man jobber med disse læringsområdene i klasserommet.

torsdag 31. august 2017

Valg 2017: Om å levere resultat når vi driver skole på en holme. Av Tone Larssen


Om å levere resultat når vi driver skole på en holme
Av Tone Larssen - @ToneLarssen


Høringsfristen for Ny tilbudsstruktur i fag- og yrkesopplæringen 4. september nærmer seg. Det gjør også stortingsvalget. Tilbudsstruktur i videregående skole opptar oss yrkesfaglærere, kanskje spesielt vi som bor ute i distriktene.

"Vi trenger et utdanningssystem som leverer", sa kunnskapsminister Torbjørn Røed Isaksen da han nylig gjestet Utdanningskonferansen i Lofoten.

At vi ikke leverer, fikk vi behørig poengtert da SØF-rapporten om Skolekvalitet i videregående opplæring kom i 2016. Skal vi tro det forskerne fant, er kvaliteten på våre videregående skoler omvendt proporsjonal med avstanden til Kunnskapsdepartement. Vi fikk høre at selv kunnskapsministeren ble så urolig for tilstanden i nord at han vurderte å sende eksperthjelp til landsdelen. Ikke har vi bare dårlige resultater, vi har en elendig gjennomføring i videregående opplæring. Og det er på yrkesfag det er verst.

I Nordlandsforskning sin rapport om Frafall og tiltak mot frafall i videregående opplæring i Lofoten (NF rapport nr: 10/2016) trekkes tilbudsstruktur frem som en mulig årsak til frafallet i Lofoten. Mange av våre elever oppgir feilvalg som sluttårsak. Men i rapporten fremkommer det at feilvalg også handler om strukturelle årsaker som elev- og læreplasser eller en begrenset tilbudsstruktur. I rapporten kan vi lese at ungdommer i Lofoten starter på programområder mer på bakgrunn av hva som fins ved skolen nært bostedet enn på bakgrunn av interesse, eller fordi de ikke vil flytte på hybel. Det kan være grunnlag for å tro at dette gjelder for mange elever ute i distriktene.

Det foregår i disse dager et arbeid med å gjennomgå tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen. Tanken er at de foreslåtte endringene skal bidra til at fag- og yrkesopplæringen blir mer relevant for arbeidslivets behov og at flere bedrifter skal benytte seg av lærlingeordningen.

Utfordringen er at arbeidslivet er i stadig endring. Forventede prognoser kan slå feil, slik vi har sett i oljenæringen. At tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen skal være styrt av arbeidslivets behov, er derfor betenkelig. I tillegg må vi forholde oss til fylkestingspolitikernes skiftende vedtak om skolestruktur. Det er mange hensyn å ta når vi skal drive skole.

I Nordland har våre politikere bestemt at vi skal ha tre inntaksregioner. I region nord kan avstand til nærmeste skoletilbud nesten tilsvare avstanden mellom Oslo og Trondheim. Med de kommunikasjonsmulighetene vi har her oppe i nord, kan det for noen elever innebærer at det knapt nok er hensiktsmessig i reise hjem når det er ferie. Det kan være lenge for en 15-16-åring å være borte fra hjemmet. Det forklarer hvorfor våre ungdommer starter på programområder mer på bakgrunn av hva som finnes ved skolen nært bostedet enn av interesse.

Forslagene til strukturendringene på yrkesfag kan oppfattes som en uuttalt sentraliseringspolitikk. En sentralisering av utdanningsprogram, på grunn av fagfeltets ønske om mer spesialisering i utdanningen, vil kunne medføre at tilbudsstrukturen ute i distriktene blir ytterligere redusert. Blir endringene vedtatt, kan det være grunnlag for å tro at vi i fremtiden vil få enda flere elever på feil utdanningsprogram.

For å få et utdanningssystem som leverer, er det nødvendig å få "rett elev på rett plass". For å få dette til, må det være en politisk vilje til å kompensere driftsulempene vi har i distriktene. På den måten får alle fylkeskommuner en reell mulighet til å opprettholde en stabil og attraktiv tilbudsstruktur slik at vi kan fortsette å bo og å drive skole også på en holme. Først da kan vi begynne å snakke om et utdanningssystem som leverer.


-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Tone Larssen er sykepleier, ATV, HTV, fylkesstyremedlem i Utdanningsforbundet Nordland, men primært yrkesfaglærer og innlegget er skrevet i hennes rolle som yrkesfaglærer.

Dette er det andre innlegget i en serie om hva som er viktigst i skolepolitikken.

Mener du at skolen må kvitte seg med eksamen, at det ikke skal gis karakterer i underveisvurderingen, eller at elevene ikke skal få lekser? Mener du at fraværsgrensa må skrotes, eller at avskiltingen i forbindelse med nye kompetansekrav til lærerne må fjernes? Lærertetthet? Og hva med måstyring?

Jeg inviterer med dette skolefolk i alle politiske farger og aldre til å skrive et debattinnlegg på Lærerbloggen om det eller de emnene som er viktigst for deg. Kravene er:

  • Det må handle om skole
  • Minst 1000 ord
  • Skriv også noen ord om deg selv slik at leseren vet hvem du er.

Send ditt bidrag til: martin.johannessen@nionett.

tirsdag 29. august 2017

Gjesteblogg: Klassisk feilslutning. Av Thom Jambak


Klassisk feilslutning
Av Thom Jambak - @thomjam

Jon Haarberg er uenig i med meg i at den klassiske litteraturen danner en felles referanseramme for det norske samfunnet. Men selvsagt har Bjørnson, Undset eller Vinje noe tilføre samfunnsdebatten i dagens Norge.

Å påstå at den klassiske litteraturen ikke kan tilføre oss noe i dag er som å påstå at filosofihistorien er uaktuell. En felles referanseramme går dypere enn å huske navnet på forfattere eller å vite at når noen sier "det var bøygen" så kommer det fra Peer Gynt. Når en klasse har arbeidet med Peer Gynt kan det føre til at noen tenker seg om før de går utenom en utfordring de møter i livet. Elevene har fått diskutert en felles menneskelig utfordring sammen med andre i et trygt klasserom. De har drøftet hva det vil si å være et helstøpt menneske, og de har kanskje sett at det kan lønne seg i lengden å møte hindringene i stedet for å gå utenom. Det kan være en norsk verdi i større grad enn vafler.

Jeg mener ikke at vi skal ha en nasjonallitteratur som har som oppgave å fortelle hva det vil si å være norsk, snarere bør den utfordre det "norske". Det er universelle menneskelige utfordringer forfatterne som Undset eller Duun tar opp. Det er ikke uten grunn Ibsen er en av verdens mest kjente dramatikere. Ja, nasjonallitteraturen kan sies å ha blitt til i en svært produktiv periode for norske forfattere. Men de var alle inspirert av en europeisk trend. Det spesielle med vår litteratur er at den har fått så mye å si for det brede lag av befolkningen, fordi vi leste og leser mye, uansett klassetilhørighet. Det er måten vi har forvaltet verdiene som har gjort Norge til det samfunnet vi har i dag, ikke verdiene i seg selv. Det har litteraturundervisningen i skolen bidratt til.

Den gode litteraturen får oss til å stille spørsmål ved vår egen atferd, ikke lese den som en mal for hvordan man bør være. Grunnen til at noe av den eldre litteraturen fremdeles blir lest kan være at den er spesielt god til å gjøre akkurat det. En av oppgavene for en lærer er å introdusere litteratur for unge. Det handler blant annet om å vise at temaene i litteraturen er aktuelle i dag. For eksempel viser Inger Merete Hobbelstad i sin bok "Å leve med Shakespeare" hvordan Netflix-serien "Breaking bad" har mange fellestrekk med Macbeth. Tv-serien "Skam" brukte Ibsens "Et dukkehjem" som referanse. Klassikerne lever videre og det er ingen grunn til å tro at den klassiske litteraturen er uaktuell eller skulle interessere dagens ungdommer mindre enn før. Det vil være å nedvurdere ungdommene.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Thom Jambak sitter som representant fra videregående skole i Utdanningsforbundet sentralstyre. Han er adjunkt med tilleggsutdanning og har undervist i historie og filosofi, norsk og historie i videregående skole.

Innlegget sto først på trykk i Klassekampen 29. august 2017. Innlegget er et svar til saken der litteraturprofessor Jon Haarberg hevder at klassikerne er utdatert, som sto på trykk 24. august i samme avis.

Gjesteblogg: Norsk skole svikter elevene, skriver Anne Ragnhild Kjær Sti


Norsk skole svikter elevene
Av Anne Ragnhild Kjær Sti - @AnneRagnhild

Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som skal utrede hvorfor det er så store kjønnsforskjeller i skolen. De skal blant annet se etter årsaker til at det er langt flere gutter enn jenter som får spesialundervisning, hvorfor så mange gutter er lei av skolen allerede i barneskolealder og hvorfor det er flere jenter enn gutter som fullfører videregående skole på normert tid.

Dette burde ikke være rakettforskning. Vi har nemlig laget et skolesystem som er spesialdesignet for en viss type mennesker, nemlig de teoristerke, rolige og disiplinerte. Den motsatte sorten blir systematisk lagt bånd på: de kreative, de med maur i rompa, de som tør å utfordre autoriteter og de praktisk anlagte, som mye heller vil konstruere byggverket med hendene, enn å sitte stille og føre arealet sirlig inn i matteboka.

Vi har en skole som er spekket med teoretiske læringsmål. Hvert eneste fag nærmest bugner over av viktige og ambisiøse målsettinger, som lærere i hurtigfart forsøker å lose elevene mot – slik at de kan oppnå høy måloppnåelse. Hvis de er flinke. Hvis de passer inn i læreplanens målestokk. Og får de høy måloppnåelse, får de fine karakterer på vitnemålet. Vi har mange flinke, teoristerke elever i landet vårt.

Men vi har like mange flinke lopper i blodet-unger. Vi har like mange flinke utålmodige unger. Vi har like mange flinke praktikere. Det er bare så leit at så lite av dette belønnes på et vitnemål fra grunnskolen.

For hvordan måler vi elevenes evne til å finne praktiske innfallsvinkler? Hvordan måler vi evnen til å tenke utenfor boksen, og hvordan måler vi evnen til kritisk sans? Hvordan måler vi evnen til å lede andre på en god måte? Hvordan måler vi evnen til å fungere i et fellesskap, og hvordan måler vi evnen til å møte andre mennesker på en varm og inkluderende måte? Hvordan måler vi elevenes evne til alltid å gjøre sitt beste? Hvordan måler vi evnen til å klare å gå dypt inn i problemer, og ikke minst, hvordan måler vi evnen til å finne gode løsninger?

Dette er alle ferdigheter og egenskaper vi vet at arbeidslivet higer etter. Vi vet også at dette er kompetanse som er vel så viktig som de teoretiske læringsmåla i dagens lærerplan. Kanskje de er viktigere. Problemet er at disse ikke så enkelt kan systematiseres inn i en karakterskala. Dette er kompetanse den oppvoksende slekt trenger. Likevel – vi ser få spor av dem i kompetansemåla for norsk skole.

Det er ikke rart at så mange unger ikke trives på skolen. Det sier seg jo egentlig selv. Hvorfor skal de det, når skolen ikke er laget for dem?

Vi trenger ikke et nytt ekspertutvalg. Det vi trenger er en skolereform som likestiller praktiske ferdigheter med teoretiske. Som lar ungene bli kjent med yrkesfag allerede fra første klasse på lik linje med teoretiske fag. Som tar i bruk ny teknologi, slik at elevene kjenner det igjen fra virkeligheten utenfor skolen. Som fremmer hele spekteret av menneskelig talent. Som strammer inn læreplanen, slik at vi står igjen med den viktigste kompetansen, som vi mener at alle barn skal tilegne seg før de er ferdig med skolegangen.

I dag svikter norsk skole mange unge, talentfulle mennesker. Vi stempler dem som urokråker, umotiverte, skoletrøtte og dropout-er. Spar oss for flere ekspertutvalg, men gi oss heller den mangfoldige, praktiske og varierte skolen ungene fortjener.


-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Anne Ragnhild Kjær Sti er undervisningsinspektør ved Voksenopplæringen i Skien og tidligere ungdomsskolelærer. Innlegget ble først publisert på hennes facebook-side.

søndag 27. august 2017

Boktips: "Inkludering og mangfold" av Sven Nilsen (red.)



Elevene skal kunne delta aktivt i det sosiale og faglig-kulturelle felleskapet i skolen, der det legges til rette for læring og utvikling ut fra den enkeltes forutsetninger. I boka Inkludering og mangfold - sett i et spesialpedagogisk perspektiv (Universitetsforlaget, 2017), med Sven Nilsen som redaktør, står dette samspillet mellom mangfold og fellesskap i fokus, både når det gjelder intensjoner og praksis.

- For at det skal være tale om tilpasset opplæring, må opplæringstilbudet møte tilpasningsbehovene. Det gjelder både gjennom tilpasning av ordinær opplæring og gjennom den tilretteleggingen som spesialundervisning innebærer, skriver Sven Nilsen i forordet til boka.

- Begge deler er avgjørende for barns opplevelse og utbytte av opplæringstilbudet. Å kunne ta del i, få støtte fra og oppleve å bli verdsatt i fellesskapet ut fra egne forutsetninger og behov, er betingelser for å kunne oppleve tilhørighet til dette fellesskapet. Det er også nødvendige forutsetninger for å kunne si at opplæringstilbudet er likeverdig.


Kapittel 1: Å møte mangfold og utvikle fellesskap
Av Sven Nilsen
Inkludering dreier seg om et samspill mellom å møte mangfold og å utvikle fellesskap for alle elever. Elevene skal kunne delta aktivt i skolen som en arena for sosialt og faglig-kulturelt fellesskap, der det legges til rette for læring og utvikling ut fra egne forutsetninger.

Kapittel 2: "Kom som du er, og bli som oss?"
Av Sven Nilsen
I dette kapitlet rettes oppmerksomheten mot noen viktige, men krevende avveininger og dilemmaer som knytter seg til å møte mangfoldet i elevens bakgrunn og forutsetninger innenfor rammen av en felles, inkluderende skole.

Kapittel 3: Minoriteter, mangfold og inkludering
Av Ivar Morken
Mennesker er forskjellige på mange forskjellige måter. I både politikk og pedagogikk er en derfor opptatt av å ta høyde for mangfold. Inkludering er ett svar på denne utfordringen.

Kapittel 4: Lærerrollen og inkludering
Av Jorun Buli-Holmberg
Dette kapitlet handler om lærernes arbeid med å realisere de utdanningspolitiske prinsippene om inkludering og mangfold. Fokus er rettet mot hvordan lærere tilrettelegger for å utvikle inkluderende læringsmiljøer og opplæring som er tilpasset elevenes ulike bakgrunn og læreforutsetninger.

Kapittel 5: Elev-lærer-samtaler som læringsarenaer
Av Steiner Theie
Samtaler mellom elever og lærere er viktig for å gjennomføre en inkluderende opplæring og ivareta mangfold. Temaet kan belyses ut fra ulike perspektiver. Et perspektiv er for eksempel et læringsperspektiv. Det er god dokumentasjon på at samtaler eller dialoger representerer et av de viktigste verktøyene ril støtte for læring - både faglig og sosialt.

Kapittel 6: Inkludering ved å fokusere på elevers resilens og "well-being"
Av Liv M. Lassen
Dette kapitlet handler om å møte mangfold og ivareta inkludering ved å fokusere på eleveres resilens og "well-being". Resilens defineres her som evnen til å stå på til tross for store utfordringer. 

Kapittel 7: Fellesskap og klasser med uro
Av Liv Duesund
Et godt psykososialt miljø og sosial tilhørighet kan være nøkkelen når vi i dette kapitlet skal problematisere relasjonen mellom sosial inkludering og uro i skolen.

Kapittel 8: Innagerende atferdsvansker og inkludering
Av Geir Nyborg og Liv Heidi Mjelve
Dette kapitlet belyser ulike problemstillinger som er knyttet til barn med innagerende atferdsvansker i skolen. Forfatterne fokuserer både på utfordringer barna kan møte på skolen, og ulike utfordringer skolen har i forbindelse med inkluderende opplæring overfor disse elevene.

Kapittel 9: Vennskap på like fot - inkludering av elever med utviklingshemning
Av Hanne Marie Høybråten Sigstad
En inkluderende skole dreier seg om et fungerende fellesskap som er preget v mangfold. Elever med utviklingshemning representerer en del av dette mangfoldet. Dette kapitlet handler om vennskap, og har et særlig fokus rettet mot ungdomsskolelever med lett grad av utviklingshemning i vanlig skole og dere opplevelse av vennskapsrelasjoner.

Kapittel 10: Barn med autismespekterforstyrrelser i barnehagen
Av Veerle Garrels
Barnehagen skal være et inkluderende fellesskap med plass til det enkelte barnet, der alle barn skal oppleve at de selv er betydningsfulle personer for fellesskapet. Dette er stor ambisjoner som kan by på utfordringer i møtet med barn med spesielle behov.

Kapittel 11: Utenlandsadopterte - en del av mangfoldet i barnehage og skole
Av Monica Dalen, Anne-Lise Rygvold og Steiner Theie
I dette kapitlet vil forfatterne omtale kunnskap og kompetanse som de mener bør være tilstede i adoptivfamilien, i barnehagen og skolen for å kunne tilrettelegge ofr best mulig inkludering av utenlandsadopterte barn og unge i samfunnet.

Kapittel 12: De evnerike barna - en inkluderingsutfordring
Av Kjell Skogen
Kjell Skogen retter i dette kapitlet oppmerksomheten mot ewn gruppe barn som i norsk skole inntil nylig er blitt holdt utenfor både det spesialpedagogiske fagfeltet og den pågående inkluderingsdebatten. Denne gruppen barn, som kanskje bedre kunne betegnes som barn med et spesielt stort læringspotensiel, er ofte blitt sett på av lærere, skoleledere og skolepolitikere som et luksusproblem en velferdsstat ikke bør ta seg råd til å bruke ressurser på å hjelpe.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Sven Nilsen er professor ved Institutt for spesialpedagogikk, Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. Øvrige bidragsytere er Jorun Buli-Holmberg, Monica Dalen, Liv Duesund, Veerle Garrels, Liv M. Lassen, Liv Heidi Mjelve, Ivar Morken, Geir Nyborg, Anne-Lise Rygvold, Hanne Marie Høybråten Sigstad, Kjell Skogen og Steinar Theie. Alle er medlemmer i forskergruppen Inkludering og mangfold - sett i spesialpedagogisk perspektiv.